Krise innenfor humanvitenskapene Av Per Bjørnar Grande Førstelektor ved Høgskolen i Bergen Her forleden satte jeg meg ned for å tenke over hvilke akademiske verker som har betydd noe for meg. Jeg utelot selvsagt de som bare hadde gitt meg et par nye ideer eller ansporte til noen halvferdige refleksjoner som jeg forfengelig kan briljere med i selskapslivet. Nei, det var de bøkene som virkelig har betydd noe viktig for meg, de som har bidratt til en fundamental innsikt jeg jaktet på. Den første som rant meg i hu var bøkene til den franske tenkeren René Girard. Jeg har lest bortimot alt av han og hver bok gir meg ny innsikt. Jeg er helt overbevist om at han har rett i at mennesket først og fremst er et etterlignende vesen, og at begjæret etter å etterligne hverandre, lett leder til vold. Men så ble jeg mer i beit. Hvem andre? Herregud tenkte jeg, det må da være andre som jeg kan drysse ut av skjorteermet? Jeg har jo studert i ni år. Ni år. To i Trondheim, et i Oslo og seks i Bergen. Jeg har studert ni år på norske universiteter og hørt et utall forelesere. Nei, det kom lite. Jeg begynte å tenke på Proust, på Dostojevsjkij. Jeg tenkte på vår egen Dag Solstad. De har betydd mye, men de er jo forfattere. Jeg tenkte også på den østerrikske enfant terrible Thomas Bernhard. Men ingen av disse er jo akademikere. Og selv om jeg liker å ha noe skjønnlitterært gående, er det jo først og fremst tunge religiøse og filosofiske tekster jeg har befattet meg med. Jeg prøvde å overbevise meg selv om at Derrida og Foucault har betydd mye. Men når jeg skrelte vekk de intellektuelle ambisjonene mine, måtte jeg bare innrømme at de har betydd veldig lite. Det vil si Derrida har lært meg en del om hvordan den vestlige kulturen deler virkeligheten inn i binære opposisjoner, hvor slikt som mann, far, himmel, tale er bra, mens slikt som kvinne, mor, jord, skrift ikke er så bra. Likeledes har Foucault lært meg at seksualiteten ikke blir friere når man begynner å snakke om den; det fører like lett til at den innfanges av institusjonenes makt. Dessuten tror jeg at Foucault er alt for naiv når han hevder at sexen var så himla fri i antikken. For en liten overklasse i antikken, ja. Ellers, nei. Hvem, tenkte jeg, etter ni år som student og enda flere som foreleser, hvem har endret livet mitt? Da kom jeg plutselig på Tænkning og tro av dansken Rudolph Arendt. Den var fantastisk. Og alle vi på kristendomskunnskap grunnfag på Dragvoll på 1980-tallet svermet for den boka. Ja, og så Denis de Rougemonts bok om de vestlige kjærlighetsidealene som perverse former for ikke-sanselig rivalisering. Den likte jeg kjempegodt. Men den boka har jo nesten ingen i Norge lest. Typisk, tenkte jeg. Skeptisk. Ikke akademisk nok. For store sprang i tenkningen, ikke typen kurze einführung in zwölf bände. En norsk akademiker blir jo skeptisk straks forskningen dreier seg om store tidssprang. I stedet har vi en tendens til å telle fotnoter. Er litteraturlisten solid, er forskningen bra. Og dersom man skriver sånn som en tysker ville skrevet norsk, med utstrakt kronglete setninger, er det tegn på noe solid, noe akademisk. Nå er jeg jo helt for at folk kan så mye som mulig om det de skriver og sier. Men samtidig er det mye viktigere å kunne formidle det. Grunnen til denne traurige skrivestilen og tanketomheten er jo ikke først og fremst det at akademia forlanger fagkunnskaper. For det er jo bra. Presisjon er også bra. Behøver ikke å være ødeleggende i det hele tatt. Tvert imot, solid fagkunnskap er jo et middel mot den pågående terroren i selskapslivet og tv, den som bare tåler at man sier noe på under 15 sekunder. Problemet i humanvitenskapen er jo at samtidig som man forlanger kunnskaper, prøver man å forhindre en personlig stemme. I stedet gjemmes alt bak en anonym tredjeperson eller en håpløs vi-form der leseren absolutt ikke føler noe vi i lesningen. I tillegg til anonymiseringen av stemmen eller personen, er tabuet mot å tenke selvstendig veldig utbredt. Personlige refleksjoner trekker ned. Og se hva det fører til. Hvilke akademiske verk leser man med entusiasme? Få, veldig få. Er det noen vektige norske akademiske verk som får deg til å ringe tjommien, til å bryte ut i mobilen: - Denne må me bærre dra ned på Lido for å diskutera! Det må det jo være, jeg kommer bare ikke på noen. De Nasjonale strateger er forresten et fabelaktig verk. Det må man bare innrømme. Men Slagstad er jo samfunnsviter. Solum utga en flott bok om Dostojevskij på åttitallet. Flere? Jo, selvsagt må det fins flere. Men jeg finner bare ikke fram til dem. Problemet innenfor humaniora er at forskere, som i tillegg til masochistisk undertrykkelse av sin stemme og meninger, har en nesegrus beundring for positivistiske idealer. Positivismen i Norge kommer best fram i et frenetisk forsøk på å forholde seg objektiv, verdinøytral og distansert. Dette er jo kanskje ok for en fysiker, men ikke helt ok for en litteraturviter. Da jeg begynte på Religionsvitenskap grunnfag i Bergen, fikk vi på intromøtet høre at det var absurd å begynne på et grunnfag i religion dersom man ville finne ut om religion var noe for en selv, noe interessant på det personlige plan. Å ville finne ut om buddhisme eller kristendom var noe for meg, var like fjernt som å ville bli en blomst, sa foreleseren. Ja, han sa faktisk det! Med en slik holdning har man da i det minste gitt studentene flotte stjernekikkerter. Da kan man jo studere de merkelige individene på distanse, de religiøse, 95% av verdens befolkning egentlig. Man kan selvsagt spørre hva en slik verfremdungsdidaktikk vil føre til i en tid hvor man jobber for å skape toleranse og dialog mellom religionene. Framtidens religionsdialog ut fra disse premissene ser ikke videre lystig ut. (Jeg ser for meg religionsviteren vri seg i ubehag, som om noen har fornærmet ham på det groveste, dersom noen naivt spør hva han egentlig tror på.) Å ta bort det eksistensielle, er jo samtidig det samme som å ta bort vørdnaden og interessen for religion. Dette har jeg tenkt mye på, dette med steriliseringen innenfor humaniora altså. Og jeg tror humanvitenskapen befinner seg i en dyp, dyp krise. Ikke slik at det nå er få mennesker som studerer eller at forelesere ikke kan sine ting. Problemet er jo kjedsomheten og meningsløsheten. Ingen er jo lenger interessert i hva vi har å si. Det fører til at nesten ingen forskning blir lest, Innrøm det! 1,9 personer leser i snitt artikkelen din, det sier forskningen. Og enda færre leser de tyngre tingene. En lærebok blir lest, men ofte fordi man må det. Nå er det faktisk vesentlig at forelesere og forskere tør begynne å bli mer folkelig, mer populariserende, personlig, selvstendig og dristig. Ikke minst selvstendig. Begynn å tenk og ikke vær så redd for at tenkningen må falle innenfor et bestemt fagfelt. Operer med hypoteser, ikke bare selvfølgeligheter. Skap think tanks i stedet for tanketomhet. Uten dette er akademiet, studentrush til tross, snart utmanøvrert av media. Hvis ikke vi humanvitere lenger er i stand til å si noe viktig eller har lov til å si noe vesentlig, har vi tatt bort det aller viktigste i livet til den oppvoksende slekt. Nemlig behovet for å finne mening.

Krise innenfor humanvitenskapene

Av Per Bjørnar Grande

Førstelektor ved

Høgskolen i Bergen

Her forleden satte jeg meg ned for å tenke over hvilke akademiske verker som har betydd noe for meg. Jeg utelot selvsagt de som bare hadde gitt meg et par nye ideer eller ansporte til noen halvferdige refleksjoner som jeg forfengelig kan briljere med i selskapslivet. Nei, det var de bøkene som virkelig har betydd noe viktig for meg, de som har bidratt til en fundamental innsikt jeg jaktet på. Den første som rant meg i hu var bøkene til den franske tenkeren René Girard. Jeg har lest bortimot alt av han og hver bok gir meg ny innsikt. Jeg er helt overbevist om at han har rett i at mennesket først og fremst er et etterlignende vesen, og at begjæret etter å etterligne hverandre, lett leder til vold. Men så ble jeg mer i beit. Hvem andre? Herregud tenkte jeg, det må da være andre som jeg kan drysse ut av skjorteermet? Jeg har jo studert i ni år. Ni år. To i Trondheim, et i Oslo og seks i Bergen. Jeg har studert ni år på norske universiteter og hørt et utall forelesere.

Nei, det kom lite. Jeg begynte å tenke på Proust, på Dostojevsjkij. Jeg tenkte på vår egen Dag Solstad. De har betydd mye, men de er jo forfattere. Jeg tenkte også på den østerrikske enfant terrible Thomas Bernhard. Men ingen av disse er jo akademikere. Og selv om jeg liker å ha noe skjønnlitterært gående, er det jo først og fremst tunge religiøse og filosofiske tekster jeg har befattet meg med.

Jeg prøvde å overbevise meg selv om at Derrida og Foucault har betydd mye. Men når jeg skrelte vekk de intellektuelle ambisjonene mine, måtte jeg bare innrømme at de har betydd veldig lite. Det vil si Derrida har lært meg en del om hvordan den vestlige kulturen deler virkeligheten inn i binære opposisjoner, hvor slikt som mann, far, himmel, tale er bra, mens slikt som kvinne, mor, jord, skrift ikke er så bra. Likeledes har Foucault lært meg at seksualiteten ikke blir friere når man begynner å snakke om den; det fører like lett til at den innfanges av institusjonenes makt. Dessuten tror jeg at Foucault er alt for naiv når han hevder at sexen var så himla fri i antikken. For en liten overklasse i antikken, ja. Ellers, nei. Hvem, tenkte jeg, etter ni år som student og enda flere som foreleser, hvem har endret livet mitt?

Da kom jeg plutselig på Tænkning og tro av dansken Rudolph Arendt. Den var fantastisk. Og alle vi på kristendomskunnskap grunnfag på Dragvoll på 1980-tallet svermet for den boka. Ja, og så Denis de Rougemonts bok om de vestlige kjærlighetsidealene som perverse former for ikke-sanselig rivalisering. Den likte jeg kjempegodt. Men den boka har jo nesten ingen i Norge lest. Typisk, tenkte jeg. Skeptisk. Ikke akademisk nok. For store sprang i tenkningen, ikke typen kurze einführung in zwölf bände. En norsk akademiker blir jo skeptisk straks forskningen dreier seg om store tidssprang. I stedet har vi en tendens til å telle fotnoter. Er litteraturlisten solid, er forskningen bra. Og dersom man skriver sånn som en tysker ville skrevet norsk, med utstrakt kronglete setninger, er det tegn på noe solid, noe akademisk.

Nå er jeg jo helt for at folk kan så mye som mulig om det de skriver og sier. Men samtidig er det mye viktigere å kunne formidle det. Grunnen til denne traurige skrivestilen og tanketomheten er jo ikke først og fremst det at akademia forlanger fagkunnskaper. For det er jo bra. Presisjon er også bra. Behøver ikke å være ødeleggende i det hele tatt. Tvert imot, solid fagkunnskap er jo et middel mot den pågående terroren i selskapslivet og tv, den som bare tåler at man sier noe på under 15 sekunder.

Problemet i humanvitenskapen er jo at samtidig som man forlanger kunnskaper, prøver man å forhindre en personlig stemme. I stedet gjemmes alt bak en anonym tredjeperson eller en håpløs vi-form der leseren absolutt ikke føler noe vi i lesningen. I tillegg til anonymiseringen av stemmen eller personen, er tabuet mot å tenke selvstendig veldig utbredt. Personlige refleksjoner trekker ned. Og se hva det fører til. Hvilke akademiske verk leser man med entusiasme? Få, veldig få. Er det noen vektige norske akademiske verk som får deg til å ringe tjommien, til å bryte ut i mobilen: - Denne må me bærre dra ned på Lido for å diskutera! Det må det jo være, jeg kommer bare ikke på noen. De Nasjonale strateger er forresten et fabelaktig verk. Det må man bare innrømme. Men Slagstad er jo samfunnsviter. Solum utga en flott bok om Dostojevskij på åttitallet. Flere? Jo, selvsagt må det fins flere. Men jeg finner bare ikke fram til dem.

Problemet innenfor humaniora er at forskere, som i tillegg til masochistisk undertrykkelse av sin stemme og meninger, har en nesegrus beundring for positivistiske idealer. Positivismen i Norge kommer best fram i et frenetisk forsøk på å forholde seg objektiv, verdinøytral og distansert. Dette er jo kanskje ok for en fysiker, men ikke helt ok for en litteraturviter.

Da jeg begynte på Religionsvitenskap grunnfag i Bergen, fikk vi på intromøtet høre at det var absurd å begynne på et grunnfag i religion dersom man ville finne ut om religion var noe for en selv, noe interessant på det personlige plan. Å ville finne ut om buddhisme eller kristendom var noe for meg, var like fjernt som å ville bli en blomst, sa foreleseren. Ja, han sa faktisk det! Med en slik holdning har man da i det minste gitt studentene flotte stjernekikkerter. Da kan man jo studere de merkelige individene på distanse, de religiøse, 95% av verdens befolkning egentlig. Man kan selvsagt spørre hva en slik verfremdungsdidaktikk vil føre til i en tid hvor man jobber for å skape toleranse og dialog mellom religionene. Framtidens religionsdialog ut fra disse premissene ser ikke videre lystig ut. (Jeg ser for meg religionsviteren vri seg i ubehag, som om noen har fornærmet ham på det groveste, dersom noen naivt spør hva han egentlig tror på.) Å ta bort det eksistensielle, er jo samtidig det samme som å ta bort vørdnaden og interessen for religion.

Dette har jeg tenkt mye på, dette med steriliseringen innenfor humaniora altså. Og jeg tror humanvitenskapen befinner seg i en dyp, dyp krise. Ikke slik at det nå er få mennesker som studerer eller at forelesere ikke kan sine ting. Problemet er jo kjedsomheten og meningsløsheten. Ingen er jo lenger interessert i hva vi har å si. Det fører til at nesten ingen forskning blir lest, Innrøm det! 1,9 personer leser i snitt artikkelen din, det sier forskningen. Og enda færre leser de tyngre tingene. En lærebok blir lest, men ofte fordi man må det.

Nå er det faktisk vesentlig at forelesere og forskere tør begynne å bli mer folkelig, mer populariserende, personlig, selvstendig og dristig. Ikke minst selvstendig. Begynn å tenk og ikke vær så redd for at tenkningen må falle innenfor et bestemt fagfelt. Operer med hypoteser, ikke bare selvfølgeligheter. Skap think tanks i stedet for tanketomhet. Uten dette er akademiet, studentrush til tross, snart utmanøvrert av media. Hvis ikke vi humanvitere lenger er i stand til å si noe viktig eller har lov til å si noe vesentlig, har vi tatt bort det aller viktigste i livet til den oppvoksende slekt. Nemlig behovet for å finne mening.