Statsministerfruens smak Av Per Bjørnar Grande Førstelektor Høgskolen i Bergen Usikkerheten blant den norske befolkningen ble vekket da det viste seg at statsministerfruen ikke tilbringer kveldene i trauste 50-tallsstoler med nuppetrekk og ryer til å varme føttene. Antakelig tilbringer hun ikke kveldene framfor en tv bygd inn i en enorm kommode med trekkspillfront heller. Vi liker å tenke oss at arbeiderpartiets fremste representanter sitter i helsetrøye omkranset av furupanel mens de spiser lungemos og lever og titter nostalgisk opp på pokalene som man forrige vinteren vant i ulike turrenn - på treski. Det forekommer meg allikevel naivt å tro at et så profilert par som Schulerud & Stoltenberg skulle føle seg komfortabel i en folkelig setting fullstendig annerledes fra det miljøet som de til daglig omgåes. Er det noe man har lært av de franske tenkerne, og da særlig av Bourdieu, er det at mennesket i stor grad er en sosial konstruksjon. Befinner man seg på bygda og har lav utdannelse, er det statistisk mye større sjanse for at man lytter til country og gammeldans, drikker øl og ferierer på Gran Canaria. Har man en høyere utdannelse, tenderer man mer mot klassisk, Bob Dylan, drikker sjampis og burgunder og kjøper hus i Provence. Eksempler på at klasser eller sosiale sjikt finner fram til felles smak er mange. Og poenget mitt er å belyse det faktum at mennesket ikke står så veldig fritt i å velge. Selvsagt er det ingen i Norge som nekter en person fra et samfunnssjikt å tilegne seg en smak som er annerledes enn miljøet en befinner seg. Men smak er samtidig betinget av miljø. Dette skyldes først og fremst at mennesket er et etterlignende vesen. Aristoteles hevdet allerede på 300-tallet før Kristus at det er menneskets ekstreme hang til å etterligne som skiller oss fra de andre levende vesenene. Og den franske filosofen René Girard har siden 1960 hevdet at menneskets begjær blir til gjennom imitasjon av andre menneskers begjær. Det vil si at all læring og all kulturell overføring er etterlignende, eller, som Girard hevder, mimetisk. Jeg har i grunnen vanskelig for å skjønne at det i det hele tatt kan forekomme læring og kulturell påvirkning som ikke er mimetisk. Når det gjelder forholdet til mote, interiør og kunst betyr det at det dannes gjennom etterligning av andres smak. Kant hevdet at smaken, den genuint utviklede smaken, er et slags interesseløst behag, en dveling ved en gjenstands egenart og helt uavhengig av tingens bruksverdi. Det er blant annet dette idealet som har ført til at mennesker innenfor høyere sjikt har sett ned på fattigfolks mer praktiske og nytteorienterte forhold til kunst, møbler og mote. Grunnen til det er at de fattige sin smak er mer basert på nødvendighet, og man tvinges til å tenke på nytten. Men straks noen stiger sosialt, inntrer en annen estetikk, basert på de normene man finner blant de man omgås. Man kan kanskje si at den største forfengeligheten eller det mest inautentiske er å bryte med smaken innenfor sitt sosiale sjikt, ikke fordi man reagerer på dets smak, men fordi man ønsker å fremstå som et helt fritt og autentisk menneske, i stand til å gå rett på gjenstandene uten noen som helst sosial påvirkning. Det er vel her Ingrid Schulerud begynner å irritere. Uttalelsene kan tolkes som et forsøk på å fremstå som smakens overmenneske, en inkarnasjon av Kants sitt ideal om å danne seg en smak uavhengig de sosiale betingelsene. Og dette grunnsynet er jo også et oppsiktsvekkende brudd med en av sosialismens og Arbeiderpartiets innsikter om mennesket som et sosialt vesen. Når nå Norge rent økonomisk begynner å dra fra de fleste land i forhold til generell velstand, vil det påvirke smaksdommene i stor grad. Smak er ikke lenger noe som man forbinder med solidaritet eller nødvendighet, men noe som brukes til å profilere sin individualitet. Dette idealet blir mer og mer tydelig samtidig som mennesker i stadig større grad er klar over at smak blir til gjennom gjensidig påvirkning. Derfor kommer det til å bli mer og mer vanlig å profilere sin unike smak mens 8 av 10 i realiteten pynter stua med Arne Jacobsen stoler - eller det som nå er siste mote. Slik sett har Ingrid Schulerud foretatt en meget presis observasjon. Nemlig at vi lever i en kultur som profilerer den mest akutte form for individualisme og kreativitet mens vi i realiteten er hverandres kopier. Jeg tror at vi i framtiden, utenfor forbrukssettingen, skal være veldig forsiktig med å dømme eller fordømme andres smak ut fra moralske kriterier. Kan hende skyter vi oss selv i foten?

Statsministerfruens smak

Av Per Bjørnar Grande

Førstelektor

Høgskolen i Bergen

Usikkerheten blant den norske befolkningen ble vekket da det viste seg at statsministerfruen ikke tilbringer kveldene i trauste 50-tallsstoler med nuppetrekk og ryer til å varme føttene. Antakelig tilbringer hun ikke kveldene framfor en tv bygd inn i en enorm kommode med trekkspillfront heller. Vi liker å tenke oss at arbeiderpartiets fremste representanter sitter i helsetrøye omkranset av furupanel mens de spiser lungemos og lever og titter nostalgisk opp på pokalene som man forrige vinteren vant i ulike turrenn - på treski.

Det forekommer meg allikevel naivt å tro at et så profilert par som Schulerud & Stoltenberg skulle føle seg komfortabel i en folkelig setting fullstendig annerledes fra det miljøet som de til daglig omgåes. Er det noe man har lært av de franske tenkerne, og da særlig av Bourdieu, er det at mennesket i stor grad er en sosial konstruksjon. Befinner man seg på bygda og har lav utdannelse, er det statistisk mye større sjanse for at man lytter til country og gammeldans, drikker øl og ferierer på Gran Canaria. Har man en høyere utdannelse, tenderer man mer mot klassisk, Bob Dylan, drikker sjampis og burgunder og kjøper hus i Provence.

Eksempler på at klasser eller sosiale sjikt finner fram til felles smak er mange. Og poenget mitt er å belyse det faktum at mennesket ikke står så veldig fritt i å velge. Selvsagt er det ingen i Norge som nekter en person fra et samfunnssjikt å tilegne seg en smak som er annerledes enn miljøet en befinner seg. Men smak er samtidig betinget av miljø. Dette skyldes først og fremst at mennesket er et etterlignende vesen. Aristoteles hevdet allerede på 300-tallet før Kristus at det er menneskets ekstreme hang til å etterligne som skiller oss fra de andre levende vesenene. Og den franske filosofen René Girard har siden 1960 hevdet at menneskets begjær blir til gjennom imitasjon av andre menneskers begjær. Det vil si at all læring og all kulturell overføring er etterlignende, eller, som Girard hevder, mimetisk. Jeg har i grunnen vanskelig for å skjønne at det i det hele tatt kan forekomme læring og kulturell påvirkning som ikke er mimetisk. Når det gjelder forholdet til mote, interiør og kunst betyr det at det dannes gjennom etterligning av andres smak.

Kant hevdet at smaken, den genuint utviklede smaken, er et slags interesseløst behag, en dveling ved en gjenstands egenart og helt uavhengig av tingens bruksverdi. Det er blant annet dette idealet som har ført til at mennesker innenfor høyere sjikt har sett ned på fattigfolks mer praktiske og nytteorienterte forhold til kunst, møbler og mote. Grunnen til det er at de fattige sin smak er mer basert på nødvendighet, og man tvinges til å tenke på nytten. Men straks noen stiger sosialt, inntrer en annen estetikk, basert på de normene man finner blant de man omgås.

Man kan kanskje si at den største forfengeligheten eller det mest inautentiske er å bryte med smaken innenfor sitt sosiale sjikt, ikke fordi man reagerer på dets smak, men fordi man ønsker å fremstå som et helt fritt og autentisk menneske, i stand til å gå rett på gjenstandene uten noen som helst sosial påvirkning. Det er vel her Ingrid Schulerud begynner å irritere. Uttalelsene kan tolkes som et forsøk på å fremstå som smakens overmenneske, en inkarnasjon av Kants sitt ideal om å danne seg en smak uavhengig de sosiale betingelsene. Og dette grunnsynet er jo også et oppsiktsvekkende brudd med en av sosialismens og Arbeiderpartiets innsikter om mennesket som et sosialt vesen.

Når nå Norge rent økonomisk begynner å dra fra de fleste land i forhold til generell velstand, vil det påvirke smaksdommene i stor grad. Smak er ikke lenger noe som man forbinder med solidaritet eller nødvendighet, men noe som brukes til å profilere sin individualitet. Dette idealet blir mer og mer tydelig samtidig som mennesker i stadig større grad er klar over at smak blir til gjennom gjensidig påvirkning. Derfor kommer det til å bli mer og mer vanlig å profilere sin unike smak mens 8 av 10 i realiteten pynter stua med Arne Jacobsen stoler - eller det som nå er siste mote. Slik sett har Ingrid Schulerud foretatt en meget presis observasjon. Nemlig at vi lever i en kultur som profilerer den mest akutte form for individualisme og kreativitet mens vi i realiteten er hverandres kopier. Jeg tror at vi i framtiden, utenfor forbrukssettingen, skal være veldig forsiktig med å dømme eller fordømme andres smak ut fra moralske kriterier. Kan hende skyter vi oss selv i foten?