Det lutherske bibelsynet og nyfundamentalismen Av Per Bjørnar Grande Førstelektor i KRL ved Høgskolen i Bergen Konservative teologer har nå i det siste, i flere debattprogrammer og i avisartikler (med utgangspunkt i bispevalget), frontet sine synspunkter under henvisning til Bibelens klare ord. Enten det gjelder politiske eller moralske spørsmål, hevdes det at Bibelen på akkurat dette punktet er klinkende klar (enten det nå gjelder spørsmål om homofili eller kvinnelige prester eller andre dagsaktuelle spørsmål). Det store problemet med disse uttalelsene er at Bibelen framstilles som om den har, til og med på perifere områder, bare ett klart svar. Det kan virke som om hele Bibelen, mer eller mindre, har samme status, selv om alle kristne, i praksis, tydelig skiller mellom foreldede lover og mer tidløse bud. Men det oppstår uvilkårlig et problem når man formidler Bibelens syn på en nokså fundamentalistisk måte når det viser seg at man stort sett legitimerer sine egne meninger ved hjelp av tilfeldig bibelbruk. Når Bibelen brukes som et middel til å ri egne kjepphester, kan det bero på at man ikke har et redskap til å tolke tekstene og, på den måten, havner på et nyfundamentalistisk ståsted. La meg først begynne med å si Bibelen ikke er åpenbaringen i kristendommen. Flere og flere kristne, enten de er lutherske eller andre typer kristne, synes å tro det. Den som har et mer faglig kjennskap til kristendommen, vet at åpenbaringen i kristendommen ikke er Bibelen, men Jesus. Jesus åpenbarer, ifølge de kristne, et nytt og mer menneskelig bilde av Gud. Jesus gir i det hele tatt en ny gudsforståelse. Bibelen er likevel særdeles vesentlig ettersom den er selve grunnfortellingen til denne nye gudsforståelsen. Nyfundamentalistene stokker om på dette og gjør i praksis Bibelen til åpenbaringen. Dette kan føre til et nokså kuriøst kristendomssyn hvor man helt unyansert trekker fram enkelte bibelsitater for å fremme hva Gud mener og, samtidig, bruker Bibelen til å fremme egne meninger om moral. Denne holdningen er desto mer kuriøs når man vet at nyfundamentalistene ofte befinner seg innenfor den lutherske kirken og propaganderer for en luthersk kristendomsvariant. La meg da minne disse om at Luther hevdet at Jakobsbrevet var et uekte brev fordi det ikke fokuserte på frelse gjennom tro. Hebreerbrevet var for dominert av gammeltestamentlig lovtenkning, hevdet han. Og Johannes Åpenbaring kunne man lese dersom man skjønte det, selv skjønte han det ikke. Når det gjaldt Det gamle testamente, skulle man, ifølge Luther, tre et kors gjennom skriftet slik at det som vitnet om en nådig Gud, om en Gud som frelser gjennom troen, skulle bli tydelig. Vi ser her at Luthers bibelsyn bestemmes av dette relativt nye bilde av Gud slik som det fremtrer i Det nye Testamente. Og det er forståelsen av denne kjærlige og nådige Guden som blir selve tolkningsnøkkelen. Det er, 500 år senere, på bakgrunn av dette oppgjøret med en lovisk kristendomsvariant, nesten utrolig at de som tilhører denne kirkeretningen ivrer for fundamentalismen. Poenget til Luther er at skriften blir et evangelium (god nyhet) kun når det vitner om en nådig Gud vist gjennom Jesu nestekjærlighet. Dette betyr jo at man er nødt til å tolke Det gamle testamente i lys av Det nye og, samtidig, se hva som er selve grunntemaet i Bibelen. Og ut fra dette grunntemaet vil man så kunne forstå Bibelens budskap. Men da betyr det også at noe blir ugyldig, noe blir tidstypisk mens andre ting igjen blir mer tidløst. Den nyfundamentalistiske renessansen tror jeg har noe med at samfunnet har blitt så fragmentert og uoversiktlig at man føler behov for å ha noe absolutt å holde seg til. Det samme ligger nok også i bunnen når det gjelder den islamske fundamentalismen, selv om det der er prinsipielt mindre frihet til personlig tolkning. Når nå lutheranerne begynner å snevre kristendommen inn til en ny form for livsstilskristendom legitimert gjennom et tilfeldig valg av bibelsteder, står de for en form kristendom som egentlig står langt unna lutherdommen. Den formen for kristendom, slik den kommer til uttrykk innenfor for eksempel avisa Dagen og de mer pietistiske leirene i KrF, er i grunnen snedige men helt uhistoriske forsøk på å tufte en livsstilsmessig kristendom på en luthersk kristendomsforståelse. For å være noe i nærheten av luthersk, mangler den både en romslig livsstil og en historisk holdbar bibelforståelse. Deres forsøk på å være luthersk resulterer i en iherdig dyrking av Bibelen som fasit, men mangler en dypereliggende forståelse av Bibelen. Spesielt synes jeg de mangler en forståelse for hvordan tekster i Bibelen avslører vold og urett gjennom å ta parti med de som faller som offer. En fundamentalistisk bibeltolkning vil, når alt tolkes som like viktig, lett se bort fra de store linjene i Bibelen. Også en ren vers for vers tolkning, som kan være ok som privat oppbyggelse, egner seg dårlig som nøkkel til å tolke de mer sentrale perspektivene. Jeg etterlyser altså en mer teologisk holdbar og mindre livsstilsbasert variant av kristendommen med sunn skepsis mot de kreftene i samfunnet som får folk til å falle utenfor. (Folk behøver perspektiv på livene sine, ikke mer moralistisk skyts.) Når man tenker på kristendommens sprengstoff i forhold til omsorg, barmhjertighetsarbeid, til å forandre voldelig atferd til vennlig atferd og å gi folk troen på kjærlighet som en virkningsfull og meningsfull veiviser i livet, skjønner jeg virkelig ikke at man gidder å fronte sine moralistiske kjepphester. Det fører heller ikke til annet enn falske anstøt som hindrer mer enn gagner kristendommens kjernebudskap.

Det lutherske bibelsynet og nyfundamentalismen

Av Per Bjørnar Grande

Førstelektor i KRL

ved Høgskolen i Bergen

Konservative teologer har nå i det siste, i flere debattprogrammer og i avisartikler (med utgangspunkt i bispevalget), frontet sine synspunkter under henvisning til Bibelens klare ord. Enten det gjelder politiske eller moralske spørsmål, hevdes det at Bibelen på akkurat dette punktet er klinkende klar (enten det nå gjelder spørsmål om homofili eller kvinnelige prester eller andre dagsaktuelle spørsmål). Det store problemet med disse uttalelsene er at Bibelen framstilles som om den har, til og med på perifere områder, bare ett klart svar. Det kan virke som om hele Bibelen, mer eller mindre, har samme status, selv om alle kristne, i praksis, tydelig skiller mellom foreldede lover og mer tidløse bud.

Men det oppstår uvilkårlig et problem når man formidler Bibelens syn på en nokså fundamentalistisk måte når det viser seg at man stort sett legitimerer sine egne meninger ved hjelp av tilfeldig bibelbruk. Når Bibelen brukes som et middel til å ri egne kjepphester, kan det bero på at man ikke har et redskap til å tolke tekstene og, på den måten, havner på et nyfundamentalistisk ståsted.

La meg først begynne med å si Bibelen ikke er åpenbaringen i kristendommen. Flere og flere kristne, enten de er lutherske eller andre typer kristne, synes å tro det. Den som har et mer faglig kjennskap til kristendommen, vet at åpenbaringen i kristendommen ikke er Bibelen, men Jesus. Jesus åpenbarer, ifølge de kristne, et nytt og mer menneskelig bilde av Gud. Jesus gir i det hele tatt en ny gudsforståelse. Bibelen er likevel særdeles vesentlig ettersom den er selve grunnfortellingen til denne nye gudsforståelsen.

Nyfundamentalistene stokker om på dette og gjør i praksis Bibelen til åpenbaringen. Dette kan føre til et nokså kuriøst kristendomssyn hvor man helt unyansert trekker fram enkelte bibelsitater for å fremme hva Gud mener og, samtidig, bruker Bibelen til å fremme egne meninger om moral.

Denne holdningen er desto mer kuriøs når man vet at nyfundamentalistene ofte befinner seg innenfor den lutherske kirken og propaganderer for en luthersk kristendomsvariant. La meg da minne disse om at Luther hevdet at Jakobsbrevet var et uekte brev fordi det ikke fokuserte på frelse gjennom tro. Hebreerbrevet var for dominert av gammeltestamentlig lovtenkning, hevdet han. Og Johannes Åpenbaring kunne man lese dersom man skjønte det, selv skjønte han det ikke. Når det gjaldt Det gamle testamente, skulle man, ifølge Luther, tre et kors gjennom skriftet slik at det som vitnet om en nådig Gud, om en Gud som frelser gjennom troen, skulle bli tydelig. Vi ser her at Luthers bibelsyn bestemmes av dette relativt nye bilde av Gud slik som det fremtrer i Det nye Testamente. Og det er forståelsen av denne kjærlige og nådige Guden som blir selve tolkningsnøkkelen.

Det er, 500 år senere, på bakgrunn av dette oppgjøret med en lovisk kristendomsvariant, nesten utrolig at de som tilhører denne kirkeretningen ivrer for fundamentalismen. Poenget til Luther er at skriften blir et evangelium (god nyhet) kun når det vitner om en nådig Gud vist gjennom Jesu nestekjærlighet. Dette betyr jo at man er nødt til å tolke Det gamle testamente i lys av Det nye og, samtidig, se hva som er selve grunntemaet i Bibelen. Og ut fra dette grunntemaet vil man så kunne forstå Bibelens budskap. Men da betyr det også at noe blir ugyldig, noe blir tidstypisk mens andre ting igjen blir mer tidløst.

Den nyfundamentalistiske renessansen tror jeg har noe med at samfunnet har blitt så fragmentert og uoversiktlig at man føler behov for å ha noe absolutt å holde seg til. Det samme ligger nok også i bunnen når det gjelder den islamske fundamentalismen, selv om det der er prinsipielt mindre frihet til personlig tolkning. Når nå lutheranerne begynner å snevre kristendommen inn til en ny form for livsstilskristendom legitimert gjennom et tilfeldig valg av bibelsteder, står de for en form kristendom som egentlig står langt unna lutherdommen.

Den formen for kristendom, slik den kommer til uttrykk innenfor for eksempel avisa Dagen og de mer pietistiske leirene i KrF, er i grunnen snedige men helt uhistoriske forsøk på å tufte en livsstilsmessig kristendom på en luthersk kristendomsforståelse. For å være noe i nærheten av luthersk, mangler den både en romslig livsstil og en historisk holdbar bibelforståelse. Deres forsøk på å være luthersk resulterer i en iherdig dyrking av Bibelen som fasit, men mangler en dypereliggende forståelse av Bibelen. Spesielt synes jeg de mangler en forståelse for hvordan tekster i Bibelen avslører vold og urett gjennom å ta parti med de som faller som offer. En fundamentalistisk bibeltolkning vil, når alt tolkes som like viktig, lett se bort fra de store linjene i Bibelen. Også en ren vers for vers tolkning, som kan være ok som privat oppbyggelse, egner seg dårlig som nøkkel til å tolke de mer sentrale perspektivene.

Jeg etterlyser altså en mer teologisk holdbar og mindre livsstilsbasert variant av kristendommen med sunn skepsis mot de kreftene i samfunnet som får folk til å falle utenfor. (Folk behøver perspektiv på livene sine, ikke mer moralistisk skyts.) Når man tenker på kristendommens sprengstoff i forhold til omsorg, barmhjertighetsarbeid, til å forandre voldelig atferd til vennlig atferd og å gi folk troen på kjærlighet som en virkningsfull og meningsfull veiviser i livet, skjønner jeg virkelig ikke at man gidder å fronte sine moralistiske kjepphester. Det fører heller ikke til annet enn falske anstøt som hindrer mer enn gagner kristendommens kjernebudskap.