Problemet med politisk korrekthet Den viktigste faktoren for en forent verden er omsorg for offeret. Omsorg for offeret er noe relativt nytt. Den gamle klanstanken hvor et oss og et dem opprettholdt et system som man nesten ikke stilte spørsmålstegn ved, har, spesielt i de siste 50 årene blitt stadig mer porøs. Omsorg for offeret er et førende prinsipp, enten man snakker om politikk eller om etikk. Dette startet som et religiøst fenomen hvor man begynte å se på mennesker som falt ut av systemet, som verdifulle i Guds øyne. Og hvis de var verdifulle i Guds øyne, måtte de også verdslig sett være verdifulle. Dette førte til at man opprettet sykehus og andre sosiale ordninger som vernet og bevarte offeret. Nettopp denne utviklingen som utvidet menneskeverdet har, gradvist, sneket seg inn på alle områdene i samfunnet, og er i dag drivkraften bak vestens velferd. Omsorg for offeret er så selvfølgelig i dag at straks noen lider, er media der og forsvarer offeret. Media er en direkte forlengelse av å ha omsorg for offeret. Det har vært viktig med en Mandela eller en Tutu i Sør-Afrika, men dersom ikke media hadde ført en slik konsekvent kritikk av urettferdighetene slik at styresmaktene fikk hele verdensopinionen mot seg, ville det nok opphevelsen av apartheid kunne pågått i noen hundreår til. Det er sentralt å se politisk korrekthet som en direkte konsekvens av omsorg for offeret. Det er derfor ikke, som hos enkelte konservative, bare å avfeie samtidas politiske korrekthet som naiv idealisme eller som en form for selvrettferdig irritasjon overfor den politiske virkeligheten. Politisk korrekthet er knyttet til omsorg for offeret, og derfor en konsekvens av humaniseringen av menneskenaturen. Men politisk korrekthet har sine bi-effekter, og dess mer den politiske korrektheten brer om seg, dess mer ser man hykleriet bak enkelte utgaver av denne korrektheten. Det 20. århundrets intellektuelle utviklet en mentalitet overfor sin egen kultur som faktisk før aldri har vært utviklet. Denne mentaliteten besto av en konsekvent kulturkritikk. Aldri før har verden opplevd at man kunne tillate seg å gå så hardt mot sin egen kultur. Noe av dette uttrykte seg som genuin kritikk av kolonialisering, kulturell arroganse og voldsromantikk. Samtidig var det en anseelig mengde intellektuelle som så på det kommunistiske Sovjet som et ideal. Den sterke sympatien for Sovjet virker i dag merkelig, men blir mer forståelig i lys av datidas politisk korrekte idealisme. I dag ser vi at de intellektuelle som støttet ofrene, i virkeligheten støttet de som ofret. Den tendensen som de intellektuelle viste overfor totalitære regimer, vitner om en form for kulturell masochisme. Et hat mot sin egen kultur som ble så sterkt at man hektet seg på alt som smakte av alternativ. Begjæret etter å fremheve svakhetene i sin egen kultur fikk mange til å støtte totalitære kulturer, kulturer hvor nettopp omsorgen for offeret var fraværende. Det er virkelig en frapperende form for masochisme blant mange intellektuelle i det 20 og 21 århundret, som jeg velger å kalle en ny form for flagellantisme, et behov for kulturell selvpisking, en masochistisk form for oppgjør med vestlig mentalitet, som samtidig forutsatte (som de selv visste inntil det pinlige) at ingen annen tid eller en annen kultur, ville tillatt slike utfall mot ens egen kultur. Nettopp denne toleransen for kritikk av ens egen kultur, er et barometer for hvor robust en kultur kan være. En demokratisk kultur er nettopp demokratisk ved at den tåler massiv selvkritikk. Problemet med politisk korrekthet er at den ofte bidrar til å skape et fristed hos individet selv; den enorme kulturkritikken bidrar til at mennesker ikke er i stand til å se at de selv er en del av det de kritiserer. Denne formen for politisk korrekthet er blitt så epidemisk at den virkelig er en fare for det som denne korrektheten proklamerer. Politisk korrekthet har en merkverdig evne til å ikke se motstanden i tilværelsen. I stedet for idealer som nøktern vurdering og helhetlig politiske tiltak, fører denne politiske korrektheten til ekstreme idealiseringer og ekstreme fiendebilder i ens egen kultur, uten noen form for praktiske analyser og tiltak. Blant mange intellektuelle har det oppstått en form for nyprimitivisme, en ny form for inndeling av et oss (de gode) og et dem (de styrende). En del av EU-debatten for eksempel var styrt av denne typen politisk korrekthet, en korrekthet som har lite eller ingenting med en genuin omsorg for offeret å gjøre, men er en ny form for selvrettferdiggjøring. Politisk korrekthet vil, dersom den utvikler seg som selvrettferdiggjørelse, faktisk bli en ny form for (mental) despotisme. Dens hat mot politikk og kulturell pragmatisme, vil kunne materialisere seg som dogmatisk anti-ideologi, en form for narcissisme hvor denne korrektheten får folk til å holde seg borte fra real-politikk og forpliktende deltakelse. Enhver konkret deltakelse i samfunnet betyr at man må modifisere sin personlighet. Politisk korrekthet i dag betyr ofte at mennesker ikke vil delta av frykt for å skitne seg til. En ideologi bygd på denne type politisk korrekthet fører mennesker inn i de mest isolasjonistiske og livshemmende illusjoner, spesielt omkring ens egen rolle i systemet. Uten genuine selvoppgjør vil verden bestå av de onde og de gode, hvor man ikke foretar oppgjør i forhold til egen destruktivitet (men i stedet materialiserer selvoppgjørene seg som irritasjon overfor andre). Når politisk korrekthet får mennesker til å innta de mest populære og upopulære meninger for sin egen popularitets skyld, er det noe som tyder på at også politisk korrekthet er en ny form for offer-tenkning.

Problemet med politisk korrekthet

Den viktigste faktoren for en forent verden er omsorg for offeret. Omsorg for offeret er noe relativt nytt. Den gamle klanstanken hvor et oss og et dem opprettholdt et system som man nesten ikke stilte spørsmålstegn ved, har, spesielt i de siste 50 årene blitt stadig mer porøs. Omsorg for offeret er et førende prinsipp, enten man snakker om politikk eller om etikk. Dette startet som et religiøst fenomen hvor man begynte å se på mennesker som falt ut av systemet, som verdifulle i Guds øyne. Og hvis de var verdifulle i Guds øyne, måtte de også verdslig sett være verdifulle. Dette førte til at man opprettet sykehus og andre sosiale ordninger som vernet og bevarte offeret. Nettopp denne utviklingen som utvidet menneskeverdet har, gradvist, sneket seg inn på alle områdene i samfunnet, og er i dag drivkraften bak vestens velferd.

Omsorg for offeret er så selvfølgelig i dag at straks noen lider, er media der og forsvarer offeret. Media er en direkte forlengelse av å ha omsorg for offeret. Det har vært viktig med en Mandela eller en Tutu i Sør-Afrika, men dersom ikke media hadde ført en slik konsekvent kritikk av urettferdighetene slik at styresmaktene fikk hele verdensopinionen mot seg, ville det nok opphevelsen av apartheid kunne pågått i noen hundreår til.

Det er sentralt å se politisk korrekthet som en direkte konsekvens av omsorg for offeret. Det er derfor ikke, som hos enkelte konservative, bare å avfeie samtidas politiske korrekthet som naiv idealisme eller som en form for selvrettferdig irritasjon overfor den politiske virkeligheten. Politisk korrekthet er knyttet til omsorg for offeret, og derfor en konsekvens av humaniseringen av menneskenaturen.

Men politisk korrekthet har sine bi-effekter, og dess mer den politiske korrektheten brer om seg, dess mer ser man hykleriet bak enkelte utgaver av denne korrektheten. Det 20. århundrets intellektuelle utviklet en mentalitet overfor sin egen kultur som faktisk før aldri har vært utviklet. Denne mentaliteten besto av en konsekvent kulturkritikk. Aldri før har verden opplevd at man kunne tillate seg å gå så hardt mot sin egen kultur. Noe av dette uttrykte seg som genuin kritikk av kolonialisering, kulturell arroganse og voldsromantikk. Samtidig var det en anseelig mengde intellektuelle som så på det kommunistiske Sovjet som et ideal. Den sterke sympatien for Sovjet virker i dag merkelig, men blir mer forståelig i lys av datidas politisk korrekte idealisme. I dag ser vi at de intellektuelle som støttet ofrene, i virkeligheten støttet de som ofret.

Den tendensen som de intellektuelle viste overfor totalitære regimer, vitner om en form for kulturell masochisme. Et hat mot sin egen kultur som ble så sterkt at man hektet seg på alt som smakte av alternativ. Begjæret etter å fremheve svakhetene i sin egen kultur fikk mange til å støtte totalitære kulturer, kulturer hvor nettopp omsorgen for offeret var fraværende.

Det er virkelig en frapperende form for masochisme blant mange intellektuelle i det 20 og 21 århundret, som jeg velger å kalle en ny form for flagellantisme, et behov for kulturell selvpisking, en masochistisk form for oppgjør med vestlig mentalitet, som samtidig forutsatte (som de selv visste inntil det pinlige) at ingen annen tid eller en annen kultur, ville tillatt slike utfall mot ens egen kultur. Nettopp denne toleransen for kritikk av ens egen kultur, er et barometer for hvor robust en kultur kan være. En demokratisk kultur er nettopp demokratisk ved at den tåler massiv selvkritikk.

Problemet med politisk korrekthet er at den ofte bidrar til å skape et fristed hos individet selv; den enorme kulturkritikken bidrar til at mennesker ikke er i stand til å se at de selv er en del av det de kritiserer. Denne formen for politisk korrekthet er blitt så epidemisk at den virkelig er en fare for det som denne korrektheten proklamerer. Politisk korrekthet har en merkverdig evne til å ikke se motstanden i tilværelsen. I stedet for idealer som nøktern vurdering og helhetlig politiske tiltak, fører denne politiske korrektheten til ekstreme idealiseringer og ekstreme fiendebilder i ens egen kultur, uten noen form for praktiske analyser og tiltak.

Blant mange intellektuelle har det oppstått en form for nyprimitivisme, en ny form for inndeling av et oss (de gode) og et dem (de styrende). En del av EU-debatten for eksempel var styrt av denne typen politisk korrekthet, en korrekthet som har lite eller ingenting med en genuin omsorg for offeret å gjøre, men er en ny form for selvrettferdiggjøring.

Politisk korrekthet vil, dersom den utvikler seg som selvrettferdiggjørelse, faktisk bli en ny form for (mental) despotisme. Dens hat mot politikk og kulturell pragmatisme, vil kunne materialisere seg som dogmatisk anti-ideologi, en form for narcissisme hvor denne korrektheten får folk til å holde seg borte fra real-politikk og forpliktende deltakelse.

Enhver konkret deltakelse i samfunnet betyr at man må modifisere sin personlighet. Politisk korrekthet i dag betyr ofte at mennesker ikke vil delta av frykt for å skitne seg til. En ideologi bygd på denne type politisk korrekthet fører mennesker inn i de mest isolasjonistiske og livshemmende illusjoner, spesielt omkring ens egen rolle i systemet. Uten genuine selvoppgjør vil verden bestå av de onde og de gode, hvor man ikke foretar oppgjør i forhold til egen destruktivitet (men i stedet materialiserer selvoppgjørene seg som irritasjon overfor andre).

Når politisk korrekthet får mennesker til å innta de mest populære og upopulære meninger for sin egen popularitets skyld, er det noe som tyder på at også politisk korrekthet er en ny form for offer-tenkning.