Til kamp mot krimbøkene

Dag Solstad skriver i Artikler 1993-2004 at vi lever i ”ei tid hvor man helt uten ironi kan forestille seg de store offentlige markeringene som vil finne sted i 2047 i anledning av at det er hundre år siden Gunnar Staalesen ble født”. Jeg husker da jeg leste dette at jeg lo litt og tenkte; ja, ja, enda en av Solstads overdrivelser. Få år senere begynner det hele å fortone seg som en profeti. Krimsjangeren har begynt å jafse i seg store deler av bokmarkedet. I media får krimanmeldelsene veldig mye blest, og ikke få seriøse forfattere vrir behendig forfatterskapet sitt henimot krimsjangeren.

Er det noe i veien med krim?  Det fins jo knapt et klassisk verk som ikke inneholder krim, mye krim. Mord, sjalusi, begjær har jo alltid vært hovedingrediensene i romansjangeren. Ingen av Dostojevskijs beste romaner er særlig krimfrie, det samme kan sies om Shakespeares tragedier. Tvert imot, her er massevis av vold, begjær og drap.

Problemet er imidlertid at i krimsjangeren rendyrker man mordet og setter det inn i et helt forutsigbart system. Krimsjangeren er innsnevringens kunst. Krimen ligner den klassiske romanen på samme måten som pornolitteraturen ligner kjærlighetsromanen. Man utelater mangfoldet og konsentrerer seg om mordet eller kjønnsorganene. Krimsjangeren bygges opp på forventning og spenning. Hva vil skje? Med klamme hender blar man videre. Hele lesningen er basert på transport, på etapper fram mot løsningen.

Leser man for eksempel Proust vil man på hvilken som helst side finne beskrivelser som er vesentlige i seg selv. Man synker ned i ordene. Refleksjonene, metaforene, similiene har egenverdi. Selvsagt styres dette av grep underlagt helheten, men til forskjell fra krimsjangeren uttrykker hver refleksjon, hvert bilde en egenverdi. Man broderer, man haster ikke videre, livredd for å kjede leseren. Mao man unngår transportetapper.

Vesentlig litteratur er basert på dybde, på å trenge bak maskene, på å ”finne mennesket i mennesket”, som Dostojevskij sa. For å få til dette må man til en viss grad fri seg fra bok-oppskriftene, dvs man må første lære dem, så befri seg fra dem. Skal man skrive god litteratur blir det ødeleggende å gå inn i så ferdiglagde og drøvtygde skjemaer som krimen skrives etter. Fornyelse innenfor litteraturen kommer ofte gjennom at sjangeren føles for smal og man får ikke uttrykt det man vil uttrykke. Proust sin romanfornyelse er et typisk eksempel på å ikke føle seg konform med sjangeren. Stoffet hans fløt og formet seg utenfor det tradisjonelle, og det fornyende ble til gjennom et ubendig behov for å reflektere omkring det han allerede hadde fortalt. I På sporet av den tapte tid flyter romanen hele tiden inn i filosofisjangeren og psykologien - på romanens premisser. Denne manglende tilfredsheten med sjangeren skapte et 12-bindsverk om hvordan begjær virker og transformeres i løpet av et helt liv.

Til forskjell fra virkelig fornyelse (det er jo selvsagt fornyelse innenfor krimsjangeren som sjanger), reduserer krimen livsopplevelsene. Alt underordnes et sjangertyranni. På det viset amputerer krimen litteraturen. Den har alle ingredienser av god litteratur, men så gjør man som sjefskokkene på tv; man jukser, man kutter ut prosessene og fremstiller det ferdige produktet. Ut fra krimkomfyrene kommer rykende spenning men null innsikt.

Krimen er lightversjonen av litteratur. Og krimsjangerens (foreløpige) seier over den seriøse litteraturen skyldes penger. Man tjener bedre på å skrive krim. (Staalesens tjente rundt 9 millioner på Varg Veum trilogien.) En flokk seriøse forfattere har gitt opp sine seriøse pretensjoner og begynt flørten med krimsjangeren. Da har man jo et marked som forfatter.

Og tidsklemma, det daglige stresset gjør det lett for leseren å ty til krimen. Å rase gjennom en krimbok tar jo ikke all verdens tid. I tillegg kan man glemme sitt eget liv. I stedet for å bruke litteraturen for å spore opp livet sitt, for å gi det mening og perspektiv, forkaster man den seriøse skjønnlitteraturen i behovet for kjapp og lite krevende underholdning. I tillegg blir forlagene mer og mer hardcore kommersielle. Idealismen krymper når pengebingen øker. Gyldendal, Cappelen og Aschehoug er lite keen på forfattere som selger under et par tusen bøker. Derfor blir det krim i stedet for dikt.

Innenfor akademia er man av en eller annen grunn livredd for å si at en bok er bedre enn en annen. De som til daglig jobber med tekst, som intuitivt ser forskjellen på Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige og Som i et speil, som gjennom tusenvis av timer med nitidig tekstlesning er blitt i stand til å plukke et godt produkt fra et dårlig, like lett som en sjefskokk plukker ut de beste filetene, nettopp de legger seg flat for litteraturens nye, lett nihilistiske relativitetsdogmer.

I vår sosialdemokratiske verden som har kommet så langt i likeverd, er man ikke i stand til å se at det er forskjell på menneskers likeverd og kunstprodukters manglende likeverd. Det er småtragisk. Denne redselen for kvalitetsvurdering ble spesielt synlig da Yale professoren Harold Bloom, lett og tentativt satte opp en liste over stor litteratur. (Nå må det sies at det var få/ingen rene krimbøker i denne listen.) Reaksjonen ble enorm, fullstendig ute av proporsjoner. Her var det en som var så frekk å forsøke å si hva som er god litteratur - samtidig som han gir grunner for det. Men etter reaksjonene å dømme kunne man tro at den jødiske professoren representerte en form for nyinkvisisjon, i ferd med å gjeninnføre bokbåltradisjonen.

Dyrkingen av krimsjangeren er i grunnen en bekreftelse på Sartres tese om at mennesket lever mye av tiden i forhold til ingenting. I Væren og intet viser Sartre at vi, mesteparten av tiden, lever i forhold til noe som aldri kommer. Vi tenker slik: ”når kjæresten min kommer til helga, da begynner livet.” Eller: ”når utdannelsen er over, da skal det skje, når jeg begynner å tjene penger, får meg en leilighet,” etc. etc. I stedet for å leve i forhold til nået, projiserer man livet sitt inn i en framtid som ikke eksisterer.

På samme måten er det når vi leser krim. Vi lever i forhold til noe som skal komme, noe som skal oppspores, avklares, forklares på neste side, og vi bryr oss fint lite om selve beskrivelsene. Det er jaget, transporten, etappene som teller. På det viset kan krim være en aldri så liten flukt fra væren og inn i intet.