Per Bjørnar Grande Kongen har fødd meg vel. En grunnfagsstudents kritikk av Dag Solstad I dag er det en viss trend blant forlagene å satse på boka i stedet for forfatteren. Det har betydd mange debutanter og færre andre- og tredjebøker. Til tross for at forfatterne nå har mange gode stipendordninger, viser denne nye trenden at forfatteryrket passer dårlig som vanlig yrke og tvinger mange forfattere med både tre og fire bøker bak seg inn i det allmenne yrkeslivet. Og et yrke kan kanskje gjøre en forfatter godt. Det er mange eksempler på det. Man risikerer å ligge tettere opptil vanlige menneskers virkelighet, og man vil uvilkårlig, tidsfaktoren tatt i betraktning, økonomisere mer med språket. Samtidig må jeg innrømme at den norske forfatteren jeg liker best, ikke er noen deltakende forfatter. Han er en typisk stressless forfatter og har vel alltid vært det, så vidt jeg vet. Samtidig er Dag Solstad den norske samtidsforfatteren som desidert har interessert meg mest. Jeg regner Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige som den mest formfullendte norske romanen noen gang (i hvert fall dersom den aller siste setningen ble sløyfet). Og jeg regner alle de andre 80- og 90-tallsromanene, med unntak av Medaljens forside, som eksistensielle mesterverker. Solstad har siden 90-tallet blitt en svært så fetert forfatter. Ingen forfatter har så mye autoritet blant forfatterne og nordisk-filologene som Solstad. Solstad har allerede nå, i levende live, blitt kanonisert. Og, etter min mening er det, forfatterskapet sett under ett, gode grunner til at det har skjedd. Den siste romanen, 16.07.41, har imidlertid fått meg til å stusse. På bakgrunn av tidligere storverk er vel denne romanen en aldri så liten kuriositet. En stor kuriositet var det at nesten et samlet anmelderteam priste boka. Solstad-eksperten Eivind Tjønneland, for eksempel, som før har slaktet og kritisert flere av Solstads tidligere storverk, hyllet denne boka. Men nå, på bakgrunn av den siste romanen til Solstad, har jeg, en stakket stund, i hvert fall, fått et behov for å glemme at Solstad er Solstad. La meg prøve å se romanen 16.07.41 med helt naive leserøyne, tenkte jeg her forleden på hybelen min på Fantoft. La meg forestille meg at Solstads roman 16.07.41 ble sendt til et av de etablerte forlagene, men da ikke med navnet Dag Solstad som forfatter. La oss si at forfatteren het Målfrid Elise Hansen, er 42 år og, som hun skriver til forlaget, leverte dette manuset etter å ha bodd et par år i Berlin. Jeg så for meg en lite tiltalende debutant in spe som leverer en roman nokså lik de første 133 sidene av 16.07.41. Kanskje ville ikke en gang den obligatoriske refusjonslinjen fra forlaget blitt forunt Målfrid Elise Hansen, tenkte jeg. Jeg begynte også å forestille meg en garvet leser, en leser som, rent hypotetisk, står helt uavhengig av trender og markeder i bokverdenen, en leser helt uanfektet av om en forfatter er berømt eller ikke, en leser uten et eneste egenmotiv, uten et eneste hevnmotiv, og helt ufølsom til om teksten han hadde i hende var av eksempelvis Hoem, Kjærstad, Fløgstad eller Solstad. Jeg forestiller meg at denne garvede leseren ville stusset over de første 133 sidene. Kanskje ville han ristet på hodet. Men jeg forestiller meg også at denne fiktive, ukorrupte leseren, da han hadde lest boka ferdig, kanskje sa at de siste 79 sidene er stor litteratur. Kanskje ville han si at dette var absolutt på høyde med det beste han hadde lest av norsk litteratur? Jeg er, gjentar jeg, en varm beundrer av Dag Solstads forfatterskap. Jeg er en av dem som allerede tidlig på høsten hvert annet år begynner å se fram til at den nye Solstad-romanen skal komme i bokhandelen. Og vanligvis må jeg kjøpe den før jeg kan få ønsket den som julegave (og derved kunne spart en masse penger). Likevel, jeg greide simpelthen ikke å bli interessert i hovedpersonens spaserturer rundt i Berlins gater. De var nesten komplett uinteressante. Kanskje om jeg hadde vært på akkurat de samme stedene, kanskje ville jeg da følt eller opplevd noe ved beskrivelsene? Men det er jo akkurat det stor litteratur ikke forutsetter. Man trenger ikke å ha vært der. Med stor litteratur opplever man noe uten å ha vært der. Dersom 16.07.41 var et forsøk på å skrive en norsk versjon av Ulysses, er denne versjonen like trad i formen som Ulysses var fornyende, tenkte jeg. For enkelte litterære skjønnånder virker det sikkert friskt og spennende å se Solstad i ny drakt, i ferd med å skape pretensiøs litteratur hvor det eksistensielle tømmes for lite annet enn stedmessige observasjoner. Noen vil vel si at Solstad holder på å skrive seg inn i en ny form for konkretisering. – Det virker fullstendig malapropos å skulle, på bakgrunn av et så viktig og eksistensielt forfatterskap, forsøke å fornye seg ved å skrive en gammeleksperimentell roman om å gå rundt i Berlins gater når til og med refleksjonene ligger langt under alt han har skrevet før, sa jeg her forleden til en venn av meg som er forfatter. Og jeg tilføyde: – Men selv foretrekker jeg en god reiseguide framfor Solstads svært så private Berlin-inntrykk. Forfattervennen min, som jeg er ganske stolt over å kjenne, har allerede skrevet en tre–fire bøker. Han ble av en eller annen grunn litt provosert av ordet gammeleksperimentell. Jeg likte ordet, og trodde faktisk at jeg kunne imponere ham litt med en slik bemerkning. Det gjorde jeg ikke. Da jeg her forleden la fra meg boka, tenkte jeg: Solstad er feig, Solstad skriver nå av andre grunner enn litteraturen, han har ingen story, ikke noe spes å fortelle, i stedet småpludrer han. Utvilsomt har fortelleren glede av å småpludre. Alle elsker å spore opp ting man har gjort, steder man har vært og opplevd. Men hvorfor innforlive leseren i dette? Skal disse 133 første sidene være en intro til at hovedpersonen lander i Norge, foreleser om litteratur på Lillehammer, og så ruller opp sider av sin barndom, tenkte jeg, etter som jeg nærmet meg slutten på romanen. Da synes jeg at forfatteren er litt langtekkelig. På den annen side, fra hovedpersonen lander i Norge, blir boka leseverdig. Og det fortsetter den å være i 79 sider. Men må Solstad bruke 133 sider relativt uinteressant stoff til å tørre å nærme seg barndommen, spurte jeg meg selv, opptil flere ganger, da jeg leste den siste delen av romanen. Noen få dager senere traff jeg igjen forfattervennen min. Det hadde begynt å slapse i bergensgatene. Bygningene som før var hvite og rimete, var nå bare grå og mørke. Det var en utrolig trist mandag, og vi rømte inn på Lido Kafé med utsikt mot Vågen. – 16.07.41 har ingenting nytt ved seg, og den er helt annerledes enn de andre Solstad-romanene. Det er bare Solstad og noen få andre norske forfattere som kan tillate seg å skrive 133 helt uvesentlige sider, begynte jeg. – Fløgstad skrev jo en murstein ved navn Det 7. klima. Den husker jeg bare en snøscootertur fra. Den var jo enda mer mislykket, selv om den nok hadde flere interessante fortellerlag. Men den hadde i det minste en artig vri på nyromankonseptet. (Det siste sa jeg i grunnen for å berge min faglige integritet.) Etter denne siste romanen hadde jeg liksom kjølnet litt i forhold til min favorittforfatter. Men jeg hadde likt alle de tre foregående artikkelsamlingene hans. På bakgrunn av det og en viss nysgjerrighet omkring hvor nå dette forfatterskapet tar veien, kjøpte jeg Solstads siste artikkelsamling, Artikler 1993–2004. Allerede den første artikkelen, den om Jonny Høglin, ble jeg oppkvikket av. Originale og presise beskrivelser av en skøyteløper jeg knapt hadde hørt om, men som ble gjenstand for noe langt mer vesentlig enn skøyteløp. Solstad er seg selv, tenkte jeg lettet. Og det var han i de fleste av de andre artiklene også. Noen få artikler senere radbrekker han Fredrik Wandrups Bull-biografi. Denne nennsomme dekonstrueringen av det tabloide forkledd som dypsindig og åndsrikt, danner en parallell til det Solstad har skrevet om Umberto Eco, tenkte jeg. Når jeg drar slike paralleller, oppfatter jeg meg uvilkårlig som smart. Det gjør jeg i grunnen hver gang jeg finner en idéhistorisk eller litterær komparasjon. Jeg likte at Solstad likte Stein Mehren. Jeg liker å lese at Solstad egentlig ikke er marxist og egentlig, når alt kommer til alt, har få dogmatisk-politiske overbygninger. Men i artikkelen Forsiktig kommentar til refleksjon over tidsbegrepet tilkjennegir han et nokså pessimistisk syn på litteraturens overlevingsevne, syntes jeg. Min erfaring er nesten motsatt. Litteratur, ulikt mye annet, kan ha en nærmest tidløs formidlingsevne – selv om ingenting overgår den beste samtidslitteraturen. Dette hadde jeg tenkt å svare professor Arild Linneberg, da han foreleste på Sydneshaugen her forleden. Det torde jeg imidlertid ikke. Solstad koketterer ørlite med litteraturens begrensninger, skrev jeg for meg selv, fornøyd ved at jeg i hvert fall hadde et syn på saken. – Den samme koketteringen hadde han i Professor Andersens natt, sa jeg til forfattervennen min. Min venn forfatteren satte, av en eller annen grunn, mest pris på de ulike hyllestene til Solstads gråhårede partikumpaner og forfattere. – Spesielt Michelet-artikkelen er god, sa han. – Solstad beundrer Michelet, spesielt som menneske, modererte jeg. – Også som forfatter, men mest som menneske, repliserte forfattervennen min. Det er et helt suverent portrett av Jon Michelet, sa han opprømt, og fortsatte med å gjenfortelle artikkelen hvor Solstad, Fløgstad og Askildsen er strandet på et gudsforlatt motell i utkanten av Trondheim sentrum. Vi lo godt over det at disse tre storingene hadde fått billigbilletter slik at de først kunne komme seg hjem flere dager senere. Jeg leste denne artikkelen på nytt. Da hektet jeg meg opp i det rivaliserende forholdet mellom Solstad og Fløgstad. Jeg hektet meg også opp i det Solstad sier omkring det å være forfatter eller kunstner. Askildsen, Fløgstad og Solstad har ikke førerkort. Det symboliserer det faktum at de befinner seg på utsiden av samfunnet. De er også komfortable ved å befinne seg utenfor Trondheim sentrum. Som feterte og selvproletariserte forfattere, nyter de dette. Her er det tre feterte forfattere som ved et skjebnens spill endelig kommer tilbake til sine venstreradikale idealer, sine ideologiske røtter. De liker dette, og antakelig liker de dette spesielt godt ettersom de vet at akkurat denne situasjonen vil vedvare i cirka et døgn. Det siste var egentlig ganske skarpt tenkt, tenkte jeg for meg selv. Og jeg tenkte etter hvert mye på de tre selvproletariserte forfatterne som tilbringer en ufrivillig natt på en bar og et hotell ved et veikryss ved en bensinstasjon utenfor Trondheim. Og sant å si, det er her i denne artikkelen jeg har funnet bristen ved forfatterskapet til Solstad. Kanskje vil jeg skrive min mellomfagsoppgave om dette. Denne svakheten har ingenting med formelle svakheter å gjøre. Det dreier seg om ideologi. Gjennom hele forfatterskapet, til og med under den mest intense AKP(m-l)-tiden, har Solstad, nokså ubevisst, tror jeg, prøvd å verne seg bak kunsten. Det vil si, i Dag Solstads romaner og essays har det, hele veien, vært et sett privilegerte mennesker, som lever under andre livsbetingelser enn vanlige mennesker. Disse menneskene er opphøyde og skiller seg ut, blant annet med en mer kvalitativt verdifull livsstil enn det som er vanlig. Det er det som er grunnen til at han er så forsiktig med å profilere hierarkier eller menneskesyn. For det ville jo vært et stort paradoks hvis Solstad egentlig ligger under for det moderne kunstneridealet, idealet om kunstneren som et subtilt overmenneske når han prinsipielt har arbeiderklassen som sitt ideal. Og om arbeiderne ikke er hans ideal, så representerer de i hvert fall noe som han forholder seg solidarisk til. Når Solstad reflekterer, litt hovmodig, over hvorfor så få forfattere har førerkort og hvorfor de forfatterne som ikke har førerkort ikke trenger å brife om det engang, er det noe underliggende i det Solstad sier, noe underliggende som man også fornemmer i denne hyllingen av sine forfatterkollegaer og sine kunstnerkollegaer. Det er noe ved dem og deres liv som transcenderer den ellers så traurige virkeligheten, som gjør dem opphøyde nettopp ved det at de er i stand til å beskrive dette. At de i tillegg beskriver denne virkeligheten så presist og så levende, gjør dem spesielle og beundringsverdige, ja, mer verdifulle enn dem som deltar i denne virkeligheten på andre måter. Her minner Solstad meg på min onkel, tenkte jeg. Onkelen min jobber i næringslivet. Han er ikke høyt oppe, men såpass høyt oppe at han stadig vekk reiser rundt i verden. Etter å ha blitt kjent med verdisynet til min onkel, mener jeg å ha oppdaget at han virkelig tror at det er han og hans kolleger som holder Norge oppe. Han har aldri sagt det rett ut, men jeg merker at han ofte blir litt utålmodig når man setter jobben hans inn i en kontekst av en vanlig jobb, på linje med andre jobber. Det er denne, i Solstads tilfelle litt subtile, inndelingen av et forfatterlaug og de andre som avslører at forfatterskapet ikke er båret fram av arbeideridealet, men av et nietzscheansk kunstnerideal, tenkte jeg. Solstads forfatterskap har alltid operert med et innenfor og et utenfor, samtidig som Solstad selv helt klart bare har blitt mer og mer innenfor. Uansett hvor mye han kritiserer dette utenfor, det tabloide, det kapitalistiske, merker man, helt klart, at denne verden også er begynt å styre Solstad. Alt dette snakket om sine Armani-dresser, fnyste jeg etter å ha lest 16.07.41 enda en gang. Jeg liker ikke at han rasjonaliserer sine borgerlige fascinasjoner og så, samtidig, tyr til et narsissistisk kunstnerideal. Vel har han vært marxist og er det fortsatt. Men alle som leser Solstad ser at identifikasjonen med arbeiderne ikke når lenger enn til fotballtribunen. Hvordan greier han å holde ut sin borgerliggjøring? Svaret er jo så ulidelig enkelt. Ved å ty til kunstnerrollen. Solstad er et typisk eksempel på en fattiggutt fra distriktet som gjør suksess og tilegner seg en borgerlig livsstil. – Hvorfor kan han ikke bare innrømme det? spurte jeg forfattervennen min. – Skal forfatterrollen verne ham mot livet? – Solstad har nådd et siste skritt, sa forfattervennen min. Jeg vet ikke helt hva han mente med det. Og det virket, situasjonen tatt i betraktning, litt dumt å spørre. – Jeg synes han skulle innrømme at han er blitt borgerlig. Eller så skulle han velge seg ut av sin privilegerte forfattersynsvinkel og innse at også han og alle andre forfattere og kunstnere er en del av de samme tendensene som han beskylder resten av det vestlige samfunnet å være besmittet av. Kan ikke denne innrømmelsen være det beste stedet å fortsette forfatterkarrieren fra? sa jeg, antakelig temmelig storøyd til forfattervennen min. – Du blir nå alltid så fanget av din kristelige attityde til livet, sa han. Det siste såret meg visst. Vi har ikke truffet hverandre på over en måned nå. Men nå har jeg bestemt meg. Mellomfagsoppgaven min skal hete: Kongen har fødd meg vel. Kritiske bemerkninger til Solstads forståelse av kunstnerrollen.

Per Bjørnar Grande

Kongen har fødd meg vel.

En grunnfagsstudents kritikk av Dag Solstad

I dag er det en viss trend blant forlagene å satse på boka i stedet for forfatteren. Det har betydd mange debutanter og færre andre- og tredjebøker. Til tross for at forfatterne nå har mange gode stipendordninger, viser denne nye trenden at forfatteryrket passer dårlig som vanlig yrke og tvinger mange forfattere med både tre og fire bøker bak seg inn i det allmenne yrkeslivet. Og et yrke kan kanskje gjøre en forfatter godt. Det er mange eksempler på det. Man risikerer å ligge tettere opptil vanlige menneskers virkelighet, og man vil uvilkårlig, tidsfaktoren tatt i betraktning, økonomisere mer med språket.

Samtidig må jeg innrømme at den norske forfatteren jeg liker best, ikke er noen deltakende forfatter. Han er en typisk stressless forfatter og har vel alltid vært det, så vidt jeg vet. Samtidig er Dag Solstad den norske samtidsforfatteren som desidert har interessert meg mest. Jeg regner Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige som den mest formfullendte norske romanen noen gang (i hvert fall dersom den aller siste setningen ble sløyfet). Og jeg regner alle de andre 80- og 90-tallsromanene, med unntak av Medaljens forside, som eksistensielle mesterverker.

Solstad har siden 90-tallet blitt en svært så fetert forfatter. Ingen forfatter har så mye autoritet blant forfatterne og nordisk-filologene som Solstad. Solstad har allerede nå, i levende live, blitt kanonisert. Og, etter min mening er det, forfatterskapet sett under ett, gode grunner til at det har skjedd.

Den siste romanen, 16.07.41, har imidlertid fått meg til å stusse. På bakgrunn av tidligere storverk er vel denne romanen en aldri så liten kuriositet. En stor kuriositet var det at nesten et samlet anmelderteam priste boka. Solstad-eksperten Eivind Tjønneland, for eksempel, som før har slaktet og kritisert flere av Solstads tidligere storverk, hyllet denne boka.

Men nå, på bakgrunn av den siste romanen til Solstad, har jeg, en stakket stund, i hvert fall, fått et behov for å glemme at Solstad er Solstad. La meg prøve å se romanen 16.07.41 med helt naive leserøyne, tenkte jeg her forleden på hybelen min på Fantoft. La meg forestille meg at Solstads roman 16.07.41 ble sendt til et av de etablerte forlagene, men da ikke med navnet Dag Solstad som forfatter. La oss si at forfatteren het Målfrid Elise Hansen, er 42 år og, som hun skriver til forlaget, leverte dette manuset etter å ha bodd et par år i Berlin. Jeg så for meg en lite tiltalende debutant in spe som leverer en roman nokså lik de første 133 sidene av 16.07.41. Kanskje ville ikke en gang den obligatoriske refusjonslinjen fra forlaget blitt forunt Målfrid Elise Hansen, tenkte jeg. Jeg begynte også å forestille meg en garvet leser, en leser som, rent hypotetisk, står helt uavhengig av trender og markeder i bokverdenen, en leser helt uanfektet av om en forfatter er berømt eller ikke, en leser uten et eneste egenmotiv, uten et eneste hevnmotiv, og helt ufølsom til om teksten han hadde i hende var av eksempelvis Hoem, Kjærstad, Fløgstad eller Solstad. Jeg forestiller meg at denne garvede leseren ville stusset over de første 133 sidene. Kanskje ville han ristet på hodet. Men jeg forestiller meg også at denne fiktive, ukorrupte leseren, da han hadde lest boka ferdig, kanskje sa at de siste 79 sidene er stor litteratur. Kanskje ville han si at dette var absolutt på høyde med det beste han hadde lest av norsk litteratur?

Jeg er, gjentar jeg, en varm beundrer av Dag Solstads forfatterskap. Jeg er en av dem som allerede tidlig på høsten hvert annet år begynner å se fram til at den nye Solstad-romanen skal komme i bokhandelen. Og vanligvis må jeg kjøpe den før jeg kan få ønsket den som julegave (og derved kunne spart en masse penger). Likevel, jeg greide simpelthen ikke å bli interessert i hovedpersonens spaserturer rundt i Berlins gater. De var nesten komplett uinteressante. Kanskje om jeg hadde vært på akkurat de samme stedene, kanskje ville jeg da følt eller opplevd noe ved beskrivelsene? Men det er jo akkurat det stor litteratur ikke forutsetter. Man trenger ikke å ha vært der. Med stor litteratur opplever man noe uten å ha vært der. Dersom 16.07.41 var et forsøk på å skrive en norsk versjon av Ulysses, er denne versjonen like trad i formen som Ulysses var fornyende, tenkte jeg. For enkelte litterære skjønnånder virker det sikkert friskt og spennende å se Solstad i ny drakt, i ferd med å skape pretensiøs litteratur hvor det eksistensielle tømmes for lite annet enn stedmessige observasjoner. Noen vil vel si at Solstad holder på å skrive seg inn i en ny form for konkretisering.

– Det virker fullstendig malapropos å skulle, på bakgrunn av et så viktig og eksistensielt forfatterskap, forsøke å fornye seg ved å skrive en gammeleksperimentell roman om å gå rundt i Berlins gater når til og med refleksjonene ligger langt under alt han har skrevet før, sa jeg her forleden til en venn av meg som er forfatter. Og jeg tilføyde: – Men selv foretrekker jeg en god reiseguide framfor Solstads svært så private Berlin-inntrykk.

Forfattervennen min, som jeg er ganske stolt over å kjenne, har allerede skrevet en tre–fire bøker. Han ble av en eller annen grunn litt provosert av ordet gammeleksperimentell. Jeg likte ordet, og trodde faktisk at jeg kunne imponere ham litt med en slik bemerkning. Det gjorde jeg ikke.

Da jeg her forleden la fra meg boka, tenkte jeg: Solstad er feig, Solstad skriver nå av andre grunner enn litteraturen, han har ingen story, ikke noe spes å fortelle, i stedet småpludrer han. Utvilsomt har fortelleren glede av å småpludre. Alle elsker å spore opp ting man har gjort, steder man har vært og opplevd. Men hvorfor innforlive leseren i dette? Skal disse 133 første sidene være en intro til at hovedpersonen lander i Norge, foreleser om litteratur på Lillehammer, og så ruller opp sider av sin barndom, tenkte jeg, etter som jeg nærmet meg slutten på romanen. Da synes jeg at forfatteren er litt langtekkelig. På den annen side, fra hovedpersonen lander i Norge, blir boka leseverdig. Og det fortsetter den å være i 79 sider. Men må Solstad bruke 133 sider relativt uinteressant stoff til å tørre å nærme seg barndommen, spurte jeg meg selv, opptil flere ganger, da jeg leste den siste delen av romanen.

Noen få dager senere traff jeg igjen forfattervennen min. Det hadde begynt å slapse i bergensgatene. Bygningene som før var hvite og rimete, var nå bare grå og mørke. Det var en utrolig trist mandag, og vi rømte inn på Lido Kafé med utsikt mot Vågen. – 16.07.41 har ingenting nytt ved seg, og den er helt annerledes enn de andre Solstad-romanene. Det er bare Solstad og noen få andre norske forfattere som kan tillate seg å skrive 133 helt uvesentlige sider, begynte jeg. – Fløgstad skrev jo en murstein ved navn Det 7. klima. Den husker jeg bare en snøscootertur fra. Den var jo enda mer mislykket, selv om den nok hadde flere interessante fortellerlag. Men den hadde i det minste en artig vri på nyromankonseptet. (Det siste sa jeg i grunnen for å berge min faglige integritet.)

Etter denne siste romanen hadde jeg liksom kjølnet litt i forhold til min favorittforfatter. Men jeg hadde likt alle de tre foregående artikkelsamlingene hans. På bakgrunn av det og en viss nysgjerrighet omkring hvor nå dette forfatterskapet tar veien, kjøpte jeg Solstads siste artikkelsamling, Artikler 1993–2004. Allerede den første artikkelen, den om Jonny Høglin, ble jeg oppkvikket av. Originale og presise beskrivelser av en skøyteløper jeg knapt hadde hørt om, men som ble gjenstand for noe langt mer vesentlig enn skøyteløp. Solstad er seg selv, tenkte jeg lettet. Og det var han i de fleste av de andre artiklene også. Noen få artikler senere radbrekker han Fredrik Wandrups Bull-biografi. Denne nennsomme dekonstrueringen av det tabloide forkledd som dypsindig og åndsrikt, danner en parallell til det Solstad har skrevet om Umberto Eco, tenkte jeg. Når jeg drar slike paralleller, oppfatter jeg meg uvilkårlig som smart. Det gjør jeg i grunnen hver gang jeg finner en idéhistorisk eller litterær komparasjon. Jeg likte at Solstad likte Stein Mehren. Jeg liker å lese at Solstad egentlig ikke er marxist og egentlig, når alt kommer til alt, har få dogmatisk-politiske overbygninger. Men i artikkelen Forsiktig kommentar til refleksjon over tidsbegrepet tilkjennegir han et nokså pessimistisk syn på litteraturens overlevingsevne, syntes jeg. Min erfaring er nesten motsatt. Litteratur, ulikt mye annet, kan ha en nærmest tidløs formidlingsevne – selv om ingenting overgår den beste samtidslitteraturen. Dette hadde jeg tenkt å svare professor Arild Linneberg, da han foreleste på Sydneshaugen her forleden. Det torde jeg imidlertid ikke. Solstad koketterer ørlite med litteraturens begrensninger, skrev jeg for meg selv, fornøyd ved at jeg i hvert fall hadde et syn på saken. – Den samme koketteringen hadde han i Professor Andersens natt, sa jeg til forfattervennen min. Min venn forfatteren satte, av en eller annen grunn, mest pris på de ulike hyllestene til Solstads gråhårede partikumpaner og forfattere. – Spesielt Michelet-artikkelen er god, sa han. – Solstad beundrer Michelet, spesielt som menneske, modererte jeg. – Også som forfatter, men mest som menneske, repliserte forfattervennen min. Det er et helt suverent portrett av Jon Michelet, sa han opprømt, og fortsatte med å gjenfortelle artikkelen hvor Solstad, Fløgstad og Askildsen er strandet på et gudsforlatt motell i utkanten av Trondheim sentrum. Vi lo godt over det at disse tre storingene hadde fått billigbilletter slik at de først kunne komme seg hjem flere dager senere.

Jeg leste denne artikkelen på nytt. Da hektet jeg meg opp i det rivaliserende forholdet mellom Solstad og Fløgstad. Jeg hektet meg også opp i det Solstad sier omkring det å være forfatter eller kunstner. Askildsen, Fløgstad og Solstad har ikke førerkort. Det symboliserer det faktum at de befinner seg på utsiden av samfunnet. De er også komfortable ved å befinne seg utenfor Trondheim sentrum. Som feterte og selvproletariserte forfattere, nyter de dette. Her er det tre feterte forfattere som ved et skjebnens spill endelig kommer tilbake til sine venstreradikale idealer, sine ideologiske røtter. De liker dette, og antakelig liker de dette spesielt godt ettersom de vet at akkurat denne situasjonen vil vedvare i cirka et døgn. Det siste var egentlig ganske skarpt tenkt, tenkte jeg for meg selv.

Og jeg tenkte etter hvert mye på de tre selvproletariserte forfatterne som tilbringer en ufrivillig natt på en bar og et hotell ved et veikryss ved en bensinstasjon utenfor Trondheim. Og sant å si, det er her i denne artikkelen jeg har funnet bristen ved forfatterskapet til Solstad. Kanskje vil jeg skrive min mellomfagsoppgave om dette. Denne svakheten har ingenting med formelle svakheter å gjøre. Det dreier seg om ideologi. Gjennom hele forfatterskapet, til og med under den mest intense AKP(m-l)-tiden, har Solstad, nokså ubevisst, tror jeg, prøvd å verne seg bak kunsten. Det vil si, i Dag Solstads romaner og essays har det, hele veien, vært et sett privilegerte mennesker, som lever under andre livsbetingelser enn vanlige mennesker. Disse menneskene er opphøyde og skiller seg ut, blant annet med en mer kvalitativt verdifull livsstil enn det som er vanlig. Det er det som er grunnen til at han er så forsiktig med å profilere hierarkier eller menneskesyn. For det ville jo vært et stort paradoks hvis Solstad egentlig ligger under for det moderne kunstneridealet, idealet om kunstneren som et subtilt overmenneske når han prinsipielt har arbeiderklassen som sitt ideal. Og om arbeiderne ikke er hans ideal, så representerer de i hvert fall noe som han forholder seg solidarisk til. Når Solstad reflekterer, litt hovmodig, over hvorfor så få forfattere har førerkort og hvorfor de forfatterne som ikke har førerkort ikke trenger å brife om det engang, er det noe underliggende i det Solstad sier, noe underliggende som man også fornemmer i denne hyllingen av sine forfatterkollegaer og sine kunstnerkollegaer. Det er noe ved dem og deres liv som transcenderer den ellers så traurige virkeligheten, som gjør dem opphøyde nettopp ved det at de er i stand til å beskrive dette. At de i tillegg beskriver denne virkeligheten så presist og så levende, gjør dem spesielle og beundringsverdige, ja, mer verdifulle enn dem som deltar i denne virkeligheten på andre måter.

Her minner Solstad meg på min onkel, tenkte jeg. Onkelen min jobber i næringslivet. Han er ikke høyt oppe, men såpass høyt oppe at han stadig vekk reiser rundt i verden. Etter å ha blitt kjent med verdisynet til min onkel, mener jeg å ha oppdaget at han virkelig tror at det er han og hans kolleger som holder Norge oppe. Han har aldri sagt det rett ut, men jeg merker at han ofte blir litt utålmodig når man setter jobben hans inn i en kontekst av en vanlig jobb, på linje med andre jobber. Det er denne, i Solstads tilfelle litt subtile, inndelingen av et forfatterlaug og de andre som avslører at forfatterskapet ikke er båret fram av arbeideridealet, men av et nietzscheansk kunstnerideal, tenkte jeg. Solstads forfatterskap har alltid operert med et innenfor og et utenfor, samtidig som Solstad selv helt klart bare har blitt mer og mer innenfor. Uansett hvor mye han kritiserer dette utenfor, det tabloide, det kapitalistiske, merker man, helt klart, at denne verden også er begynt å styre Solstad. Alt dette snakket om sine Armani-dresser, fnyste jeg etter å ha lest 16.07.41 enda en gang. Jeg liker ikke at han rasjonaliserer sine borgerlige fascinasjoner og så, samtidig, tyr til et narsissistisk kunstnerideal. Vel har han vært marxist og er det fortsatt. Men alle som leser Solstad ser at identifikasjonen med arbeiderne ikke når lenger enn til fotballtribunen. Hvordan greier han å holde ut sin borgerliggjøring? Svaret er jo så ulidelig enkelt. Ved å ty til kunstnerrollen.

Solstad er et typisk eksempel på en fattiggutt fra distriktet som gjør suksess og tilegner seg en borgerlig livsstil. – Hvorfor kan han ikke bare innrømme det? spurte jeg forfattervennen min. – Skal forfatterrollen verne ham mot livet?

– Solstad har nådd et siste skritt, sa forfattervennen min. Jeg vet ikke helt hva han mente med det. Og det virket, situasjonen tatt i betraktning, litt dumt å spørre. – Jeg synes han skulle innrømme at han er blitt borgerlig. Eller så skulle han velge seg ut av sin privilegerte forfattersynsvinkel og innse at også han og alle andre forfattere og kunstnere er en del av de samme tendensene som han beskylder resten av det vestlige samfunnet å være besmittet av. Kan ikke denne innrømmelsen være det beste stedet å fortsette forfatterkarrieren fra? sa jeg, antakelig temmelig storøyd til forfattervennen min. – Du blir nå alltid så fanget av din kristelige attityde til livet, sa han. Det siste såret meg visst. Vi har ikke truffet hverandre på over en måned nå. Men nå har jeg bestemt meg. Mellomfagsoppgaven min skal hete: Kongen har fødd meg vel. Kritiske bemerkninger til Solstads forståelse av kunstnerrollen.