Stepan Trofimovitsj og den borgerlige besettelse

Av Per Bjørnar Grande

I denne artikkelen belyser forfatteren enkelte mellommenneskelige faktorer for frelse og besettelse i Dostojevskijs roman, De besatte. Bi-personen Stepan Trofimovitsj sin utvikling tolkes som en kristen omvendelse og Dostojevskijs løsning på besettelsesproblematikken. Forfatteren argumenterer tilsist for at Dostojevskij er preget av østkirkens apokatastasis-tanke.

Under arbeidet med De besatte skriver Dostojevskij, i et brev til Maikov, datert 1. mars 1871:

"Stepan Trofimovitsj er en sekundærskikkelse i romanen, den handler slett ikke om ham. Men hans historie er nøye knyttet til romanens øvrige og avgjørende tildragelser, og derfor har jeg gjort ham til noe av en hjørnesten for det hele."

Stepans rolle som romanens hjørnestein kan tolkes på to måter: Den ene tolkningen er at han, i egenskap av mislykket lærer og far for Stavrogin, blir den skyldige til hans opprφr og selvmord. Den andre tolkningen går ut på at han blir romanens hjørnestein ved å inkarnere romanens eneste positive utvikling, det vil si fra det egosentriske og ateistiske dødsrike til det kristne kjærlighetsrike.

I denne artikkelen vil jeg først gå nærmere inn på Stepans utvikling fram til omvendelsen. Deretter vil jeg se på hva hans omvendelse består i. Til slutt vil jeg forsøke å tolke Stepans og hovedpersonen Stavrogins skjebne innenfor det perspektiv Dostojevskij åpner i forhold til det guddommelige.

I det første kapitlet av De besatte gjengir fortelleren, Anton Lavrentjevits innholdet av et dikt Stepan Trofimovitsj skrev i 1830årene. Diktet er en allegori i lyriskdramatisk form, og minner om andre del av Faust. Diktets kunstige og overspente innhold skaper en komisk virkning som fremhever Stepans egen livsfjernhet. Men det komiske uttrykker alltid noe helt essensielt i Dostojevskijs univers. I dette tilfelle er det patetiske diktet en forutsigelse av romanforløpet.

Tolket allegorisk blir den ubeskrivelige vakre ynglingen i diktet, Stavrogin. De talløse skarer som følger ynglingen og selv lengter etter å dø, blir alle som dyrker Stavrogin og til slutt blir drept. De menneskene som synger om det nye håp, blir de revolusjonære som ønsker herredømme over den herskende klasse. Diktets avsløring av den herskende klasse som grotesk og latterlig, viser fram mot romanens avsløring og Stavrogins fall.

Som vi ser foregriper Stepans dikt Stavrogins død. Samtidig viser det at opprør mot den herskende klasse vil bety vold mot Stavrogin selv. Stepans dikt er også en foregripelse av hans egen skjebne. De revolusjonæres avsetting av Stepan som en unyttig idealist, og de groteske fruktene av hans eget liv (som han først blir klar over på dødsleiet) er foregrepet i diktet.

De besatte åpner med en beskrivelse av Stepans unyttige liv på godset Skvoresjnikij, hvor han forsøker å leve et liv i harmoni og kontinuitet. Bare i sine mest depressive stunder tør han konfrontere seg med det faktum at hans tyveårige opphold på godset har vært en parasittisk tilværelse der han ikke har utført noe. Ikke før sønnen Pjotr Stepanovitsj kommer til byen og avslører hans uansvarlige fortid og fortsatte hykleri, skjer det en bevegelse i Stepan. Pjotrs tyrannisering av faren fører til at han forbanner sin sønn, men med det forbanner han samtidig seg selv: Når han tar avstand fra sønnens nihilisme, tar han samtidig avstand fra sin egen, slik at han for første gang ser fruktene av sitt eget liv. Sønnens tyrannisering skaker Stepan såpass at da det blir foretatt husundersφkelse hos ham, virker det like befriende som skremmende på ham. Ved at sφnnen bruker fortiden mot Stepan, beveges han mot andre alternativ.

Det første tegn på at noe nytt holder på å vokse fram hos Stepan er når han etter husundersøkelsen plasserer en helgenlampe foran et helgenbilde og gjør korsets tegn foran det. Det er angsten som først befrir Stepan til en dypere erkjennelse. Etter husundersøkelsen innrømmer han at han frykter skammen mer enn en eventuell deportasjon. I likhet med Stavrogin er Stepan styrt av den konvensjonelle redsel for å bli  latterliggjort.

Samfunnets dom over Stepan uttales idet guvernøren, von Lembke på randen av et sammenbrudd mister de sosiale hemningene. I sin sykelige tilstand blir guvernøren stadig mer klartseende i forhold til hvem som undergraver samfunnet. Han peker ut sin kone som hovedansvarlig og avsier denne dom over Stepans virksomhet:

"Og i tyve år har De vært et arnested, et drivhus for det som nå bryter ut...for alle disse frukter...". (De besatte. Bd.II, s.154.)

Pjotrs angrep på Stepan fører til at godseierenken Varvara Petrovna forstår at Stepan som type er avlegs, og derfor oppgir hun Stepan både som venn og forbilde for sønnen Stavrogin. Når Varvara oppgir Stepan, utløser hun den avgjørende, smertelige frigjørelsen fra snobbistisk begjær. Idet alle de menneskelige holdepunktene rakner, klynger Stepan seg desperat til sin estetikk som sin siste skanse.

Når Stepan på guvernørfruens ball fremholder Rafaels og Shakespeares kunst som hφyere enn hele menneskeheten, uttrykker dette kvintessensen i hans menneskeforakt. Stepans orale svermeri for folket er blitt avslørt idet menneskene har kommet nært innpå ham, og vi ser at hans egentlige følelse for folket er avsky. Men ved å erkjenne denne tilbøyelighet, ser Stepan nødvendigheten av tilgivelse. Talen fører til at han blir pepet ut og mister sin sosiale anseelse. I sin fortvilelse begynner han å gråte krampaktig, og han bekjenner at hans motivasjon for talen er hans krenkete og ulykkelige tilstand.

Krenkelsen frigjør Stepan til å bryte ut av sin parasittiske tilværelse. Når han dagen etter talen rømmer fra godset og begir seg ut på vandring, er det et uttrykk for at han tar avskjed med sitt tidligere liv. Når Stepan treffer sin tidligere elev Lisa, kneler han ned for henne. Denne symbolske handlingen uttrykker en ny erkjennelse av å ha vært en falsk lærer, skyldig i at elevene er i ferd med å gå i døden. Lisa er den første som Stepan uttrykker sin nye lære overfor:

"For å frigjøre oss fra verden og bli helt og fullt frie - il faut pardonner, pardonner, pardonner!" (De besatte Bd.II, s. 251.)

Selv om leseren vet at Stepan er i et emosjonelt kaos, tolker fortelleren reisen som en romantisk tilbøyelighet i Stepan. Stepans møte med det russiske folk er patetisk, og han avsløres i sin totale livsfjernhet. Likevel uttrykker Stepans reise en indre tilnærming til folket. I Dostojevskijs univers er det ikke konkrete og umiddelbare resultater som er det utslagsgivende, men selve tilstedeværelsens holdning. Til tross for det patetiske i Stepans vandring, er han i ferd med å befri seg fra en indre kjellertilværelse som stenger for de skapende kreftene. Den franske filosof og litteraturkritiker René Girard mener at det hellige hos Dostojevskij kun får betydning når kjellermenneskene returnerer til jordens overflate. Denne tilbakevenden til moder jord, tolker Girard som det første nødvendige steget på veien til frelse.

Stepans reise er en kontinuerlig avsløring av hans udugelighet og blindhet. Når han treffer bibelselgersken Sofja Matjevna, er hans blikk såpass klarnet at han tiltrekkes av det stillferdige og fornemme ved hennes vesen. Stepans søken etter fred og ro og hans sosiale fallitt har modnet fram behovet for bibelselgerskens kristne kvaliteter. Mens Stavrogin i møtet med munken Tichon er for avstengt til å kunne se de kristne kvalitetene hans, har Stepan nådd det erkjennelsesmessige grunnlag som er nødvendig for frelse i  Dostojevskijs univers:

"Ja, for alle og enhver er skyldig overfor alle andre. Alle er skyldige!" (De besatte. Bd.II, s. 368.)

Den samme syndserkjennelse nådde Sjatov noen timer før han ble drept, og nettopp denne erkjennelsen forsegler hans frelse fra hans menneskeforakt. I likhet med Raskolnikovs omvendelse, går Stepans omvendelse via en Kristuslik kvinne. Frelse og fortapelse har alltid sitt immanente utgangspunkt hos Dostojevskij.

Omvendelsen åpner perspektivet like mye til fortiden som til nåtiden. Dess klarere Stepan ser håpet om et evig liv, dess frykteligere opplever han sin fortid. I en blanding av drøm og febervisjon ser han det groteske i det han har rømt fra, og det fortoner seg som et veldig åpent gap med store huggtenner.

Selv om Stepan overfor Sofja oppviser en helt ny selverkjennelse, er fremdeles fortiden tilslørt av hans tidligere  idealer, slik at han ser den i uklare og sentimentale bilder. Når han bekjenner ønsket om at Varvara skal slå ham på det andre kinnet, blander han sammen evangeliets holdning av tilgivelse med sine egne masochistiske tilbøyeligheter.

Men Sofjas lesning fra bergprekenen fordyper hans innsikt i hans uegentlighet, og etter opplesningen innrømmer han at han har løyet hele sitt liv. Han fordyper dette løgnaspektet ved å erkjenne at han løy selv når han talte sannhet fordi han bare har sagt det som passet ham. Her avslører han sin løgn som en fundamental holdning til tilværelsen, som har stått imot sannheten.

Mens ordene fra Åpenbaringen 3.1417 avslørte Stavrogins ergrelse, tar Stepan imot ordene som en avsløring av sin egen lunkenhet.

Stepan identifiserer seg med engelens ord om han som trodde seg rik, men egentlig var ynkelig, blind og fattig (Åpenbaringen 3.17). Både Stepan og Stavrogin har forholdt seg lunken til sine medmennesker. Deres forfeilede begjær har sugd til seg alle deres emosjoner slik at de ikke har klart å skjelne mellom godt og ondt. Istedet er disse begrepene blitt uadskillelige i deres lunkenhet. I henhold til engelen i Laodikea må de lunkne spys ut og lutres med ild. Men mens Stavrogin ikke tar imot  engelens formaning om lutring, lar Stepan seg avsløres i all sin lunkenhet. Ut fra denne holdning tar Stepan imot ordene i tro.

Stepans lutring er en gjendrivelse av troen på egen guddommelighet. Dess mer Stepan forsaker sin egen stolthet, dess klarere ser han Gud som noe kvalitativt annerledes enn ham selv. I denne erkjennelsen forkaster han sin Renaninspirerte liberale tro på en gud som blir seg selv bevisst i menneskene. Stepans seier over selvsentrerthet åpner opp for en dypere innsikt i seg selv og andre. Hans omvendelse er veien fra prometansk Kristusimitasjon til ydmyk Kristustro.

Når Sofja leser fra Lukas 8.3236, og på denne måten forbinder epigrammet med Stepans omvendelse, ser Stepan utdrivelsesscenen som et bilde på det russiske folk, der han selv er som en av de besatte svinene på vei utfor stupet. I lys av disse versene fra Lukasevangeliet, blir han klar over at han har gått i spissen for den besettelsen som har fått sin klareste utforming hos sønnen Pjotr og hans likesinnede. Konstruksjonen av De besatte virker til å være tegnet etter samme mønster som utdrivelsesberetningen: Alle sønnene i romanen som er påvirket av fedrenes besettelse (med Stepan i spissen) drives i døden som følge av Stepans besettelse. Den besatte, Stepan, helbredes og havner ved den Kristuslike Sofjas fφtter.

Scenen der Stepan skrifter og mottar nattverd er igjen en scene bygd opp etter kontrastprinsippet. Mens verdensmannen Stepan med sin uortodokse bakgrunn bekjenner en levende gudstro, blir den ortodokse prestens formaning til sammenlikning en død, tilstivnet ortodoksi. I Stepans trosbekjennelse får hans estetikk en ny utforming. Det skjønne er ikke lenger et eksklusivt skjønnånderi, men allment tilgjengelig, sprunget ut fra Guds kjærlighet. Med klare paralleller til 1.Kor.13. uttrykkes Stepans trosbekjennelse om kjærlighet som tilværelsens essens.

R.Peace mener Stepans omvendelse består av en vag teisme istedet for ekte kristendom.  Det er beklagelig at Peace ikke gir denne tolkningen noen substans ved å gå inn på hva som er Stepans teisme og hvordan den skiller seg fra ekte kristendom. I alle fall er Stepans nye tro i direkte strid med hans tidligere overbevisninger. La oss se nærmere på dette:

1) Stepans tro på en gud som blir seg selv bevisst i menneskene, er blitt erstattet med en transcendent gudsforestilling.

2) Stepan avslører sine samfunnskritiske idéer som en besettelse.

3) Menneskenes opphøyde natur avsløres som syndig natur.

4) Stepans elegante talemåter avsløres som løgn.

5) Det tyveårige opphold på Skvoresjnikij avsløres som et grotesk, tomt gap.

Med andre ord, i omvendelsen erstattes alle effektene av forfeilede begjær. Stepans omvendelse tydeliggjør de besattes univers som det reverserte kristne univers.

Dess mer Stepan nærmer seg døden, dess klarere ser han sitt eget liv. Dess sykere han blir, dess flere livsløgner avsløres. Helt på slutten av dødsleiet forkaster han den personlige lykke til fordel for den religiøse lykke som alle kan ta del i. Hans siste φnske er at også nihilistene skal bli klar over den guddommelige dimensjon.

Stepan blir helbredet i døden, og døden helbreder ham. Stepans død er liv, mens Stavrogins død kun er død. Men ettersom hovedskikkelsen i romanen, Stavrogin og hans generasjon går i døden, er De besatte, til forskjell fra Brødrene Karamasov, en undergangsroman. Mens Brødrene Karamasov skildrer en overgangstid der det onde når sitt nullpunkt, og det gode vokser fram i en ny generasjon, ender De besatte i et ondskapens og dødens nullpunkt for den nye generasjonen. De besatte er isolert sett en avsløring av den fortapelse nihilistene styrtes ut i, og den eneste helbredete er Stepan.

De besatte styres av det tradisjonelt todelte frelse/fortapelseperspektiv. Likevel er ikke dette forfatterens siste ord om sine opprørske helter. Før jeg tilslutt utvider perspektivet på frelse/fortapelseproblematikken i Dostojevskijs univers, kan det være fruktbart å se hva han selv har skrevet om Stavroginskikkelsen.

I et brev til Katkov datert 20. oktober 1870 gir Dostojevskij endel synspunkter på Stavrogin:

"Denne andre personen (Nikolaj Stavrogin) er også mørk og dyster, en ugjerningsmann. Men jeg er av den mening at dette virkelig er en tragisk skikkelse, selv om mange etter endt lesning sikkert vil spørre: Hva er egentlig dette for noe?" 

I et brev til Maikov datert 23. desember 1868, beskriver han hovedpersonen i det romanprosjektet som skulle kalles "En stor synders liv". Ifølge Dostojevskij ligger den psykologiske løsning på denne hovedperson "i et dypt følelsesliv".

I De besattes univers fremstår personene som en invertering av det de egentlig er. Derfor er det mer fruktbart å se dem som antipersoner av seg selv enn som antiKrister. Kontrastene blir derfor den egentlige metoden for å forstå personene i De besatte. Nihilistenes destruktive styrke springer ut av en indre svakhet, mens Tichons, Marias og Sofjas ytre hjelpesløshet springer ut av en indre styrke.

Ifølge Børtnes er Dostojevskijs poetikk bygd på samme analogiprinsipp som den ortodoksbysantinske billedestetikk. Det betyr ifølge Børtnes at fra og med Forbrytelse og straff er romanpersonene skapt i lys av Kristi forbilde.

Raskolnikovs analoge utvikling til Kristi død og oppstandelse, er i Stavrogins tilfelle en brutt analogi i og med at hans utvikling går fra død til død. Men selv om Stavrogin utvikler seg lenger og lenger bort fra sitt forbilde, kan han ifølge denne estetikk aldri bli Kristus helt ulik. På dette plan handler De besatte om avgudsdyrking. Psevdoguden Stavrogin (Stavroginnavnet er hentet fra det greske ordet stauros, som betyr kors) søker i sin dødsdrift et kors til å sone sin skyld. I stedet for å identifisere seg med den stedfortredende lidelse, forsøker Stavrogin å bære sitt eget kors. Som gnostikernes Kristus dør Stavrogins fysiske legeme uten noen legemlig oppstandelse.

Døden er De besattes siste ord om Stavrogin. Men er dette siste ord om Stavrogin og de andre rebellene dersom en utvider perspektivet til hele Dostojevskijs romanunivers?

I Brødrene Karamasov gjenfortelles en liten historie skrevet av Ivan mens han gikk på gymnaset. Fortellingen handler om paradis og beskriver en tenker og filosof som i dette liv forkastet alt; lov, samvittighet, tro og især et kommende liv. Så døde denne filosofen, og tenkte at han kom like ut i mørke og død. Istedet lå det kommende liv foran ham. Filosofen ble ergerlig fordi det motsa hans overbevisninger. For dette ble filosofen dφmt til å gå en kvadrillion kilometer, så skulle de åpne dørene til paradis og tilgi ham alt. Men i sin skuffelse over å finne et evig liv la han seg ned på veien i tusen år og nektet å reise seg. Til slutt reiste han seg og gikk. Og før han hadde vært i paradis i to sekunder ropte han ut at for disse to sekunder ville han ikke bare ha gått en kvadrillion, men en kvadrillion kvadrillioner og det attpåtil i kvadrillionte potens.

Dostojevskij uttrykker her med dikterisk frihet en sentral tanke innen den ortodokse kirkes tro, nemlig apokatastasistanken. Apokatastasistanken finner man først uttrykt i det tredje århundre hos Klemens av Aleksandria og hos Origines, og siden i det fjerde århundre hos Gregor av Nyssa. Apokatastasistanken dreier seg om Kristi gjenopprettelse som en total gjenopprettelse av menneskeheten. Gjenopprettelsen ses som en renselse alle mennesker må igjennom etter døden for å nå sin opprinnelig tilstand.

I det samme gjenopprettelsesperspektivet tolker Bφrtnes Ivanskikkelsen:

"Ivan ser nok godt og ondt som uforenlige motsetninger utifra sin euklidiske forstand. Men han aner også en høyere forstand enn den "euklidiske", som betviler at verdensaltet og tilværelsen er skapt efter Euklids geometri, og som hevder at to paralleller, som ifølge Euklid ikke kan skjære hverandre på jorden, vil møtes et sted i uendeligheten. Under denne evighetens synsvinkel har også Djevelen sin plass i den guddommelige økonomi". (Børtnes. "To Dostojevskij-studier", Edda, 1968, s.7.)

Dette perspektiv sammenfaller med Gregor av Nyssa når han hevdet at det var berettiget for de kristne å håpe på en forsoning av Djevelen.

Menneskehetens gjenopprettelse er synsvinkelen som legitimerer Dostojevskijs uhørte dristighet når han avslører og sender sine rebeller i døden. Dostojevskijs eskatologi legitimerer og utvikler hans antropologiske dybde og danner grunnlaget for hans psykologiske oppdagelser.

En annen passasje i Brødrene Karamasov som fremholder det samme frelsesperspektiv, er en scene mellom Dmitrij og hans skysskar. Skysskaren blir spurt om han tror Dmitrij vil komme til helvete eller ikke. Skysskaren svarer:

(...) "De vet jo at Guds Sønn, da han var blitt korsfestet, steg ned i helvete og befridde alle syndere. Og da begynte helvete å sukke og stønne over at det ikke lenger ville komme flere. Men da sa Herren til helvete: "Gråt ikke, - fra nå av skal alskens fornemme folk komme til helvete, dommere og rikfolk, og det skal bli like fullt i helvete som det alltid har vært, helt til jeg kommer tilbake"." (Brødrene Karamasov II, s. 164.)

Skysskaren fortsetter:

(...) "men De er jo som et lite barn, det synes iallfall jeg... De er nok hissig, men Gud vil tilgi Dem for Deres store enfold." (ibid)

I likhet med Stepan og Stavrogin handler Dmitrij regressivt  som et lite barn. Begges handlinger kan tilbakeføres til barndom og tragisk familiesplittelse, og deres uforløste barndom hersker i deres emosjonelle liv. Selv om Stavrogin ikke kunne motta Kristi tilgivelse i dette liv, rommer Dostojevskijs univers en ny mulighet hinsides døden. Jeg lar Aljosjas ord til Ivan gjelde som det siste ord om De besattes skjebne:

(...) "finnes det overhodet et vesen som har rett til å tilgi. Ja, et slikt vesen finnes, og det kan tilgi alt og alle og for alt, fordi det selv har gitt sitt uskyldige blod for alle og alt. Du glemte ham, og på ham er det bygningen hviler, og det er til ham at det skal ropes: "Rettferdig er du, o Herre, for dine veier er nå åpenbart for oss"." (Brødrene Karamasov I, s. 313.)

LITTERATUR

Børtnes Jostein: Kristologi og romandiktning - noen problemer i Dostojevskijs poetikk. Fra artikkelsamlingen Streiftog i Dostojevskijs verden, Oslo, 1982.

Børtnes, Jostein: To Dostojevskij-studier, Edda, Oslo, 1968.

Cross, S.L./Livingstone, E.A.: Oxford Dictionary of the Christian Church, Oxford, 1978.

Dostojevskij, F.M.: Dostojevskijs brev II, Oslo, 1994.

Dostojevskij, F.M.: De besatte I og II, Oslo, 1991.

Dostojevskij, F.M.: Brødrene Karamasov I og II, Oslo, 1993.

Girard, René: Deceit, Desire & the Novel: Self and Other in Literary Structure, Baltimore, 1965.

Peace, Richard: Dostoevsky: An Examination of the Major Novels, Cambridge, 1971

Trigg, J.W.: Origenes: The Bible and Philosophy of the third century Church, London, 1985.

Ware, Timothy: The Orthodox Church, Suffolk, 1985.

________________________________________________

Per Bjørnar

Grandef. 1959. Cand. philol. Høyskolelektor ved Høgskulen i Sogn og Fjordane. Har særlig jobbet med den franske filosofen, René Girards teorier.

Adr. Gildevangen 3, 5800 Sogndal