Syndebukkmekanismer og mimetiske bindinger
En presentasjon av Girards teori
Click HERE for English version
Innledning
Den franske filosof og litteraturteoretiker René Girard (f. 1923) framstår i dag som en av de mest innflytelsesrike og omstridte tenkere. I løpet av en periode på over 40 år har han krysset en mengde veletablerte vitenskapelige disipliner som antropologi, religionshistorie, litteraturteori, filosofi og teologi. Teorien er altså svært tverrfaglig.
Systemet hans er lagt på et uhyre høyt ambisjonsnivå. Han vil tenke de grunnleggende prinsipper for menneskelig kultur og samfunn ut fra to strukturer; det mimetiske begjær og syndebukkmekanismen. Girards teori kommer, ifølge ham selv, på et svært ubeleilig tidspunkt. De store systemdannelsene blomstret i det nittende århundre og døde ut med Freud. I dag råder det en skepsis overfor de store teoribyggerne. Girards system kan betegnes som en vitenskapelig hypotese. På linje med Darwins hypotese om menneskets opprinnelse, vil Girard gi en koherent framstilling av kulturens opprinnelse og utvikling. Han beskjeftiger seg mindre med lingvistiske og fenomenologiske analyser av begrepet mimesis, men desto mer med mimesis som et mellommenneskelig spill.
Mimetisk begjær
I Deceit, Desire & the Novel fra 1961 analyserer han den europeiske roman, med spesiell vektlegging på forfatterskapet til Cervantes, Stendhal, Flaubert, Proust og Dostojevskij. Den europeiske romans fellesnevner er ifølge Girard synliggjøringen og avsløringen av romanheltenes mimetiske begjær. Når det gjelder romanen, hevder Girard at begjærsstrukturene ofte er triangulære og oppstår når man (romanhelten) ikke lenger går direkte til begjærsobjektet, men begjærer via en mediator (mellommann). Ved å begjære via en mediator, blir mediatoren gradvis omformet til begjærsobjekt, og det opprinnelige begjærsobjektet mister sin betydning. Begjærene som opprinnelig gikk i rett linje til begjærsobjektet, går via en mediator, og får en triangulær struktur. Dette kan illustreres ved hjelp av et typisk trekantdrama. En mann er forelsket i ei jente. Men på grunn av indre svakhet og opplevelsen av at hun er begjært av andre, begynner han å konsentrere seg om de(n) som står mellom han og jenta. Etter hvert forflyttes konsentrasjonen mer og mer mot de(n) som hindrer hans kjærlighetsutfoldelse. I verste fall blir mannen så besatt av mellommannen at han mister jenta av syne. På den måten blir det ikke noe ekte, spontant begjær igjen. Begjærene er transformert fra jenta til mellommannen. Begjærene er med andre ord gått over til å bli illusoriske eller metafysiske.
Mediatoren blir da den som både kan ta imot og hindre mannens begjær. Dette triangulære spillet mellom den som begjærer, begjærsobjektet og mediatoren, definerer Girard som metafysisk begjær, metafysisk fordi begjæret forandres fra et opprinnelig og ekte begjær til et sekundært og rivaliserende begjær. Og fordi disse begjærene er basert på etterlikning, som ifølge Girard, karakteriserer all form begjærsaktivitet, anvender han samtidig begrepet mimetisk begjær.
Følgene av metafysisk begjær er ekstrem rivalisering (sjalusi, hat, misunnelse). Denne prosessen av mimetisk begjær i kulturen blir ifølge Girard stadig mer komplisert. Når menneskene i historiens løp blir mer og mer klar over sine mimetiske begjær, blir det stadig viktigere å skjule disse tilbøyelighetene. Mennesket vil leve i illusjonen om sitt spontane begjær. Det er denne illusjonen om det spontane, selvstyrte mennesket som, ifølge Girard, avsløres av enkelte sentrale forfattere.
Girard begynner med romanens begynnelse, altså med Cervantes` roman Don Quijote. Don Quijotes mimetiske ideal (mellommann) er den forlengst avdøde ridder, Amadis av Gallien. Ved å imitere Amadis av Gallien, blir Don Quijote blind for situasjoner og menneskene rundt seg og er i stand til å se enorme hærstyrker i vindmøller og saueflokker. I Cervantes univers er samfunnet rundt Don Quijote friskt, og kan se galskapen hans. Don Quijotes begjær er eksterne, det vil si at han ikke hindres av mediatoren. Man kan si at Don Quijote lever i et århundre hvor mennesker har et forholdsvis åpent og naivt forhold til sine mimetiske idealer. Men dersom man beveger seg fram til slutten av forrige århundre, viser romanlitteraturen at det mimetiske begjær er blitt mer skjult og tabubelagt - og samtidig mer utbredt. Ifølge Girard er det metafysiske begjær i den moderne verden vanskelig å få øye på fordi det blir så standhaftig benektet.
Man kan altså i historiens løp se en prosess fra ekstern til intern etterligning, fra middelalderens eksterne og ukompliserte ridder- og helgenidealer til det moderne menneskets komplekse og hemmeligholdte dyrking av andre.
I Marcel Prousts roman, På sporet av den tapte tid vises et samfunn fordreid av mimetisk begjær. I det proustianske universet er imidlertid de mimetiske begjærene blitt interne. Det vil si at alle romanpersonenes begjærsutfoldelse er blitt fordreide og hemmeligholdte slik at alle på en eller annen måte forhindrer den andres begjærutfoldelse. Det hele er skjult bak snobbisme, sublimitet og hver enkelts kamp for å framholde sin autonomi. Proust avslører dette spillet ved å vise hvordan snobbismen skjuler en morbid fascinasjon for de(n) andre. Dess mer menneskene besettes av hverandre, dess større blir behovet for å skjule den antropologiske gudsdyrkingen.
Ifølge Girard har det metafysiske begjær blitt mer intenst ved at gudene har blitt dratt ned fra himmelen og, i mangel på transcendente realiteter, har menneskene blitt guddommelige i hverandres øyne. Dette mimetiske begjær, som begynner med enkeltindividets oppdagelse av indre svakhet, fører til en antropologisk besettelse hvor man slites mellom hat og fascinasjon til mellommannen. Etter hvert vil mellommannen også kunne begynne å begjære subjektets begjær, noe som selvsagt øker rivaliseringen og skaper større tetthet (likhet) mellom rivalene. Denne modellen hvor man begjærer hverandres begjær, kaller Girard for dobbel mediasjon.
Dostojevskij er den forfatteren som, ifølge Girard, går lengst i å avsløre den ontologiske sykdommen skapt av mimetisk begjær. Ved å føre romanpersonene ut i ekstreme sjelskriser og ved å presse dem sammen i de mest nedverdigende situasjoner, kulminerer de mimetiske konfliktene i mord, galskap eller selvmord. Men nettopp ved å vise de ytterste konsekvensene av mimetisk begjær, oppstår en alternativ mimetisk modell, imitasjonen av Kristus. Innenfor Dostojevskijs univers oppstår det sjelden noen sann religiøsitet før illusjonen om de menneskelige forbindelsene har falt. Man kan kanskje si at så lenge menneskene er religiøst besatt av hverandre, oppleves ikke den religiøse dimensjon som noe reelt alternativ.
Offer og religion
I boka Violence and the Sacred utarbeidet Girard en hypotese om de samlede myters opphav. Mytene har alltid et utgangspunkt i et samfunns vold. Ofte er mytene en forskyvning av den kollektive vold. I det mimetiske delirium som oppstår når et samfunn er i kaos, inntrer en frenetisk aktivitet for å finne en skyldig. De mimetiske konfliktene av et "alle mot alle" finner sin løsning i et "alle mot én". Med andre ord, for å demme opp for kaos i et samfunn, for å få det til å fungere igjen, må man finne en syndebukk. Utvelgelsen av en skyldig kan skje tilfeldig, men ofte på bakgrunn av at noen stikker seg ut eller truer kollektivet.
Mytene har sitt opphav i denne kollektive volden, og de tar ofte utgangspunkt i en samfunnskrise, en krise som løses ved at en eller noen utstøtes, det vil si utpekes som skyldige. Mytene er ofte fantasifulle omskrivninger av en historisk hendelse, enkelte ganger omskrevet til det ugjenkjennelige. Men samtidig som mytene skjuler kollektiv vold, beskriver de strukturene bak offermekanismen. Man kan si at samtidig som mytene forsøker å legitimere drapene, aner man den egentlige bakgrunnen for disse rituelle mordene. Derfor er mytetekstene ofte en åpenbaring av hva de forsøker å tildekke. Mytene er med andre ord en omskrivning av virkeligheten. Ifølge Girard er volden det prinsippet som forskyver, mytologiserer virkeligheten. Volden blir et opprinnelsesprinsippet til kultur. Utstøtelse skaper differanse og splittelse, og det oppstår et innenfor og et utenfor, altså et samfunn.
Religionen følger nøyaktig samme mønster som samfunnets offerlogikk. For å demme opp for den kollektive vold, pekes det ut en syndebukk for å hindre samfunnets oppløsning. Girard definerer religion som forsøket på å forhindre vold ved hjelp av syndebukkmekanismen. I den første delen av hovedverket Things Hidden since the Foundation of the World forsøker Girard å danne en fundamentalantropologi. Den går noe upresist ut på at det fundamentale skillet mellom menneske og dyr ikke går på intelligens, men på det faktum at mennesket alltid ritualiserer sine drap. De samlede opplysningene omkring primitive samfunn forteller konsekvent om det rituelle mord. Mennesket er med andre ord ikke i stand til å hanskes med drapet av et annet menneske og må derfor ritualisere og sakralisere ugjerningen.
Offerets uskyld
I den andre del av dette verket går Girard inn på de jødisk-kristne tekstene. I disse tekstene oppstår det enkelte steder en ny forståelse av volden. I Det gamle testamentet er det fremdeles mytologiske tekster (hvor gud deltar i volden), men det er nettopp i Det gamle testamentet volden begynner å få sitt rette opphav. Den volden som menneskene skjøv over på gudene, blir de selv gjort ansvarlige for. Det endelige oppgjør med den guddommelige vold skjer i de nytestamentlige skriftene. Her skiftes perspektivet, og i stedet for å ta forfølgernes side, skriver forfatterne ut fra de forfulgtes side. Gjennom denne perspektivforskyvning avsløres volden i det jødiske samfunnet. Kristus blir, nettopp fordi han avslører denne volden, gjort til sitt samfunns syndebukk. Men ved å ofre den som er uten vold, opphører syndebukkmekanismen. Den genuint uskyldige blir gjort absolutt skyldig. Slik opptrer en absolutt urettferdighet, og menneskene konfronteres med sin skyld.
Kristi offer er ikke, ifølge Girard, noe selvpålagt, men en konsekvens av å avsløre samfunnets vold. Kristus blir gjort til offer fordi han angriper de menneskelige offerstrukturene. Kristus blir en trussel mot samfunnet, og det kan ikke lenger fungere på samme grunnlag (den voldelige struktur) før han elimineres. Den uskyldige blir den skyldige, og derved avsløres syndebukkmekanismen som en rasjonalisering av menneskets vold. Med Kristus brister syndebukkmekanismen. Selve fundamentet for religion inverteres og det skaper et radikalt nytt gudsbilde. Gud forlanger ingen offer, men blir gjort til offer, og den voldelige gudsforståelsen avmytologiseres ved at menneskene selv blir skyldige.
Den hellige gud som straffer menneskene, som viser sin rettferdighet gjennom sin makt, er basert på menneskenes egen offerlogikk, og viser seg å være denne verdens gud. Denne offerguden (som også blir ført videre i den historiske kristendom) viser seg å være forfølgernes gud. Og denne verdens gud som krever offer, er ifølge Girard det satanske, anklageren, morderen fra tidenes morgen. Men det satanske er i grunnen noe antropologisk, det er denne strukturen hvor begjæret, attraksjonen kulminerer i vold og offer. Satan er det forføriske som gir mennesker følelsen av noe fantastisk, men som ender ut i vold og mord.
En mellommenneskelig psykologi basert på mimesis
I tredje del av Things Hidden since the Foundation of the World utvikler Girard en mellommenneskelig psykologi. Ved hjelp av de mimetiske grunnstrukturene forsøker han å utvikle et nytt bilde av de klassiske sykdomsbegrepene. Ødipus-komplekset, sadisme, masochisme, paranoia, narcissisme etc. ses som ulike variasjoner av det mimetiske. Ødipus-komplekset er derfor ikke biologisk grunnlagt i mennesket, men noe som opptrer idet faren (eller andre mimetiske modeller) gir sønnen negativ feedback. Ødipus-komplekset eller fiendskapet mellom far og sønn oppstår idet barnet mimer farens eller andres voldelige feed-back. Alle såkalte komplekser er derfor et utslag av feilslått etterligning, og har ikke noe medfødt grunnlag. Menneskets sykdomsbilde må forstås ut fra variasjonene av det mimetiske, og er verken statiske eller henvist til det infantile stadium. Menneskets psyke forandres i forhold til hvilke mimetiske modeller man står i forhold til.
Mimesis og det moderne
Hvis man ser Girards teorier i forhold til filosofihistorien, innebærer de en tradisjonskritikk, en kritikk som tar utgangspunkt i Platons idélære. Ved at Platon postulerte en erkjennelse uavhengig av det mimetiske, førte det til at den filosofiske (og teologiske) tradisjonen mistet de grunnleggende strukturene for å tolke den menneskelige eksistens. På den måten har brorparten av filosofene etter Platon tolket tilværelsen som en harmonisk størrelse, en harmoni som kan tilegnes så lenge man velger de rette ideene. Men ifølge Girard er tilværelsen bygd på et mimetisk spill, et spill så brutalt preget av forfeilede begjær at konfliktene kulminerer i syndebukkmekanismen. Når tenkerne unngår å ta de mimetiske konfliktene og den kulturelle volden med i betraktningen, vil tilværelsens konflikter lett framstilles som en kamp om de rette ideene.
Girards kulturforståelse er evolusjonistisk, der selve kulturutviklingen skapes gjennom menneskets utallige strategier for å unngå vold. Nettopp dette har bidratt til den uhyre differensierte og individsentrerte vestlige kulturen, en kultur som på den ene siden nyter virkningene av å ha avslørt syndebukkmekanismen, men som på den andre siden skyver effektene av de mimetiske begjærene over på andre kulturer.
