Christian Vennerød i turbokapitalismens tid Per Bjørnar Grande Førstelektor ved Høgskolen i Bergen Christian Vennerød er en dyktig finansmann. Han er i tillegg i takt med tida. Christian Vennerød har jo, bedre enn de aller fleste av oss, sett virkningen av markedskreftene på livene våre. Og i likhet med slike som Clemet og Gabrielsen, vil han utvide disse økonomiske lovene, utvide disse markedsbaserte perspektivene mot noe man kan kalle et helhetlig livssyn. Som sagt, Vennerød er i takt med tida. Ei tid som både er individualistisk, egoistisk, ungdomsdyrkende og, når sant skal sies, ikke så lite masochistisk. Slik sett vil Vennerød ikke ble venneløs. Han taler i takt med tida. Og ettersom tida er preget av et aldri så lite snev av masochisme, vil antakelig mange, om ikke like, så i det minste forstå Vennerøds innspill om at eldre må gå ned i lønn. Vennerød synes ikke å se, kanskje fordi han ser livet nokså ensidig i lys av markedskreftene, at det er en viss forskjell på å være fattig/blakk som tyveåring og som sekstiåring. Likeså lite som han vil (antakelig ut fra markedskreftene) ta høyde for at en helsesvak syttiåring har et nokså mye større behov for et (statlig) vern enn en turbokapitalist på tredve. Alle vet jo at ungdom ikke er like utsatt for sykdom. at de fikser det å ikke ha bil eller hus. Men privilegier er jo ikke noe statisk. Å være privilegert som tyveåring betyr noe nokså forskjellig fra å være privilegert som syttiåring. Tyveåringens privilegier, slikt som god helse, en lekker kropp, erstattes hos syttiåringen med materielle privilegier. Vennerød fikk kanskje sistnevntes privilegier i relativt ung alder. Derfor kan det for ham synes riktig å se prinsipielt på disse privilegiene. Vennerøds utspill er jo ikke noe unikt utspill. Det oser jo av tidsriktig banalitet, og føyer seg inn i rekken av en ny trend, en trend som nokså plutselig har begynt å perspektivere de som preger norsk politikk. Denne trenden baserer seg på tilfeldighetens spill. Å få en god jobb er tilfeldig, uansett hvor dyktig man er. Å beholde jobben baseres også på tilfeldigheter. Uansett hvor kreativ man er, vil plutselig markedet skifte, og alle føringene i samfunnet må rette seg etter nokså tilfeldige konjunkturer. Dette tilfeldighetens spill opplevde jeg enda mer rendyrket som student i USA. Jeg merket meg en mentalitet av å alltid skulle gjøre inntrykk, en mentalitet av konkurranse, av show off, av å se på dagliglivet som en kontinuerlig eksamen. Jeg kan ikke si at jeg mislikte alle delene av dette. Blant annet var det en fin vitalitet på universitetene. Men jeg merket også et mentalitet av kortsiktighet, og, ikke minst, et dagligliv preget av overfladiskhet og stress. Det kan godt hende at de som for øyeblikket er i sterke maktposisjoner ser fordeler av et samfunn mer basert på usikkerhet. På kort sikt kan dette kanskje til og med skjerpe effektiviteten. Etter en stund vil imidlertid denne dreiningen mot markedet, med alle dets avskjæringer av lengre livsperspektiver, skape et samfunn av rastløse, rotløse, rivaliserende individer. Livet vil fortone seg som en evindelig lotto-trekning. Verdien av dannelse og nestekjærlighet vil være like tilfeldig som markedet. Det vil si, verdier som dannelse og nestekjærlighet - og respekt for eldre, vil styres av markedet. Vil du like å se på dette Vennerød?

Christian Vennerød i turbokapitalismens tid

Per Bjørnar Grande

Førstelektor ved Høgskolen i Bergen

Christian Vennerød er en dyktig finansmann. Han er i tillegg i takt med tida. Christian Vennerød har jo, bedre enn de aller fleste av oss, sett virkningen av markedskreftene på livene våre. Og i likhet med slike som Clemet og Gabrielsen, vil han utvide disse økonomiske lovene, utvide disse markedsbaserte perspektivene mot noe man kan kalle et helhetlig livssyn.

Som sagt, Vennerød er i takt med tida. Ei tid som både er individualistisk, egoistisk, ungdomsdyrkende og, når sant skal sies, ikke så lite masochistisk. Slik sett vil Vennerød ikke ble venneløs. Han taler i takt med tida. Og ettersom tida er preget av et aldri så lite snev av masochisme, vil antakelig mange, om ikke like, så i det minste forstå Vennerøds innspill om at eldre må gå ned i lønn.

Vennerød synes ikke å se, kanskje fordi han ser livet nokså ensidig i lys av markedskreftene, at det er en viss forskjell på å være fattig/blakk som tyveåring og som sekstiåring. Likeså lite som han vil (antakelig ut fra markedskreftene) ta høyde for at en helsesvak syttiåring har et nokså mye større behov for et (statlig) vern enn en turbokapitalist på tredve.

Alle vet jo at ungdom ikke er like utsatt for sykdom. at de fikser det å ikke ha bil eller hus. Men privilegier er jo ikke noe statisk. Å være privilegert som tyveåring betyr noe nokså forskjellig fra å være privilegert som syttiåring. Tyveåringens privilegier, slikt som god helse, en lekker kropp, erstattes hos syttiåringen med materielle privilegier.

Vennerød fikk kanskje sistnevntes privilegier i relativt ung alder. Derfor kan det for ham synes riktig å se prinsipielt på disse privilegiene.

Vennerøds utspill er jo ikke noe unikt utspill. Det oser jo av tidsriktig banalitet, og føyer seg inn i rekken av en ny trend, en trend som nokså plutselig har begynt å perspektivere de som preger norsk politikk. Denne trenden baserer seg på tilfeldighetens spill. Å få en god jobb er tilfeldig, uansett hvor dyktig man er. Å beholde jobben baseres også på tilfeldigheter. Uansett hvor kreativ man er, vil plutselig markedet skifte, og alle føringene i samfunnet må rette seg etter nokså tilfeldige konjunkturer.

Dette tilfeldighetens spill opplevde jeg enda mer rendyrket som student i USA. Jeg merket meg en mentalitet av å alltid skulle gjøre inntrykk, en mentalitet av konkurranse, av show off, av å se på dagliglivet som en kontinuerlig eksamen. Jeg kan ikke si at jeg mislikte alle delene av dette. Blant annet var det en fin vitalitet på universitetene. Men jeg merket også et mentalitet av kortsiktighet, og, ikke minst, et dagligliv preget av overfladiskhet og stress.

Det kan godt hende at de som for øyeblikket er i sterke maktposisjoner ser fordeler av et samfunn mer basert på usikkerhet. På kort sikt kan dette kanskje til og med skjerpe effektiviteten. Etter en stund vil imidlertid denne dreiningen mot markedet, med alle dets avskjæringer av lengre livsperspektiver, skape et samfunn av rastløse, rotløse, rivaliserende individer. Livet vil fortone seg som en evindelig lotto-trekning. Verdien av dannelse og nestekjærlighet vil være like tilfeldig som markedet. Det vil si, verdier som dannelse og nestekjærlighet - og respekt for eldre, vil styres av markedet. Vil du like å se på dette Vennerød?