Til kamp mot krimbøkene 2 Debatten omkring krimmen har vært heftig. Det har vært en viktig debatt, og forhåpentligvis bidrar debatten til diskusjon omkring hva som er god litteratur. Nivået på debatten har imidlertid vært så som så. I P2 Kulturnytt beskyldte Gunnar Staalesen meg for å vise forakt for krimlesere, krimforfattere og forlag. Dette sa han faktisk to ganger uten så mye som å antyde hva som karakteriserer god krim. Jeg fant i grunnen denne reaksjonen kuriøs ettersom det nesten hver dag kommer studenter opp til meg og kritiserer religion for å være rot til både krig, vold og annen elende. Skulle jeg som førstelektor i religion bli fornærmet og påstå at studenten viser forakt mot meg, mot religion og mot de religiøse? Dette bare viser hvor absurd Staalesens retorikk er. Det kan nesten virke som om han ikke er helt komfortabel med å være krimforfatter, tenkte jeg i etterkant. Videre i krimdebatten kom det et velskrevet innlegg fra Fredrik Wandrup hvor hovedspørsmålet syntes å gå på hvor mange krimbøker jeg har lest. (Jeg har vel lest cirka 30 krimbøker, hvor de fleste, utenom en håndfull Graham Greene krim, ikke har betydd noe som helst for meg.) Det fine med Wandrups artikkel var at han kom med flere forslag til god krim. For det er jo helt klart at kampskriftet mitt mot krimmen var ensidig! I en kronikk i Aftenposten 25. mai gikk forfatteren Henrik Langeland inn for å moderere og harmonisere de ulike synspunktene. Det synes jeg var helt på sin plass. Hovedpoenget hans var at det er handlingen, ikke språket som svikter hos nye forfattere. Dette tror jeg er en presis observasjon. At jeg skulle representere en akademiker som ikke har følt beruselsen ved å skrive skjønnlitteratur, er imidlertid ikke helt riktig. Jeg har skrevet skjønnlitteratur i 25 år uten synlig suksess (en novelle i Vinduet, Signaler og www.jungforlag). Men jeg tror Langeland her er for mye preget av romantikkens fokus på dikterens, geniets hete inspirasjon. Også fagforfattere kan være inspirert. Dessuten, mennesket er i stor grad en sosial konstruksjon. Penger, ære og berømmelse er alltid en faktor – om man ikke er Jesus da. At krimforfattere, spesielt de som ønsker å befinne seg på venstresiden politisk, tror at krimbøkene deres skal føre til samfunnsendringer i retning av et mer rettferdig samfunn, er vel noe idealistisk? Krimlesning er i første rekke et middelklassefenomen, hvor direktører, leger, advokater og andre med travle liv, tar med seg krimmen på hytten, og gir, antakelig, fullstendig blaffen i om handlingen beskriver de svakerestilte i samfunnet eller et slickt finansmiljø. Det er spenningen de vil oppleve! Dessuten, krimmen er nokså styrt av et overmenneskeideal hvor privatdetektiven, gjennom sin outsidergenialitet, lykkes der andre mislykkes. At dette stereotype menneskebildet beskrives gjennom en forfyllet privatdetektiv som har ekteskapsproblemer eller plages med helsen, har lite å si for det sosialdarwinistiske menneskesynet som gjennomsyrer enkelte krimbøker og krimfilmer. Jeg tror at krimmen er mer preget av kapitalismen enn noen annen ideologi. Det er vel ingen tilfeldighet at krimlitteraturen startet rundt 1840 ("Mordet paa Maskinbygger Roolfsen" av nordmannen Maurits Christopher Hansen kom ut i 1840, altså året før Poe sin "The Murders in the Rue Morgue”), da kapitalismen var på enorm opptur. Krimmen virker nokså preget av kapitalismens individsentrerte samfunn hvor enkeltindividets begjær løsrives fra storsamfunnet, og hvor behovet for kjapp og overfladisk rekreasjon blir viktig for økt produksjon. I Bergens Tidende skriver medieviter og essayist Peter Larsen at krimmen gir en fabelaktig innsikt i samfunnet, og sammenligner krimskriveren med forskeren i sitt laboratorium. Ja, jeg mener også at skjønnlitteraturen har gitt mennesker fundamentalt nye innsikter: Dostojevsjij og Hamsun har gitt oss en forståelse av det irrasjonelle mennesket, Proust har beskrevet menneskets begjær på en måte som kunne gjort Freud grønn av misunnelse. Cervantes har vist hvor utrolig mimetisk mennesket er, og Kafka har gitt oss den mest nøyaktige beskrivelse av fremmedgjøring. Påstanden om at krimmen på noen måte har vært innovativ innenfor samfunnsvitenskapen, tror jeg skyldes at Larsen er medieviter i stedet for samfunnsviter. Jeg venter fremdeles på at noen kan vise meg hvordan krimmen har vært viktig og innovativ innenfor det å forstå samfunnsmekanismene. I mellomtiden leser jeg Bourdieu og Girard.

Til kamp mot krimbøkene 2

Debatten omkring krimmen har vært heftig. Det har vært en viktig debatt, og forhåpentligvis bidrar debatten til diskusjon omkring hva som er god litteratur. Nivået på debatten har imidlertid vært så som så. I P2 Kulturnytt beskyldte Gunnar Staalesen meg for å vise forakt for krimlesere, krimforfattere og forlag. Dette sa han faktisk to ganger uten så mye som å antyde hva som karakteriserer god krim. Jeg fant i grunnen denne reaksjonen kuriøs ettersom det nesten hver dag kommer studenter opp til meg og kritiserer religion for å være rot til både krig, vold og annen elende. Skulle jeg som førstelektor i religion bli fornærmet og påstå at studenten viser forakt mot meg, mot religion og mot de religiøse? Dette bare viser hvor absurd Staalesens retorikk er. Det kan nesten virke som om han ikke er helt komfortabel med å være krimforfatter, tenkte jeg i etterkant.

Videre i krimdebatten kom det et velskrevet innlegg fra Fredrik Wandrup hvor hovedspørsmålet syntes å gå på hvor mange krimbøker jeg har lest. (Jeg har vel lest cirka 30 krimbøker, hvor de fleste, utenom en håndfull Graham Greene krim, ikke har betydd noe som helst for meg.) Det fine med Wandrups artikkel var at han kom med flere forslag til god krim. For det er jo helt klart at kampskriftet mitt mot krimmen var ensidig!

I en kronikk i Aftenposten 25. mai gikk forfatteren Henrik Langeland inn for å moderere og harmonisere de ulike synspunktene. Det synes jeg var helt på sin plass. Hovedpoenget hans var at det er handlingen, ikke språket som svikter hos nye forfattere. Dette tror jeg er en presis observasjon. At jeg skulle representere en akademiker som ikke har følt beruselsen ved å skrive skjønnlitteratur, er imidlertid ikke helt riktig. Jeg har skrevet skjønnlitteratur i 25 år uten synlig suksess (en novelle i Vinduet, Signaler og www.jungforlag). Men jeg tror Langeland her er for mye preget av romantikkens fokus på dikterens, geniets hete inspirasjon. Også fagforfattere kan være inspirert. Dessuten, mennesket er i stor grad en sosial konstruksjon. Penger, ære og berømmelse er alltid en faktor – om man ikke er Jesus da.

At krimforfattere, spesielt de som ønsker å befinne seg på venstresiden politisk, tror at krimbøkene deres skal føre til samfunnsendringer i retning av et mer rettferdig samfunn, er vel noe idealistisk? Krimlesning er i første rekke et middelklassefenomen, hvor direktører, leger, advokater og andre med travle liv, tar med seg krimmen på hytten, og gir, antakelig, fullstendig blaffen i om handlingen beskriver de svakerestilte i samfunnet eller et slickt finansmiljø. Det er spenningen de vil oppleve! Dessuten, krimmen er nokså styrt av et overmenneskeideal hvor privatdetektiven, gjennom sin outsidergenialitet, lykkes der andre mislykkes. At dette stereotype menneskebildet beskrives gjennom en forfyllet privatdetektiv som har ekteskapsproblemer eller plages med helsen, har lite å si for det sosialdarwinistiske menneskesynet som gjennomsyrer enkelte krimbøker og krimfilmer.

Jeg tror at krimmen er mer preget av kapitalismen enn noen annen ideologi. Det er vel ingen tilfeldighet at krimlitteraturen startet rundt 1840 ("Mordet paa Maskinbygger Roolfsen" av nordmannen Maurits Christopher Hansen kom ut i 1840, altså året før Poe sin "The Murders in the Rue Morgue”), da kapitalismen var på enorm opptur. Krimmen virker nokså preget av kapitalismens individsentrerte samfunn hvor enkeltindividets begjær løsrives fra storsamfunnet, og hvor behovet for kjapp og overfladisk rekreasjon blir viktig for økt produksjon.

I Bergens Tidende skriver medieviter og essayist Peter Larsen at krimmen gir en fabelaktig innsikt i samfunnet, og sammenligner krimskriveren med forskeren i sitt laboratorium. Ja, jeg mener også at skjønnlitteraturen har gitt mennesker fundamentalt nye innsikter: Dostojevsjij og Hamsun har gitt oss en forståelse av det irrasjonelle mennesket, Proust har beskrevet menneskets begjær på en måte som kunne gjort Freud grønn av misunnelse. Cervantes har vist hvor utrolig mimetisk mennesket er, og Kafka har gitt oss den mest nøyaktige beskrivelse av fremmedgjøring. Påstanden om at krimmen på noen måte har vært innovativ innenfor samfunnsvitenskapen, tror jeg skyldes at Larsen er medieviter i stedet for samfunnsviter. Jeg venter fremdeles på at noen kan vise meg hvordan krimmen har vært viktig og innovativ innenfor det å forstå samfunnsmekanismene.

I mellomtiden leser jeg Bourdieu og Girard.