Kristin Halvorsens toleranse



Toleranse er krevende, så krevende at de fleste oppgir toleransen idet noen hevder et syn som bryter sterkt med ens eget. Toleranse er vanskelig fordi det uvilkårlig tærer på ens integritet. Snarveien til toleranse er politisk korrekthet, hvor man pøser på med humanistiske og demokratiske begreper, mens man egentlig bruker dem for å slippe bryet med å virkeliggjøre de samme humane og demokratiske holdningene.

Toleranse er en konsekvens av å forstå at andre mennesker er like viktige som en selv. På den måten vil toleranse være beslektet med ydmykhet. Et aspekt ved toleranse er at man er i stand til å forstå at om man hadde hatt den og den oppveksten, den og dens opplevelser eller bakgrunn, ville man sannsynligvis hatt samme syn.

Når Kristin Halvorsen forsøker å distansere seg totalt fra Hagen eller Høybråten, kan dette tolkes som en naturlig konsekvens i en konfliktsituasjon. Man vil ofte, idet man når et visst konfliktnivå, hevde sin absolutte forskjellighet. Det litt fatale er imidlertid at det virker som om Halvorsen virkelig tror at hun er helt forskjellig fra sine motstandere. Mens de som ser det utenfra, merker jo at hun krymper mennesker på samme måte som hun hevder at motstanderne gjør det.

Når Halvorsen vil synliggjøre at hun er helt forskjellig fra Hagen, glemmer hun lett at hun antakelig har samme private forbruk som Hagen, noenlunde samme livsstil og kanskje til og med de samme vellykkethetsidealene som forhatte Hagen. Halvorsen i sin jakt på politisk uttelling blir blind for en av sosialismens innsikter, nemlig at mennesket i stor grad er en sosial konstruksjon. Er man født i Norge, er det vanskelig å være helt fri fra det man kritiserer andre nordmenn for.

Halvorsens forsøk på å skape vanntette skott mellom seg selv og sine meningsmostandere, kan også ses som en konsekvens av sosialistisk ideologi. Sosialismen og marxismen er en reaksjon på kapitalismens inndeling av fattige og rike. Marx sitt oppgjør med kapitalismen var et oppgjør hvor denne inndelingen av mennesker snus på hodet. Nå blir arbeiderne heltene og kapitalherrene skurkene.

Denne svart-hvitt tenkningen er egentlig et klassisk eksempel på overforenkling og demonisering av andre. Svakheten ved det sosialistiske (og kommunistiske) menneskesynet er nettopp basert på et overforenklet menneskesyn. På bakgrunn av de tragiske historiske hendelsene i kjølvannet av slike inndelinger av gode og onde mennesker, krever det at man i dag bør være ekstremt forsiktig med slike karikeringer.

God politikk i dag må være basert på et robust menneskesyn, et menneskesyn som har i mente at hver gang man kritiserer en annen, kritiserer man også seg selv.