Innholdisme Av Per Bjørnar Grande Flere litteraturkritikere i det tjuende århundre bidro til å avdekke nye og vesentlige sider ved tekstens formelle struktur. Den russiske formalismen oppdaget det litterære språkets underliggende karakter hvor velkjente fenomener blir framstilt på en ny og uvant måte. Nykritikken fant ut at det samme språket er bygd opp av spenninger og motsetninger, og de insisterte på en autonomiestetikk der den litterære teksten blir et selvstendig, verbalt-språklig objekt. Strukturalismen problematiserte referansen til en objektiv ytre realitet gjennom å vise tekstens autonomi, skapt gjennom å imitere annen tekst. Og dekonstruksjonismen gjennomførte en storstilt tradisjonskritikk ved å peke på og oppløse språkets binære opposisjoner. Alle disse formbaserte retningene i det tjuende århundre har vist seg verdifulle i forhold til å forstå tekstens autonomi hvor forfatteren og den virkeligheten som teksten refererer til underordnes selve tekstuniverset. Et ensidig fokus på tekst hadde også andre heldige virkninger; det bidro til å undergrave den romantiske dyrkingen av den inspirerte dikter, geniet. Men samtidig som man absoluterte teksten, ble politiske, religiøse og didaktiske tema nedprioritert. Barthes talte om et vev av stemmer som avoriginaliseres. Gjennom at teksten ble tolket som en egen virkelighet skilt fra den virkeligheten forfatteren refererer til, økte samtidig interessen for biografien. Større distanse mellom forfatteren og teksten førte til fornyet interesse for mennesket bak teksten. Forfatterbiografien ble viktig, selv om innsikt i forfatterens liv ikke ble sett som vesentlig til å forklare teksten. Da forfatteren ble mindre viktig i det å skjønne tekstveven, ble biografien sentral i søket etter å finne mennesket i mennesket. Ettersom forfatterens liv og lengsler ikke ble den vesentlige faktoren for å forstå hans eller hennes tekst, ble behovet for å trenge bak de offentlige fasadene noe vesentlig i seg selv. Men når forfatteren på slutten av 60-tallet, ble, av Barthes, Foucault og andre poststrukturalister, erklært død, oppsto ikke bare en kreativ tilstand der forfatterens jeg ble utradert i det skrevne. Tekstene tok lett form som solipsistiske planeter, svevende rundt i et ørkesløst postmoderne tomrom, befridd fra både forfatteren, religionen og politikken. Referansen til virkeligheten ble brutt, skriften refererer kun til seg selv (Foucault), og signifikanten falt sammen med signifikatet. Ikke engang en dogmatisk marxistisk litteraturteori greide å snu den litterære pilen slik at den igjen pekte mot samfunnsvirkeligheten. Kan hende skyldes det at marxismen, i likhet med de fleste andre litteraturteoretiske retninger i det tjuende århundre, avviste ideer som vesentlig (unntatt ens egen). Den marxistiske litteraturteorien som på det beste bidro til å forklare økonomiens rolle, både som forutsetning for litteratur og samfunn, mistet etter 60-tallet sin betydning, trolig fordi overbygningene viste seg å være mer vesentlige enn de marxistiske tesene tilsa. Etter 1960-tallet skilte litteraturteori og samfunnsteori gradvis lag. Samfunnsperspektivet innenfor litteraturteori utover på 70-tallet ble stadig svakere samtidig som spenningen mellom forfatteren og litteraturkritikeren ble stadig større. Dette var en utvikling ingen tjente på - kritikerne aller minst. Ut fra en konfliktteori basert på en latent spenning mellom forfatter og kritiker, har kritikernes forsøk på å utradere forfatterrollens betydning for teksten samt tekstens referanse til en ytre virkelighet gått verst utover kritikerne selv. I dag er det kun noen få professorer, førstelektorer og ambisiøse studenter som bryr seg om teori. Det vil si, en håndfull skjønnlitterære forfattere beskjeftiger seg også med teori. I lengden vil også de skjønnlitterære forfatterne tape på en slik teoriforakt. Når teksten blir en indre, individsentrert opplevelse basert på å gi leseren et aldri så lite hverdagskick, begynner skjønnlitteraturen å fungere slik som sex i filmen All that Jazz: It takes you everywhere but gets you nowhere. Selv om skjønnlitteratur og faglitteratur har tatt ut separasjon, skulle det være mulig, slik som enkelte separerte, å fremdeles være venner. Separasjonen i dette tilfelle er kun symbolsk, basert på å verne et revir som egentlig tilhører alle. Førstelektorer og professorer mottar sine 500 000 i året på å skrive teori som få gidder lese mens relativt fattige forfattere får masse medieomtale for å underholde kultiverte mennesker som er relativt uinteressert i hva tekstene egentlig betyr. På det viset fører teoriforakten til at alle blir tapere. Universitets- og høyskoleansatte lever komfortable liv og skriver ting som nesten ingen leser mens den skjønnlitterære forfatteren lever materielt ukomfortabelt og risikerer å bli hyllet, ja, kanskje dyrket i noen få uker annethvert år. Litteraturkritikerne ironiserer over overspente forfattere som lever tafatte, uforpliktende og mytiske liv, og forfatterne føler avsky for teoretikere (og forlagsfolk) som henfaller til borgerlighet, som ikke vil gi av seg selv og i stedet koker sammen virkelighetsfjerne teorier omkring forfatterskapene deres. På 1800-tallet trodde mennesker på ideologier. Det gjorde man fortsatt helt fram til andre verdenskrig. Da hadde vesten fått nok av ideologier. De politiske ideologiene var ok som teorier, men da de ble omformet til praksis, ble de delvis påskudd til massedrap. Trøtthet overfor ideologier smittet over på litteraturteorien. Ideologi ble noe som skolen og foreldrene tok seg av, ofte som løse kombinasjoner av kristne og humanistiske verdier. Menneskene i siste halvdel av 1900-tallet fikk et mer eklektisk forhold til verdier. Man plukker etter behov. Likevel, en slik supermarked holdning til verdier uttrykker både en oppgitthet overfor absolutte og autoritære overbygninger, samtidig som den åpner opp for nye veier i forhold til å sanke mening. Strukturalismen og dekonstruksjonismen ga et fåtall velutdannende innsikt i tekstens struktur, samtidig som disse retningene gjorde sine disipler stadig fattigere på mening. Mye genuin søken etter verdier ble drenert gjennom formalistiske retningers tabubelagte forhold til mening. I dag ser man, delvis på bakgrunnen av denne formalismen, at ironien dominerer kulturlivet. Universitetsansatte flokker seg omkring retorikken ettersom det er en gammel, uutforsket og passende distant retning. Forfatterne derimot dveler mer og mer omkring sin egen psykologi som en motvekt til fiffige men relativt innholdsløse analyser basert på fortellersynsvinkel og retorikk. 90-tallet ble preget av dikotomien mellom ironi og retorikk på den ene siden og intim sjelegransking på den andre. I det allmenne kulturlivet blir ironien ikke bare en tendens, det blir selve skrive- og uttrykksstilen. Kulturironien kjennetegnes av en politisk korrekt ironi slik som det for eksempel uttrykkes hos Sissel Benneche Oswold, der generelle og selvfølgelige plattheter blir leseverdig ved hjelp av ironisk arroganse. I denne skrivestilen blir formen innholdet. Et annet uttrykk for kulturironi finner man for eksempel i Natt & Dag der verdier uttrykkes ved hjelp av kynisk ironi, som også, når man går denne ironien nærmere i sømmene, er svært lite kontroversiell og svært samfunnslojal. Det som kjennetegner både Dagbladets essayister, Natt & Dag og brorparten av media generelt er en nesegrus beundring for liberalismen. Det blir sjelden stilt spørsmål omkring frihet, uansett hvor lite den frigjør. Underliggjøringen i skrivestilen blir derfor et skalkeskjul for en ekstrem tilfredshet overfor de rådende holdningene i samfunnet. Det er lite som tyder på at ironi vil tape seg i framtida ettersom det er et brukbart skjold i forhold til den ekstrempåvirkningen vi utsettes for. På den andre siden bidrar den lite i kvalitativ og kreativ forstand. Ingen blir særlig klokere eller bedre av disse ironiske petitkommentarene, ikke engang mer rik på perspektiver. Antakelig taper ikke media så mye på dette, men det mer seriøse kunstuttrykket taper imidlertid mye ettersom en ironisk, rent formalistisk og distansert tilnærming til kunst forhindrer oss fra å bli impregnert av den. Det har nå gått flere tiår der litteraturteoretikere og filosofer ensidig har beskjeftiget seg med snevre, isolerte språksystemer. Bare en attityde av moden naivitet kan bringe innholdet tilbake til litteraturteorien. Genuin fornyelse av teori kommer i stand gjennom å tolke tekster som virkelige tekster, det vil si at virkeligheten som forfatteren beskriver refererer til en reell virkelighet. Straks det skjer, blir de store temaene på nytt gyldige og eksistensielle. Fiksjonen kan ikke frigjøres fra eksistensen. Veien til fornyet interesse for litteraturteori går gjennom det banale. Man må ikke være redd for å repetere. Enhver fornyelse blir til gjennom imitasjon. Fornyelse kommer ofte gjennom minimal respekt for tradisjon og maksimal frihet til å etterligne den samme tradisjonen. En måte å fornye er å åpne opp for den mimetiske dimensjonen. Gjennom originale måter å imitere og sette sammen ulike teorier og erfaringer på, får teori ny kraft. Det betyr at man eliminerer redselen for innflytelse eller, mer presist, innrømmer imitasjon, ja, fråtser i den. All stor kunst består av fiffige former for imitasjon, imitasjon av natur, av erfaringer, av andre kunstnere og av kunstprodukt. Fornyelse er derfor en sammensmelting av erfaringer og påvirkninger. En side ved kulturlivet i dag er den nokså ubevisste blanding av moter og merkevarer. Kunsten går inn i en ubevisst allianse med kjendislivet. En forfatter eller teoretiker i dag skal fungere ikke helt ulikt en Gucci- eller en Ralph Lauren modell ettersom begge reklamerer for produktet gjennom sin person. Derfor vil forlagene anta Skavlans 100 ting som du bør gjøre før du dør og refusere et sobert teoretisk arbeide. Sistnevnte fordi den ikke selger. Kjendisdyrkingen har jo først og fremst med penger å gjøre, samtidig som det er et resultat av at form er blitt mer vesentlig enn innhold. Men når innholdet ikke lenger blir den mest vesentlige referansen, mister man selve måleinstrumentet for god kunst. Derfor kan man risikere, slik som Solstad antyder, at i det nye millenniet blir krimforfatteren Staalesen århundrets store dikter. Det vil være logisk når salgstall og adrenalinkick erstatter dybde og fornyelse. Veien tilbake til innholdet kan sammenlignes med religiøs omvendelse. Det krever selvoppgjør; man stritter imot, blir etisk og moralsk bevisst og vender delvis den overfladiske verden ryggen. Med andre ord, veien tilbake til innholdet krever en holdningsendring. Et problem er at når man kjenner klassikerne og klassiske tolkninger av klassikerne, blir man lett litterært forfengelig. Litteraturviterne må derfor temperere drivet etter utilgjengelige tekniske detaljer. I stedet bør de risikere å repetere de store temaene, helst på en ny måte. Mindre vesentlige tekniske detaljer må underordnes nykonstruktivistiske forsøk. Det er bedre å bli en mislykket Freud enn en nerdede forsker fortapt i ubetydelige nyvinninger på detaljestadiet. Ekspertise innenfor emner som litteratur, filosofi, idéhistorie og teologi krever en tradisjons- og helhetsorientering forskjellig fra for eksempel ingeniørkunsten. Bygningsingeniøren kan begynne å lese den nyeste forskningen omkring byggekunst, og klare seg med det. Humanisten må stadig tilbake til Platon og Aristoteles. Og spesialisering innenfor humaniora er kun nødvendig når spesialiseringen fungerer som en nøkkel i stand til å åpne en stor dør. Å drive med litteraturteori er en kontinuerlig hermeneutisk bevegelse mellom del og helhet. Når litteraturviteren graver seg ned i detaljer, skjer det helst med helheten i minne. Dersom helheten blir borte, forsvinner de eksistensielle spørsmålene som sand mellom fingrene. Nedprioriteres meningsinnholdet i en roman eller et skuespill, blir også detaljene uinteressante. Slik sett kan bare en kontinuerlig konsentrasjon omkring innhold revitalisere litteraturteorien. Å gå opp gamle spor er ingen katastrofe. All forelesning og læring er basert på det. Samtidig, går man disse sporene ofte nok, avdekker man lett nye lag i teksten. Innholdismen spør om og om igjen: Hva betyr denne teksten? Den vil gjenoppvekke de tidløse temaene knyttet til død, vold, sjalusi, begjær, hat, misunnelse og kjærlighet. Innholdisme betyr at man i utgangspunktet gir blaffen i hvem forfatteren er. Man forsøker å lese befridd fra korrupte baktanker. (Er forfatteren kjent? Gir boka prestisje? Er forfatteren pen? Selger hun bra? Finner jeg stoff til en interessant konversasjon?) Samtidig vil innholdismen bety at den formelt dyktige turneringen av språket eller den spesielle forfatterstemmen underordnes spørsmålet: Sies det noe vesentlig? Veien tilbake til god litteratur er altså ikonoklastisk og avmytologiserende, og i dette tilfellet er det formens myter som avkles. Ikke bare et samlet forfatterskap eller en hel bok skal behandles slik, men hvert kapittel. På det viset forkaster man de første 133 sidene i Solstads 16.07.41, men fremhever de siste 79 sidene som stor litteratur. Mange tror at Dostojevskijs fornyelse av 1800-tallsromanen kom av å snekre på formen. Men denne fornyelsen som Bakhtin kaller den polyfone romanen kom heller gjennom selvoppgjør, personlig ydmykelse, gjennom å forkaste den hybride, romantiske dyrkingen av elite, gjennom vàrhet for hvert eneste individs stemme. Formfornyelse og nestekjærlighet hører her sammen. En slik fornyelse av formen skjer, slik Bakhtin antyder, idet alle stemmer krones av den ene stemmen som samler alle stemmene i nestekjærlighetens polyfoni. Veien til mening går gjennom å ignorere det ytre og glamorøse. Det er heller ingen vits å distingvere for tydelig mellom sjangere. Som opplæring i litteratur er det vesentlig, men spiller liten rolle i prosesser der man fritter tekst for vesentlige meningslag. Innhold favoriserer ingen sjanger, den distingverer bare mellom betydningsfull og mindre betydningsfull litteratur. Likevel, krimsjangeren kan tendere mot det ubetydelige ettersom den er bygd på en rigid, formell oppbygging hvor innhold lett kveles i jakten på spenning. Krimens form inviterer til kjappe personskildringer hvor innsikt og mening underordnes et dogmatisk og stereotypt skrivemønster. Innholdismen vil gjeninnsette samfunnet og religionen i litteraturen, uten at det skjer på politikerens eller prestens premisser. Verdier og tro danner rammene for mening. Teori, ideologi og kunst er alltid politisk potent og religiøst søkende. Formtyranniet i det tjuende århundre har på en måte vært et gigantisk forsøk på å drepe ens darlings. Begjæret etter suksess og frykten for påvirkning må ses i lys av disse drapene. Gjennom å gjemme sine private søk etter mening, har man forsøkt å forstå tekster gjennom metaforer, symboler, metonymier. Men disse formorienterte teoriene i likhet med nyromanen inneholdt for mye forakt for det opplagte, det folkelige, det banale, det imiterende, og slik falt de, gjennom sitt resentment, som offer for det tekniske. Bruddet mellom opplevelse og forståelse kan bare gjenopprettes gjennom naiv ærlighet og respektløs imitasjon av tradisjon, samtidig som man presser intellektet til yttergrensene i forsøket på å forstå tekst. På en måte er innholdisme et forsøk på fornye teori gjennom et samspill mellom intellekt (fornuft) og intuisjon.

Innholdisme

Av Per Bjørnar Grande

Flere litteraturkritikere i det tjuende århundre bidro til å avdekke nye og vesentlige sider ved tekstens formelle struktur. Den russiske formalismen oppdaget det litterære språkets underliggende karakter hvor velkjente fenomener blir framstilt på en ny og uvant måte. Nykritikken fant ut at det samme språket er bygd opp av spenninger og motsetninger, og de insisterte på en autonomiestetikk der den litterære teksten blir et selvstendig, verbalt-språklig objekt. Strukturalismen problematiserte referansen til en objektiv ytre realitet gjennom å vise tekstens autonomi, skapt gjennom å imitere annen tekst. Og dekonstruksjonismen gjennomførte en storstilt tradisjonskritikk ved å peke på og oppløse språkets binære opposisjoner. Alle disse formbaserte retningene i det tjuende århundre har vist seg verdifulle i forhold til å forstå tekstens autonomi hvor forfatteren og den virkeligheten som teksten refererer til underordnes selve tekstuniverset.

Et ensidig fokus på tekst hadde også andre heldige virkninger; det bidro til å undergrave den romantiske dyrkingen av den inspirerte dikter, geniet. Men samtidig som man absoluterte teksten, ble politiske, religiøse og didaktiske tema nedprioritert. Barthes talte om et vev av stemmer som avoriginaliseres. Gjennom at teksten ble tolket som en egen virkelighet skilt fra den virkeligheten forfatteren refererer til, økte samtidig interessen for biografien. Større distanse mellom forfatteren og teksten førte til fornyet interesse for mennesket bak teksten. Forfatterbiografien ble viktig, selv om innsikt i forfatterens liv ikke ble sett som vesentlig til å forklare teksten. Da forfatteren ble mindre viktig i det å skjønne tekstveven, ble biografien sentral i søket etter å finne mennesket i mennesket. Ettersom forfatterens liv og lengsler ikke ble den vesentlige faktoren for å forstå hans eller hennes tekst, ble behovet for å trenge bak de offentlige fasadene noe vesentlig i seg selv.

Men når forfatteren på slutten av 60-tallet, ble, av Barthes, Foucault og andre poststrukturalister, erklært død, oppsto ikke bare en kreativ tilstand der forfatterens jeg ble utradert i det skrevne. Tekstene tok lett form som solipsistiske planeter, svevende rundt i et ørkesløst postmoderne tomrom, befridd fra både forfatteren, religionen og politikken. Referansen til virkeligheten ble brutt, skriften refererer kun til seg selv (Foucault), og signifikanten falt sammen med signifikatet. Ikke engang en dogmatisk marxistisk litteraturteori greide å snu den litterære pilen slik at den igjen pekte mot samfunnsvirkeligheten. Kan hende skyldes det at marxismen, i likhet med de fleste andre litteraturteoretiske retninger i det tjuende århundre, avviste ideer som vesentlig (unntatt ens egen). Den marxistiske litteraturteorien som på det beste bidro til å forklare økonomiens rolle, både som forutsetning for litteratur og samfunn, mistet etter 60-tallet sin betydning, trolig fordi overbygningene viste seg å være mer vesentlige enn de marxistiske tesene tilsa.

Etter 1960-tallet skilte litteraturteori og samfunnsteori gradvis lag. Samfunnsperspektivet innenfor litteraturteori utover på 70-tallet ble stadig svakere samtidig som spenningen mellom forfatteren og litteraturkritikeren ble stadig større. Dette var en utvikling ingen tjente på - kritikerne aller minst. Ut fra en konfliktteori basert på en latent spenning mellom forfatter og kritiker, har kritikernes forsøk på å utradere forfatterrollens betydning for teksten samt tekstens referanse til en ytre virkelighet gått verst utover kritikerne selv. I dag er det kun noen få professorer, førstelektorer og ambisiøse studenter som bryr seg om teori. Det vil si, en håndfull skjønnlitterære forfattere beskjeftiger seg også med teori. I lengden vil også de skjønnlitterære forfatterne tape på en slik teoriforakt. Når teksten blir en indre, individsentrert opplevelse basert på å gi leseren et aldri så lite hverdagskick, begynner skjønnlitteraturen å fungere slik som sex i filmen All that Jazz: It takes you everywhere but gets you nowhere.

Selv om skjønnlitteratur og faglitteratur har tatt ut separasjon, skulle det være mulig, slik som enkelte separerte, å fremdeles være venner. Separasjonen i dette tilfelle er kun symbolsk, basert på å verne et revir som egentlig tilhører alle. Førstelektorer og professorer mottar sine 500 000 i året på å skrive teori som få gidder lese mens relativt fattige forfattere får masse medieomtale for å underholde kultiverte mennesker som er relativt uinteressert i hva tekstene egentlig betyr. På det viset fører teoriforakten til at alle blir tapere. Universitets- og høyskoleansatte lever komfortable liv og skriver ting som nesten ingen leser mens den skjønnlitterære forfatteren lever materielt ukomfortabelt og risikerer å bli hyllet, ja, kanskje dyrket i noen få uker annethvert år. Litteraturkritikerne ironiserer over overspente forfattere som lever tafatte, uforpliktende og mytiske liv, og forfatterne føler avsky for teoretikere (og forlagsfolk) som henfaller til borgerlighet, som ikke vil gi av seg selv og i stedet koker sammen virkelighetsfjerne teorier omkring forfatterskapene deres.

På 1800-tallet trodde mennesker på ideologier. Det gjorde man fortsatt helt fram til andre verdenskrig. Da hadde vesten fått nok av ideologier. De politiske ideologiene var ok som teorier, men da de ble omformet til praksis, ble de delvis påskudd til massedrap. Trøtthet overfor ideologier smittet over på litteraturteorien. Ideologi ble noe som skolen og foreldrene tok seg av, ofte som løse kombinasjoner av kristne og humanistiske verdier. Menneskene i siste halvdel av 1900-tallet fikk et mer eklektisk forhold til verdier. Man plukker etter behov. Likevel, en slik supermarked holdning til verdier uttrykker både en oppgitthet overfor absolutte og autoritære overbygninger, samtidig som den åpner opp for nye veier i forhold til å sanke mening.

Strukturalismen og dekonstruksjonismen ga et fåtall velutdannende innsikt i tekstens struktur, samtidig som disse retningene gjorde sine disipler stadig fattigere på mening. Mye genuin søken etter verdier ble drenert gjennom formalistiske retningers tabubelagte forhold til mening. I dag ser man, delvis på bakgrunnen av denne formalismen, at ironien dominerer kulturlivet. Universitetsansatte flokker seg omkring retorikken ettersom det er en gammel, uutforsket og passende distant retning. Forfatterne derimot dveler mer og mer omkring sin egen psykologi som en motvekt til fiffige men relativt innholdsløse analyser basert på fortellersynsvinkel og retorikk. 90-tallet ble preget av dikotomien mellom ironi og retorikk på den ene siden og intim sjelegransking på den andre. I det allmenne kulturlivet blir ironien ikke bare en tendens, det blir selve skrive- og uttrykksstilen. Kulturironien kjennetegnes av en politisk korrekt ironi slik som det for eksempel uttrykkes hos Sissel Benneche Oswold, der generelle og selvfølgelige plattheter blir leseverdig ved hjelp av ironisk arroganse. I denne skrivestilen blir formen innholdet. Et annet uttrykk for kulturironi finner man for eksempel i Natt & Dag der verdier uttrykkes ved hjelp av kynisk ironi, som også, når man går denne ironien nærmere i sømmene, er svært lite kontroversiell og svært samfunnslojal. Det som kjennetegner både Dagbladets essayister, Natt & Dag og brorparten av media generelt er en nesegrus beundring for liberalismen. Det blir sjelden stilt spørsmål omkring frihet, uansett hvor lite den frigjør. Underliggjøringen i skrivestilen blir derfor et skalkeskjul for en ekstrem tilfredshet overfor de rådende holdningene i samfunnet.

Det er lite som tyder på at ironi vil tape seg i framtida ettersom det er et brukbart skjold i forhold til den ekstrempåvirkningen vi utsettes for. På den andre siden bidrar den lite i kvalitativ og kreativ forstand. Ingen blir særlig klokere eller bedre av disse ironiske petitkommentarene, ikke engang mer rik på perspektiver. Antakelig taper ikke media så mye på dette, men det mer seriøse kunstuttrykket taper imidlertid mye ettersom en ironisk, rent formalistisk og distansert tilnærming til kunst forhindrer oss fra å bli impregnert av den.

Det har nå gått flere tiår der litteraturteoretikere og filosofer ensidig har beskjeftiget seg med snevre, isolerte språksystemer. Bare en attityde av moden naivitet kan bringe innholdet tilbake til litteraturteorien. Genuin fornyelse av teori kommer i stand gjennom å tolke tekster som virkelige tekster, det vil si at virkeligheten som forfatteren beskriver refererer til en reell virkelighet. Straks det skjer, blir de store temaene på nytt gyldige og eksistensielle.

Fiksjonen kan ikke frigjøres fra eksistensen. Veien til fornyet interesse for litteraturteori går gjennom det banale. Man må ikke være redd for å repetere. Enhver fornyelse blir til gjennom imitasjon. Fornyelse kommer ofte gjennom minimal respekt for tradisjon og maksimal frihet til å etterligne den samme tradisjonen. En måte å fornye er å åpne opp for den mimetiske dimensjonen. Gjennom originale måter å imitere og sette sammen ulike teorier og erfaringer på, får teori ny kraft. Det betyr at man eliminerer redselen for innflytelse eller, mer presist, innrømmer imitasjon, ja, fråtser i den. All stor kunst består av fiffige former for imitasjon, imitasjon av natur, av erfaringer, av andre kunstnere og av kunstprodukt. Fornyelse er derfor en sammensmelting av erfaringer og påvirkninger.

En side ved kulturlivet i dag er den nokså ubevisste blanding av moter og merkevarer. Kunsten går inn i en ubevisst allianse med kjendislivet. En forfatter eller teoretiker i dag skal fungere ikke helt ulikt en Gucci- eller en Ralph Lauren modell ettersom begge reklamerer for produktet gjennom sin person. Derfor vil forlagene anta Skavlans 100 ting som du bør gjøre før du dør og refusere et sobert teoretisk arbeide. Sistnevnte fordi den ikke selger. Kjendisdyrkingen har jo først og fremst med penger å gjøre, samtidig som det er et resultat av at form er blitt mer vesentlig enn innhold. Men når innholdet ikke lenger blir den mest vesentlige referansen, mister man selve måleinstrumentet for god kunst. Derfor kan man risikere, slik som Solstad antyder, at i det nye millenniet blir krimforfatteren Staalesen århundrets store dikter. Det vil være logisk når salgstall og adrenalinkick erstatter dybde og fornyelse.

Veien tilbake til innholdet kan sammenlignes med religiøs omvendelse. Det krever selvoppgjør; man stritter imot, blir etisk og moralsk bevisst og vender delvis den overfladiske verden ryggen. Med andre ord, veien tilbake til innholdet krever en holdningsendring. Et problem er at når man kjenner klassikerne og klassiske tolkninger av klassikerne, blir man lett litterært forfengelig. Litteraturviterne må derfor temperere drivet etter utilgjengelige tekniske detaljer. I stedet bør de risikere å repetere de store temaene, helst på en ny måte. Mindre vesentlige tekniske detaljer må underordnes nykonstruktivistiske forsøk. Det er bedre å bli en mislykket Freud enn en nerdede forsker fortapt i ubetydelige nyvinninger på detaljestadiet.

Ekspertise innenfor emner som litteratur, filosofi, idéhistorie og teologi krever en tradisjons- og helhetsorientering forskjellig fra for eksempel ingeniørkunsten. Bygningsingeniøren kan begynne å lese den nyeste forskningen omkring byggekunst, og klare seg med det. Humanisten må stadig tilbake til Platon og Aristoteles. Og spesialisering innenfor humaniora er kun nødvendig når spesialiseringen fungerer som en nøkkel i stand til å åpne en stor dør. Å drive med litteraturteori er en kontinuerlig hermeneutisk bevegelse mellom del og helhet. Når litteraturviteren graver seg ned i detaljer, skjer det helst med helheten i minne. Dersom helheten blir borte, forsvinner de eksistensielle spørsmålene som sand mellom fingrene. Nedprioriteres meningsinnholdet i en roman eller et skuespill, blir også detaljene uinteressante. Slik sett kan bare en kontinuerlig konsentrasjon omkring innhold revitalisere litteraturteorien. Å gå opp gamle spor er ingen katastrofe. All forelesning og læring er basert på det. Samtidig, går man disse sporene ofte nok, avdekker man lett nye lag i teksten.

Innholdismen spør om og om igjen: Hva betyr denne teksten? Den vil gjenoppvekke de tidløse temaene knyttet til død, vold, sjalusi, begjær, hat, misunnelse og kjærlighet. Innholdisme betyr at man i utgangspunktet gir blaffen i hvem forfatteren er. Man forsøker å lese befridd fra korrupte baktanker. (Er forfatteren kjent? Gir boka prestisje? Er forfatteren pen? Selger hun bra? Finner jeg stoff til en interessant konversasjon?) Samtidig vil innholdismen bety at den formelt dyktige turneringen av språket eller den spesielle forfatterstemmen underordnes spørsmålet: Sies det noe vesentlig?

Veien tilbake til god litteratur er altså ikonoklastisk og avmytologiserende, og i dette tilfellet er det formens myter som avkles. Ikke bare et samlet forfatterskap eller en hel bok skal behandles slik, men hvert kapittel. På det viset forkaster man de første 133 sidene i Solstads 16.07.41, men fremhever de siste 79 sidene som stor litteratur.

Mange tror at Dostojevskijs fornyelse av 1800-tallsromanen kom av å snekre på formen. Men denne fornyelsen som Bakhtin kaller den polyfone romanen kom heller gjennom selvoppgjør, personlig ydmykelse, gjennom å forkaste den hybride, romantiske dyrkingen av elite, gjennom vàrhet for hvert eneste individs stemme. Formfornyelse og nestekjærlighet hører her sammen. En slik fornyelse av formen skjer, slik Bakhtin antyder, idet alle stemmer krones av den ene stemmen som samler alle stemmene i nestekjærlighetens polyfoni.

Veien til mening går gjennom å ignorere det ytre og glamorøse. Det er heller ingen vits å distingvere for tydelig mellom sjangere. Som opplæring i litteratur er det vesentlig, men spiller liten rolle i prosesser der man fritter tekst for vesentlige meningslag. Innhold favoriserer ingen sjanger, den distingverer bare mellom betydningsfull og mindre betydningsfull litteratur. Likevel, krimsjangeren kan tendere mot det ubetydelige ettersom den er bygd på en rigid, formell oppbygging hvor innhold lett kveles i jakten på spenning. Krimens form inviterer til kjappe personskildringer hvor innsikt og mening underordnes et dogmatisk og stereotypt skrivemønster.

Innholdismen vil gjeninnsette samfunnet og religionen i litteraturen, uten at det skjer på politikerens eller prestens premisser. Verdier og tro danner rammene for mening. Teori, ideologi og kunst er alltid politisk potent og religiøst søkende.

Formtyranniet i det tjuende århundre har på en måte vært et gigantisk forsøk på å drepe ens darlings. Begjæret etter suksess og frykten for påvirkning må ses i lys av disse drapene. Gjennom å gjemme sine private søk etter mening, har man forsøkt å forstå tekster gjennom metaforer, symboler, metonymier. Men disse formorienterte teoriene i likhet med nyromanen inneholdt for mye forakt for det opplagte, det folkelige, det banale, det imiterende, og slik falt de, gjennom sitt resentment, som offer for det tekniske.

Bruddet mellom opplevelse og forståelse kan bare gjenopprettes gjennom naiv ærlighet og respektløs imitasjon av tradisjon, samtidig som man presser intellektet til yttergrensene i forsøket på å forstå tekst. På en måte er innholdisme et forsøk på fornye teori gjennom et samspill mellom intellekt (fornuft) og intuisjon.