Lysten til det onde i mitt hjerte I de siste ukene har det vært en heftig debatt, spesielt i kirkelige kretser omkring den delen av syndebekjennelsen i Den norske kirken hvor man bekjenner lysten til det onde. Enkelte har til og med foreslått at denne delen skal byttes ut med lysten til det gode i mitt hjerte – noe som muligens vil virke litt kuriøst når det er syndsbekjennelse man bedriver. Forestillingen om at mennesket har noe destruktivt ved seg; en hang til å være seg selv nærmest, en viss tilfredsstillelse når det gjelder å ødelegge for andre, er ikke spesielt populært for tiden. Og det til tross for at man er blitt mer og mer obs på konfliktnivået, enten det gjelder innenfor familielivet eller på arbeidsplassen. De som skulle ønske å protestere mot en slikt syn på mennesket finner i grunnen liten støtte blant vestens mer sentrale tenkere, enten det nå gjelder kristne tenkere som Augustin, Aquinas og Luther eller hos mer ikke-religiøse tenkere som Machiavelli, Hobbes, Nietzsche og Freud. De to sistnevnte som kanskje er de viktigste tenkerne i det 19.- og 20.århundre hadde liten sans for å forstå mennesket som rasjonelt og godt. Freud hevdet at mennesket i utgangspunkt er i driftenes vold og Nietzsche mente at bak våre moralske attributter lurer maktviljen. Enkelte i kirken har i senere tid uttrykt en kraftig skepsis til Paulus. For det er jo uvilkårlig Paulus som er skyld i et slikt negativt menneskesyn. I grunnen forventer mange, både innenfor og utenfor kirken, at Paulus skal fremstå som en vestlig intellektuell med Prada briller og Corneliani dress og hevde likestilling á la 2007. Den som har det minste peiling på antikken vil vite at nettopp Paulus, ut fra sin tid, proklamerte et relativt radikalt feministisk kvinnesyn hvor han i enkelte tilfeller nevner kvinnen før mannen samt hevder at menn skulle underordne seg kvinner. Men så lenge man kutter ut den historiske konteksten blir dette uvesentlig. Og skal man være politisk korrekt, må man for all del sky historiske perspektiv. Det er imidlertid et punkt ved Paulus sin lære som de aller fleste må innrømme har blitt relevant. Det er hans betoning på det irrasjonelle. ”For jeg skjønner ikke hva jeg selv gjør. Det jeg vil, gjør jeg ikke, og det jeg ikke vil, det gjør jeg. ”Kutter man ut et eventuelt moralsk perspektiv er dette både freudianisme og surrealisme. Problemet med bibeltekster er imidlertid at de har blitt for selvfølgelige. Derfor, la oss utvide dette perspektivet hos Paulus til et samfunnmessig eller storpolitisk perspektiv. Det som vi ikke vil, det gjør vi, mens det som vi vil, det gjør vi ikke. Ingen normal person vil ha sterke klimaendringer. Vi får det. Hvorfor? Ingen vettug person går inn for rasisme. Og ingen vil ha krig eller terrorisme. Men historien er jo en eneste slakterbenk. Hvorfor? Er det på grunn av fortrengninger i barndommen? Er det fordi man før i tiden var ukjent med slagordene frihet, likhet og brorskap fra den franske revolusjonen eller manglet FN-vedtak? Hvorfor er det slik at drømmene om å bli elsket ender opp i skyhøye advokathonorarer eller i en fortvilt kamp om besøksrett til barna? Er dette bare på grunn av samfunnsmekanismene? Eller kanskje Freud har rett i at det skyldes seksuell fortrengning? I så fall, hvilken fortrengning? Når det gjelder sex er det vel knapt ingenting igjen å fortrenge. Og allikevel er de personlige plagene presserende. Poengene mine er et forsøk på å uttrykke en struktur, både hos enkeltmennesket og i storsamfunnet, som får idealene til å slå over i sin motsetning. At mennesket ikke er som idealene tilsier, synes de fleste å godta i praksis. At dette skulle antyde en viss hang til ondskap og egoisme, har mange store problemer med. Bare den mest naive humanetiker kan tro at det menneskelige samfunnet noen gang vil bli fritt for vold og urettferdighet. Det vil også være naivt å tro at individet noen gang vil slutte å baktale eller misunne. På den annen side er det mye som tyder på at det har vært en viss humanisering av menneskenaturen. Menneskevernet i vesten har jo helt klart blitt sterkere. Men betyr denne framgangen at man skal slutte å bekjenne sine synder? Det er faktisk en nær sammenheng mellom det å bekjenne sine synder og det å utvikle en human kultur. Vesten er ekstremt preget av bekjennelser. Det finnes ingen annen kultur som i en slik grad bekjenner hvor korrupte og manipulerende man er. Noen ganger, når jeg diskuterer vestens historie med venner, får jeg inntrykk av at jeg sitter sammen med moderne selvpiskere ekstremt opptatt av å gå i rette med sin egen livsstil og sin egen kultur. Og dette er jo, når det ikke tipper over i ren masochisme, noe positivt. Denne selvkritikken er imidlertid frukten av bekjennelse, av å leve i en kultur hvor selvavsløring er akseptert og nødvendig. Var det noe som virkelig slo meg med Vallasaken, er det hvor kristen den norske kulturen er. Ikke bare skulle Valla be om tilgivelse, hun skulle jammen ta også mene det! Hvis ikke dette er tegn på en kristen kultur, hva er da en kristen kultur! (Forestill deg at du ba en person i den norske vikingtiden om å be om tilgivelse.) Syndserkjennelse er på mange måter inngravert i den norske kulturen. Kanskje er det nettopp en av grunnene til at det, trass i alle konflikter hjemme og på jobb, går så bra som det gjør. Jeg tviler på at det fins så mange land med en befolkning hvor det er så in å bekjenne sine feil. Uten å ville havne i kategorien ullen nasjonalist, vil jeg påstå at den norske kulturen er både selvkritisk og lite selvrettferdig. Skal så kirken ta vekk kilden til denne egenskapen? Kirken har jo ofte vært nær ved å skyte seg selv i foten, enten det nå har materialisert seg som skepsis til kvinnelige prester eller stillingsnekt i forhold til mennesker som lever i homoseksuelle partnerskap. Men dersom kirken ignorerer menneskets behov for å bekjenne sin ondskap, er det ikke bare snakk om små haglekuler i foten, da er det rene selvmordet. Det blir ofte hevdet at moderne samfunn modifiserer det destruktive ved hjelp av kunnskap og fornuft. Dette er nok, til en viss grad, riktig. I dag virker det likevel naivt å hevde som Kant at det destruktive kan brytes vha fornuften. Antakelig ville Kant revurdert et slikt syn dersom han hadde opplevd at de to mest bestialske krigene på 1900-tallet ble ført av de ledende kulturlandene, land hvor fornuft og kunnskap sto i høysete. Det er, etter min mening, ingen hensikt i å framstille mennesket som essensielt godt og rasjonelt. En forestilling om en defekt natur vil faktisk hjelpe mennesker til å forstå tilværelsen mer slik den er. Den idealistiske humanismen fører lett til sensurerende forestillinger om både seg selv og samfunnet. Når man stadig erfarer at misunnelse, mangel på aksept, rivalisering og konflikt styrer mellommenneskelige samværsformer, virker det hensiktsløst å idealisere fellesskapet. Å sensurere grunnleggende livsfølelser i rasjonalismens og humanismens navn, fører uvilkårlig til eksistensiell nihilisme. Man tror egentlig ikke på livssynet sitt. Slik sett kan det å bekjenne sin hang til det onde, enten det nå er i kirken eller andre steder, virke som et vern mot hyklerske livssyn. I stedet for å fremme en idealistisk platonisme som, på kort sikt, mykner tilværelsen, vil en mer illusjonsløs åpenhet omkring det urene, det svake og imperfekte, hjelpe mennesker til å godta erfaringene sine. At fornuft og godhet er livsviktige normer er vesentlig å være klar over, men når normene tar fenomenenes plass, er livsløgnen like om hjørnet. Det er faktisk ikke skadelig å innforlive et barn i at man selv og andre sladrer, misunner, er bitter osv. Det som virkelig skader er når man later som om slike forestillinger ikke eksisterer eller gir det helt andre navn. Et realistisk menneskesyn kan være en fin ballast i forhold til å omgås andre. Man blir da verken veldig sjokkert eller veldig redd når man oppdager negative tilbøyeligheter hos seg selv og andre. En viss skepsis til dogmet om det organisk gode mennesket vil faktisk forhindre at en skader seg selv og andre. Aktiv nestekjærlighet forutsetter en robust forståelse av menneskenaturen. Uten det glir man lett inn i idealiseringer og ufruktbare forventninger.

Lysten til det onde i mitt hjerte

I de siste ukene har det vært en heftig debatt, spesielt i kirkelige kretser omkring den delen av syndebekjennelsen i Den norske kirken hvor man bekjenner lysten til det onde. Enkelte har til og med foreslått at denne delen skal byttes ut med lysten til det gode i mitt hjerte – noe som muligens vil virke litt kuriøst når det er syndsbekjennelse man bedriver.

Forestillingen om at mennesket har noe destruktivt ved seg; en hang til å være seg selv nærmest, en viss tilfredsstillelse når det gjelder å ødelegge for andre, er ikke spesielt populært for tiden. Og det til tross for at man er blitt mer og mer obs på konfliktnivået, enten det gjelder innenfor familielivet eller på arbeidsplassen.

De som skulle ønske å protestere mot en slikt syn på mennesket finner i grunnen liten støtte blant vestens mer sentrale tenkere, enten det nå gjelder kristne tenkere som Augustin, Aquinas og Luther eller hos mer ikke-religiøse tenkere som Machiavelli, Hobbes, Nietzsche og Freud. De to sistnevnte som kanskje er de viktigste tenkerne i det 19.- og 20.århundre hadde liten sans for å forstå mennesket som rasjonelt og godt. Freud hevdet at mennesket i utgangspunkt er i driftenes vold og Nietzsche mente at bak våre moralske attributter lurer maktviljen.

Enkelte i kirken har i senere tid uttrykt en kraftig skepsis til Paulus. For det er jo uvilkårlig Paulus som er skyld i et slikt negativt menneskesyn. I grunnen forventer mange, både innenfor og utenfor kirken, at Paulus skal fremstå som en vestlig intellektuell med Prada briller og Corneliani dress og hevde likestilling á la 2007. Den som har det minste peiling på antikken vil vite at nettopp Paulus, ut fra sin tid, proklamerte et relativt radikalt feministisk kvinnesyn hvor han i enkelte tilfeller nevner kvinnen før mannen samt hevder at menn skulle underordne seg kvinner. Men så lenge man kutter ut den historiske konteksten blir dette uvesentlig. Og skal man være politisk korrekt, må man for all del sky historiske perspektiv.

Det er imidlertid et punkt ved Paulus sin lære som de aller fleste må innrømme har blitt relevant. Det er hans betoning på det irrasjonelle. ”For jeg skjønner ikke hva jeg selv gjør. Det jeg vil, gjør jeg ikke, og det jeg ikke vil, det gjør jeg. ”Kutter man ut et eventuelt moralsk perspektiv er dette både freudianisme og surrealisme.

Problemet med bibeltekster er imidlertid at de har blitt for selvfølgelige. Derfor, la oss utvide dette perspektivet hos Paulus til et samfunnmessig eller storpolitisk perspektiv. Det som vi ikke vil, det gjør vi, mens det som vi vil, det gjør vi ikke. Ingen normal person vil ha sterke klimaendringer. Vi får det. Hvorfor? Ingen vettug person går inn for rasisme. Og ingen vil ha krig eller terrorisme. Men historien er jo en eneste slakterbenk. Hvorfor? Er det på grunn av fortrengninger i barndommen? Er det fordi man før i tiden var ukjent med slagordene frihet, likhet og brorskap fra den franske revolusjonen eller manglet FN-vedtak? Hvorfor er det slik at drømmene om å bli elsket ender opp i skyhøye advokathonorarer eller i en fortvilt kamp om besøksrett til barna? Er dette bare på grunn av samfunnsmekanismene? Eller kanskje Freud har rett i at det skyldes seksuell fortrengning? I så fall, hvilken fortrengning? Når det gjelder sex er det vel knapt ingenting igjen å fortrenge. Og allikevel er de personlige plagene presserende.

Poengene mine er et forsøk på å uttrykke en struktur, både hos enkeltmennesket og i storsamfunnet, som får idealene til å slå over i sin motsetning. At mennesket ikke er som idealene tilsier, synes de fleste å godta i praksis. At dette skulle antyde en viss hang til ondskap og egoisme, har mange store problemer med.

Bare den mest naive humanetiker kan tro at det menneskelige samfunnet noen gang vil bli fritt for vold og urettferdighet. Det vil også være naivt å tro at individet noen gang vil slutte å baktale eller misunne. På den annen side er det mye som tyder på at det har vært en viss humanisering av menneskenaturen. Menneskevernet i vesten har jo helt klart blitt sterkere.

Men betyr denne framgangen at man skal slutte å bekjenne sine synder?

Det er faktisk en nær sammenheng mellom det å bekjenne sine synder og det å utvikle en human kultur. Vesten er ekstremt preget av bekjennelser. Det finnes ingen annen kultur som i en slik grad bekjenner hvor korrupte og manipulerende man er. Noen ganger, når jeg diskuterer vestens historie med venner, får jeg inntrykk av at jeg sitter sammen med moderne selvpiskere ekstremt opptatt av å gå i rette med sin egen livsstil og sin egen kultur. Og dette er jo, når det ikke tipper over i ren masochisme, noe positivt. Denne selvkritikken er imidlertid frukten av bekjennelse, av å leve i en kultur hvor selvavsløring er akseptert og nødvendig.

Var det noe som virkelig slo meg med Vallasaken, er det hvor kristen den norske kulturen er. Ikke bare skulle Valla be om tilgivelse, hun skulle jammen ta også mene det! Hvis ikke dette er tegn på en kristen kultur, hva er da en kristen kultur! (Forestill deg at du ba en person i den norske vikingtiden om å be om tilgivelse.)

Syndserkjennelse er på mange måter inngravert i den norske kulturen. Kanskje er det nettopp en av grunnene til at det, trass i alle konflikter hjemme og på jobb, går så bra som det gjør. Jeg tviler på at det fins så mange land med en befolkning hvor det er så in å bekjenne sine feil. Uten å ville havne i kategorien ullen nasjonalist, vil jeg påstå at den norske kulturen er både selvkritisk og lite selvrettferdig.

Skal så kirken ta vekk kilden til denne egenskapen?

Kirken har jo ofte vært nær ved å skyte seg selv i foten, enten det nå har materialisert seg som skepsis til kvinnelige prester eller stillingsnekt i forhold til mennesker som lever i homoseksuelle partnerskap. Men dersom kirken ignorerer menneskets behov for å bekjenne sin ondskap, er det ikke bare snakk om små haglekuler i foten, da er det rene selvmordet.

Det blir ofte hevdet at moderne samfunn modifiserer det destruktive ved hjelp av kunnskap og fornuft. Dette er nok, til en viss grad, riktig. I dag virker det likevel naivt å hevde som Kant at det destruktive kan brytes vha fornuften. Antakelig ville Kant revurdert et slikt syn dersom han hadde opplevd at de to mest bestialske krigene på 1900-tallet ble ført av de ledende kulturlandene, land hvor fornuft og kunnskap sto i høysete.

Det er, etter min mening, ingen hensikt i å framstille mennesket som essensielt godt og rasjonelt. En forestilling om en defekt natur vil faktisk hjelpe mennesker til å forstå tilværelsen mer slik den er. Den idealistiske humanismen fører lett til sensurerende forestillinger om både seg selv og samfunnet. Når man stadig erfarer at misunnelse, mangel på aksept, rivalisering og konflikt styrer mellommenneskelige samværsformer, virker det hensiktsløst å idealisere fellesskapet. Å sensurere grunnleggende livsfølelser i rasjonalismens og humanismens navn, fører uvilkårlig til eksistensiell nihilisme. Man tror egentlig ikke på livssynet sitt. Slik sett kan det å bekjenne sin hang til det onde, enten det nå er i kirken eller andre steder, virke som et vern mot hyklerske livssyn. I stedet for å fremme en idealistisk platonisme som, på kort sikt, mykner tilværelsen, vil en mer illusjonsløs åpenhet omkring det urene, det svake og imperfekte, hjelpe mennesker til å godta erfaringene sine.

At fornuft og godhet er livsviktige normer er vesentlig å være klar over, men når normene tar fenomenenes plass, er livsløgnen like om hjørnet. Det er faktisk ikke skadelig å innforlive et barn i at man selv og andre sladrer, misunner, er bitter osv. Det som virkelig skader er når man later som om slike forestillinger ikke eksisterer eller gir det helt andre navn. Et realistisk menneskesyn kan være en fin ballast i forhold til å omgås andre. Man blir da verken veldig sjokkert eller veldig redd når man oppdager negative tilbøyeligheter hos seg selv og andre. En viss skepsis til dogmet om det organisk gode mennesket vil faktisk forhindre at en skader seg selv og andre. Aktiv nestekjærlighet forutsetter en robust forståelse av menneskenaturen. Uten det glir man lett inn i idealiseringer og ufruktbare forventninger.