Det psykologiske språket Den franske filosofen Michel Foucault gjorde en sentral oppdagelse da han forsket på seksualitetens betingelser i de ulike perioder. Han oppdaget at i den moderne tid, fra opplysningstida og framover, når åpenheten omkring seksualiteten ble stadig større, ble samtidig makten og kontrollen over individenes seksualitet mer raffinert. Utviklingen hvor seksualiteten ble en del av den offentlige debatten, førte samtidig til at seksualiteten også ble underlagt andre typer makt. Foucaults presentasjon av en moderne seksualitet som i stadig større grad blir institusjonalisert og kontrollert, uttrykker, etter mitt syn, en innsikt i hvordan makten stadig forandrer ansikt. Denne innsikten synes å si at selv om maktens stadig forandrer seg, vil den til syvende og sist forbli makt forkledt i en eller annen form. Innenfor dagens filosofi er man blitt stadig mer obs på hvordan makten utfolder seg språklig. I et sekularistisk perspektiv er det ingen tvil om at språket har blitt stadig mindre religiøst og stadig mer psykologisk. Og når det gjelder det religiøse språket, behøver man ikke å lete lenge, verken i hellige skrifter eller i folks bruk av et religiøst språk, for å få øye på hvor mye makt det ligger i slike språkytringer – spesielt om man går litt tilbake i tiden. Feil bekjennelse kunne bety utstøtelse både fra det religiøse fellesskapet, det borgerlige selskap og det himmelske selskap. Og i Vesten, til tross for en nokså sterk bevissthet omkring fordømmelsessyke, har kritikken av mennesker med et annet religiøst vokabular, til tider vært ganske formidabel, Det religiøse språket bidro i stor grad til å kontrollere og regulere folks atferd. Slik er det i mindre grad nå. Om en person i middelalderen eller på 1600-tallet hevdet at en fiende var ugudelig, en synder eller en vantro, ville jo dette bli sett på som maktutøvelse par excellence fordi slike utsagn ville ha truet vedkommendes eksistens, hans karriere og hans selvbilde. I dag ville neppe et slikt språkbruk ha den samme rammende virkningen. Om man i dag tydde til enda sterkere lut. La oss si erklærte en person rede for helvetes ild, ville det ikke, på noen måte, ramme slik som det ville ha gjort bare for 50 eller 100 år siden. Jeg er av den mening at menneskets hang til makt ikke har endret seg vesentlig. Formene for makttilegnelse har jo forandret seg, men ikke maktbegjæret. Derfor har makten i stor grad forlatt det religiøse språket og antatt nye former. Antakelig ville ikke de religiøse truslene hatt særlig graverende virkning i dag. Annerledes ville det selvsagt være om man kalte en person som vi er i en konflikt med for en psykopat, schizofren, en nevrotiker eller noe annet psykologisk relatert til en personlighetsbrist. Dette ville vært så rammende at advokatnæringen straks ville bli tilkalt. Dersom man i hverdagen ser hvordan det psykologiske språket blir brukt, merker man fort at dette språket først og fremst brukes når det er konflikter mellom mennesker. I grunnen er dette kuriøst. Det psykologiske språket var jo, før 1900-tallet, veldig lite brukt utenfor en psykiatrisk eller fagpsykologisk kontekst. Utgangspunktet for det psykologiske språket har jo vært å katalogisere mental sykdom, for så igjen å finne et behandlingstilbud som kan gjøre en person frisk og fungerende. Men det psykologiske språket, til tross for de fleste akademikernes motvilje mot psykoanalysen, havnet utenfor fagrensene og ble en del av hverdagsspråket. Man kan si at det psykologiske språket skjøt fart fra og med Freud. Det hadde blant annet med at man begynte å betvile de vanntette skoddene mellom den syke og den friske. Selv om mange ledende psykologer problematiserte dette skillet, har det psykologiske språket, i hverdagsbruken, nettopp blitt et redskap for å etablere absolutte skiller mellom friske og syke, mellom de som er innenfor og de som er utenfor. Det gjelder både innenfor familieliv, arbeidsliv og det sosiale livet generelt. Det psykologiske hverdagspråket brukes oftest slik at man etablerer et jeg på den friske siden og et du som befinner seg på den syke siden. Og mellom jeg og du er det få eller ingen nyanser. Vi ser her hvordan det psykologiske språket, som jo i utgangspunktet ble til i en kontekst hvor man skulle behandle og hjelpe mennesker, i dag faktisk er det mest maktbefengte av alle typer språk. Det er jo derfor at det psykologiske språket inntrer straks det oppstår en konflikt. Det psykologiske språket er altså gått fra et omsorgsspråk til et maktspråk og brukes idet man vil ramme noen. I Det nye testamente var et uttrykk som: - din ugudelige narr, et forferdelig rammende utsagn. En moderne versjon ville kunne være: - din jævla psykopat. Begge betyr at den som det rammer, egentlig lever uten håp og uten framtid. Den psykologiske diagnosen vil også bety at vedkommende ikke har rett på jobb, familie etc. Det psykologiske språket har altså blitt det språket som folk tyr til når man vil utøve en mental vold mot andre. Det som i utgangspunktet var et språk som ble tatt i bruk for å hjelpe mennesker, tas nå i bruk når man vil ødelegge andre. Denne forvandlingen fra en omsorgskontekst til en psykologisk voldskontekst viser i grunnen hvordan det positive og betydningsfulle alltid vil bli fordreid, enten det nå gjelder det religiøse, politiske eller psykologiske språket. I grunnen er det ikke språket det er noe feil med. Det er bruken av det. Og det synes en smule merkelig at moderne mennesker er så naive i bruken av et psykologisk språk. Noe av denne naiviteten omkring språket kan, etter min mening, lokaliseres på bakgrunn av moderne språkteori. I moderne språkteori har man fokusert på at språket først og fremst referer til sitt eget språklige univers. Språkets referanse til en ytre virkelighet har gradvis blitt svekket. En tekst, ifølge mange språkteoretikere, refererer først og fremst til andre tekster, ikke nødvendigvis til en ytre virkelighet. Etter mitt syn virker det som om den språklige referansen, godt hjulpet av formalisme, strukturalisme og dekonstruksjonisme er blitt ufarliggjort. Ifølge disse teoretikerne kan ikke språket si så mye om virkeligheten utenfor teksten. Språket er primært selvrefererende. Men når språket i seg selv blir viktigere enn det som det refererer til, vil det jo uvilkårlig miste sin kraft. I virkeligheten gjør det neppe det. Slik sett har folkedjupet (intuitivt) skjønt mye mer av språkets destruktive virkning enn språkforskerne. Ved å anonymisere språkets makt, åpner man virkelig opp for språklig misbruk. Ved å kutte referansene til det som språket refererer til, eller ved å være blind for virkningene, forsøker man jo bare å gjøre språket ufarlig og musealt. Da blir det bare de indrespråklige referansene som teller. Dersom språket bare referer til tekstens egne referanser, har det ingen makt lenger. Språket blir da lett komisk og koselig. Ironien for eksempel bygger på det samme prinsippet, men med motsatt virkning. Ironiens form er ofte komisk og distansert, men referansen det stikk motsatte. Det er jo derfor så mange tyr til ironien når man virkelig vil være jævlig - uten at det ser slik ut. Derfor kan ironien, som jo på det beste er et effektivt middel mot maktmisbruk, også ha noe feigt over seg. Ironien i dag synes å være et dekkmiddel brukt til å skade uten at det ser slik ut. Slik sett er jo ironien et usedvanlig sterkt maktmiddel. Jeg mener at man må fokusere mer på begjærene som styrer språket. Det kan virke som mye av menneskenes språkbruk er styrt av begjær. Begjærene styrer språket mer enn språket styrer begjærene. Er begjærene positive vil også språket ha noe kjærlig og omsorgsfullt over seg, er begjærene det motsatte, vil det gjenspeile seg i språket. Språket blir et uttrykk for en tilstand. Dessuten er språk imitert. Vi lærer språk gjennom å etterlikne de som bruker språk. Slik sett kan jo barnets språk være nokså uskyldig selv om det referer til det helt groteske. Slik er det sjelden i den voksne verden. De voksnes psykologiske språk er mer formet av erfaring og fornuft. Etter mitt syn er det litt tragisk at det psykologiske språket har blitt et slikt maktmisbrukspråk. Få ting er vel mer interessant enn ens eget og andres psykiske liv. Det er jo nettopp en psykologisk interesse som skaper den gode samtalen og den gode boken. Hvor mange ikke-psykologiske romaner er virkelig stand til å tenne leseren? Psykologi er jo så mye mer enn sykdom, selv om psykologien noen ganger synes å regressere til et slikt syn. Men skal mennesker få et positivt forhold til psykologi og et psykologisk språk, må vi nok være oss mye mer bevisst på dens virkninger. Her kan vi lære mye fra hvordan folk fikk kristendommen opp i vranghalsen. Hvis ikke man fokuserer mer på bruken av det psykologiske språket, vil vi nok få et minst like tabubelagt forhold til det psykologiske språket som til det religiøse.

Det psykologiske språket

Den franske filosofen Michel Foucault gjorde en sentral oppdagelse da han forsket på seksualitetens betingelser i de ulike perioder. Han oppdaget at i den moderne tid, fra opplysningstida og framover, når åpenheten omkring seksualiteten ble stadig større, ble samtidig makten og kontrollen over individenes seksualitet mer raffinert. Utviklingen hvor seksualiteten ble en del av den offentlige debatten, førte samtidig til at seksualiteten også ble underlagt andre typer makt. Foucaults presentasjon av en moderne seksualitet som i stadig større grad blir institusjonalisert og kontrollert, uttrykker, etter mitt syn, en innsikt i hvordan makten stadig forandrer ansikt. Denne innsikten synes å si at selv om maktens stadig forandrer seg, vil den til syvende og sist forbli makt forkledt i en eller annen form.

Innenfor dagens filosofi er man blitt stadig mer obs på hvordan makten utfolder seg språklig. I et sekularistisk perspektiv er det ingen tvil om at språket har blitt stadig mindre religiøst og stadig mer psykologisk. Og når det gjelder det religiøse språket, behøver man ikke å lete lenge, verken i hellige skrifter eller i folks bruk av et religiøst språk, for å få øye på hvor mye makt det ligger i slike språkytringer – spesielt om man går litt tilbake i tiden. Feil bekjennelse kunne bety utstøtelse både fra det religiøse fellesskapet, det borgerlige selskap og det himmelske selskap. Og i Vesten, til tross for en nokså sterk bevissthet omkring fordømmelsessyke, har kritikken av mennesker med et annet religiøst vokabular, til tider vært ganske formidabel, Det religiøse språket bidro i stor grad til å kontrollere og regulere folks atferd. Slik er det i mindre grad nå. Om en person i middelalderen eller på 1600-tallet hevdet at en fiende var ugudelig, en synder eller en vantro, ville jo dette bli sett på som maktutøvelse par excellence fordi slike utsagn ville ha truet vedkommendes eksistens, hans karriere og hans selvbilde. I dag ville neppe et slikt språkbruk ha den samme rammende virkningen. Om man i dag tydde til enda sterkere lut. La oss si erklærte en person rede for helvetes ild, ville det ikke, på noen måte, ramme slik som det ville ha gjort bare for 50 eller 100 år siden.

Jeg er av den mening at menneskets hang til makt ikke har endret seg vesentlig. Formene for makttilegnelse har jo forandret seg, men ikke maktbegjæret. Derfor har makten i stor grad forlatt det religiøse språket og antatt nye former. Antakelig ville ikke de religiøse truslene hatt særlig graverende virkning i dag. Annerledes ville det selvsagt være om man kalte en person som vi er i en konflikt med for en psykopat, schizofren, en nevrotiker eller noe annet psykologisk relatert til en personlighetsbrist. Dette ville vært så rammende at advokatnæringen straks ville bli tilkalt. Dersom man i hverdagen ser hvordan det psykologiske språket blir brukt, merker man fort at dette språket først og fremst brukes når det er konflikter mellom mennesker.

I grunnen er dette kuriøst. Det psykologiske språket var jo, før 1900-tallet, veldig lite brukt utenfor en psykiatrisk eller fagpsykologisk kontekst. Utgangspunktet for det psykologiske språket har jo vært å katalogisere mental sykdom, for så igjen å finne et behandlingstilbud som kan gjøre en person frisk og fungerende. Men det psykologiske språket, til tross for de fleste akademikernes motvilje mot psykoanalysen, havnet utenfor fagrensene og ble en del av hverdagsspråket. Man kan si at det psykologiske språket skjøt fart fra og med Freud. Det hadde blant annet med at man begynte å betvile de vanntette skoddene mellom den syke og den friske. Selv om mange ledende psykologer problematiserte dette skillet, har det psykologiske språket, i hverdagsbruken, nettopp blitt et redskap for å etablere absolutte skiller mellom friske og syke, mellom de som er innenfor og de som er utenfor. Det gjelder både innenfor familieliv, arbeidsliv og det sosiale livet generelt. Det psykologiske hverdagspråket brukes oftest slik at man etablerer et jeg på den friske siden og et du som befinner seg på den syke siden. Og mellom jeg og du er det få eller ingen nyanser.

Vi ser her hvordan det psykologiske språket, som jo i utgangspunktet ble til i en kontekst hvor man skulle behandle og hjelpe mennesker, i dag faktisk er det mest maktbefengte av alle typer språk. Det er jo derfor at det psykologiske språket inntrer straks det oppstår en konflikt. Det psykologiske språket er altså gått fra et omsorgsspråk til et maktspråk og brukes idet man vil ramme noen. I Det nye testamente var et uttrykk som: - din ugudelige narr, et forferdelig rammende utsagn. En moderne versjon ville kunne være: - din jævla psykopat. Begge betyr at den som det rammer, egentlig lever uten håp og uten framtid. Den psykologiske diagnosen vil også bety at vedkommende ikke har rett på jobb, familie etc.

Det psykologiske språket har altså blitt det språket som folk tyr til når man vil utøve en mental vold mot andre. Det som i utgangspunktet var et språk som ble tatt i bruk for å hjelpe mennesker, tas nå i bruk når man vil ødelegge andre. Denne forvandlingen fra en omsorgskontekst til en psykologisk voldskontekst viser i grunnen hvordan det positive og betydningsfulle alltid vil bli fordreid, enten det nå gjelder det religiøse, politiske eller psykologiske språket.

I grunnen er det ikke språket det er noe feil med. Det er bruken av det. Og det synes en smule merkelig at moderne mennesker er så naive i bruken av et psykologisk språk. Noe av denne naiviteten omkring språket kan, etter min mening, lokaliseres på bakgrunn av moderne språkteori. I moderne språkteori har man fokusert på at språket først og fremst referer til sitt eget språklige univers. Språkets referanse til en ytre virkelighet har gradvis blitt svekket. En tekst, ifølge mange språkteoretikere, refererer først og fremst til andre tekster, ikke nødvendigvis til en ytre virkelighet. Etter mitt syn virker det som om den språklige referansen, godt hjulpet av formalisme, strukturalisme og dekonstruksjonisme er blitt ufarliggjort. Ifølge disse teoretikerne kan ikke språket si så mye om virkeligheten utenfor teksten. Språket er primært selvrefererende. Men når språket i seg selv blir viktigere enn det som det refererer til, vil det jo uvilkårlig miste sin kraft.

I virkeligheten gjør det neppe det.

Slik sett har folkedjupet (intuitivt) skjønt mye mer av språkets destruktive virkning enn språkforskerne. Ved å anonymisere språkets makt, åpner man virkelig opp for språklig misbruk. Ved å kutte referansene til det som språket refererer til, eller ved å være blind for virkningene, forsøker man jo bare å gjøre språket ufarlig og musealt. Da blir det bare de indrespråklige referansene som teller. Dersom språket bare referer til tekstens egne referanser, har det ingen makt lenger. Språket blir da lett komisk og koselig.

Ironien for eksempel bygger på det samme prinsippet, men med motsatt virkning. Ironiens form er ofte komisk og distansert, men referansen det stikk motsatte. Det er jo derfor så mange tyr til ironien når man virkelig vil være jævlig - uten at det ser slik ut. Derfor kan ironien, som jo på det beste er et effektivt middel mot maktmisbruk, også ha noe feigt over seg. Ironien i dag synes å være et dekkmiddel brukt til å skade uten at det ser slik ut. Slik sett er jo ironien et usedvanlig sterkt maktmiddel.

Jeg mener at man må fokusere mer på begjærene som styrer språket. Det kan virke som mye av menneskenes språkbruk er styrt av begjær. Begjærene styrer språket mer enn språket styrer begjærene. Er begjærene positive vil også språket ha noe kjærlig og omsorgsfullt over seg, er begjærene det motsatte, vil det gjenspeile seg i språket. Språket blir et uttrykk for en tilstand. Dessuten er språk imitert. Vi lærer språk gjennom å etterlikne de som bruker språk. Slik sett kan jo barnets språk være nokså uskyldig selv om det referer til det helt groteske. Slik er det sjelden i den voksne verden. De voksnes psykologiske språk er mer formet av erfaring og fornuft.

Etter mitt syn er det litt tragisk at det psykologiske språket har blitt et slikt maktmisbrukspråk. Få ting er vel mer interessant enn ens eget og andres psykiske liv. Det er jo nettopp en psykologisk interesse som skaper den gode samtalen og den gode boken. Hvor mange ikke-psykologiske romaner er virkelig stand til å tenne leseren? Psykologi er jo så mye mer enn sykdom, selv om psykologien noen ganger synes å regressere til et slikt syn. Men skal mennesker få et positivt forhold til psykologi og et psykologisk språk, må vi nok være oss mye mer bevisst på dens virkninger. Her kan vi lære mye fra hvordan folk fikk kristendommen opp i vranghalsen. Hvis ikke man fokuserer mer på bruken av det psykologiske språket, vil vi nok få et minst like tabubelagt forhold til det psykologiske språket som til det religiøse.