Kunstneren og ekstreme ideologier Hitler og Mussolini Per Bjørnar Grande Førstelektor ved Høgskolen i Bergen Både Stalin, Mao, Hitler og Mussolini prøvde seg i ungdommen som kunstnere og forfattere. Ingen av dem opplevde noe kunstnerisk gjennombrudd, men alle hadde kunstneriske ambisjoner og var ikke, slik ettertiden liker å se dem, blottet for kunstnerisk talent. Mao skrev poesi, Mussolini publiserte et par romaner, samtidig som han skrev ekstremt mange artikler, Hitler var relativt dyktig til å male på en naturtro måte, men helt ute av takt med de nye strømningene i tiden, og derfor, ifølge den nye tids smak, ikke god nok. Stalin hadde en helt usedvanlig god tenorstemme, og fikk i ungdommen utgitt romantisk poesi. En visjonær, kunstnerlig politiker ble på 1900-tallet sett på som dobbelt kreativt. Når menneskene i Europa på slutten av 1800-tallet begynte å miste troen på kirkens lære og idealer, oppsto kunsten og kunstneren som et substitutt. Kunstneren ble sett på som et menneske som transcenderte virkeligheten, som viste menneskene den egentlige og essensielle virkeligheten. Og det å være kunstner, samtidig som man var politiker, ga politikeren en ekstra nimbus. Dette er en av grunnene til at Mussolini ble sett på som overlegen alle de andre italienerne. Han var ikke bare en ny statsmann: han var også et kreativt geni. Hvis disse kunstneriske sidene skal kunne si noe om deres personlighet i forhold til den ondskapen de senere utviste, må det være at deres fantasi og kunstnermyter passer veldig dårlig sammen med nøktern realpolitikk. Verken Hitler eller Mussolini ville vel hatt mulighet til en politisk karriere dersom de hadde måttet arbeide seg opp gjennom mer ubetydelige stillinger i departement og råd. En annen side er latskapen. Selv om den kan, ut fra en snever eksistensiell måte, virke kreativ, viser spesielt Hitler og Mussolini best sine evner når de kan ta snarveier. Dette ser man blant annet når det gjelder utdannelse. Verken Mussolini eller Hitler hadde noen skikkelig utdannelse. Det vil si, begge var relativt kunnskapsrike, men dannelsen var av sorten halvstudert røver. Hos disse gjenfinner man akkurat den samme eklektiske holdningen som i kunstner- og bohemmiljøer. Et realiserbart og målbevisst prosjekt er sjelden til stede, og ender ofte opp med store tanker og kompensasjoner om egen betydning. Nazismens ideologi er egentlig typisk nyromantisk på den måten at kunstneren skulle ta over politikerens rolle, og politikk i vanlig forstand skulle bli overflødig. Tyskeren hadde tradisjonelt liten sans for revolusjoner, men desto mer sans for apokalyptiske storhetstanker. Den tyske intellektuelle tradisjonen manglet totalt evnen til pragmatisk tenkning. Den var asosial, absolutt og apokalyptisk, og den sto i en høytidlig motsetning til livet. Det var kunsten mot politikken. Tyske intellektuelle lengtet etter en upolitisk politikk i Wagners og Nietzsches ånd. Ifølge Wagner var et politisk menneske motbydelig. Det offentlige politiske livet ble foraktet på bekostning av familielykken, naturfølelsen og erkjennelsens rolige feber. Sporene til denne realitetsløse tenkningen som i prinsippet er kritisk til politikk, finner man ifølge Hitler-biografen Joachim Fest både i de mytologiske ideologiene som ledet fram til Wagner-kulten og i det realitetsløse tyske dannelsesidealet. Den typiske strenge og idealistiske tyske professoren levde i bøkenes og drømmenes verden og utviklet ideer som en kompensasjon for reell realitet. Kunsten ville vekke intuisjonen, avskaffe handel, føre folkene sammen og gjenopprette enheten i verden, ble det hevdet. I stedet for en kritisk og nøktern, rasjonell intellektualisme bygd på tradisjonelle etiske verdier som kristen omsorg og nestekjærlighet, var tyske kunstnere og intellektuelle i begynnelsen av 1900-tallet opptatt av mytiske eventyr, tragikk, katastrofer og undergang. Myten om at de intellektuelle i Tyskland i stor grad holdt stand mot Hitler, er det lite belegg for. Tesen om at offiserene og næringslivslederne var de som først lot seg omvende til nazismen, mens kunstnerne, de intellektuelle, professorene, forfatterne, lærerne ved høyskolene og akademiene motvillig lot seg nazifisere er et heller et tvilsomt postulat. Bare 250 forfattere og vitenskapsmenn forlot landet. Bildet av en enslig Heidegger og noen få andre akademikere og intellektuelle som støttet Hitler, er nok resultat av en gedigen ettersensurering basert på behovet for å la noen utvalgte grupper framstå som ukorrupte. Når det gjelder kunstnerne er dette fritaket veldig kuriøst ettersom nesten samtlige hektet seg på en eller annen ekstrem ideologi; majoriteten av kunstnerne og forfatterne i Europa var, i tida 1920-1945, enten nazister, fascister eller marxister. At disse som gruppe har blitt såpass renvasket i ettertid må først og fremst bero på at de hadde liten konkret politisk innflytelse. Den 25 august 1939, seks dager før Hitler var i ferd med å gå inn i Polen, sa han til den britiske ambassadøren, Sir Nevile Henderson at politikkens trivielle verden egentlig ikke interesserte ham. Han var kunstner av natur, ikke politiker, og når spørsmålet om Polen var ordnet, ville han trekke seg tilbake og avslutte sitt liv som kunstner, ikke som krigsmaker, hevdet han. Etter invasjonen i Polen blir det hevdet at Hitler sluttet med politikk. Fra da av var det mytologiske og apokalyptiske ideer som fortrengte den politikken som han hadde begynt å forakte. Hatet eller forakten mot politikken, som man så ofte møter blant kunstnere, hadde slått igjennom hos Hitler, men til forskjell fra en vanlig kunstner som enten føler seg hevet over politikkens regler og realiteter, eller lever i en idealverden hvor politikken forstyrrer den eksistensielle virkeligheten, befant Hitler seg som selve skjebnepersonen i Europa. Og med sine voldelige normer, sin menneskeforakt blandet med et Wagner-romantisk virkelighetsbilde, utviklet det hele seg til et ragnarokk verden aldri før hadde sett. På slutten av sitt liv, da Mussolini var internert ved Gardasjøen og en form for gissel for tyskerne, begynte han å tvile på sin politiske evner. Mussolini fant da ut at han egentlig ikke var en statsmann, men en kunstner. Han lignet mer på en gal dikter, påsto han og ville gjerne hatt D'Annunzios, Rimbauds eller Baudelaires bisarre begavelse. Og han snakket ofte ærbødig om disse dikterne. Det man ser, både når det gjelder Hitler og Mussolini, var at politikken bare var noe foreløpig, en måte å hevde seg på. Det de egentlig var opptatt av, var kunsten. I etterkant, når man ser at tidas intellektuelle enten var dogmatisk apolitiske eller stort sett kommunister eller fascister, kan det virke som om de begjærene som skapes gjennom å skulle leve ut kunstnermytene, ikke er forenelig med sosialdemokratisk tenkning. Kunstnermytene er selv med på å skape ekstreme tilbøyeligheter, ikke bare hos kunstnere men også hos folket som ser opp til kunstnere. Og selv om kunstnere i dag har en tendens til å støtte oppunder det lokale, antakelig som en reaksjon på disse ideologienes påståtte universalitet, er det neppe nøktern realpolitikk som motiverer denne endringen heller.

Kunstneren og ekstreme ideologier

Hitler og Mussolini

Per Bjørnar Grande

Førstelektor ved Høgskolen i Bergen

Både Stalin, Mao, Hitler og Mussolini prøvde seg i ungdommen som kunstnere og forfattere. Ingen av dem opplevde noe kunstnerisk gjennombrudd, men alle hadde kunstneriske ambisjoner og var ikke, slik ettertiden liker å se dem, blottet for kunstnerisk talent. Mao skrev poesi, Mussolini publiserte et par romaner, samtidig som han skrev ekstremt mange artikler, Hitler var relativt dyktig til å male på en naturtro måte, men helt ute av takt med de nye strømningene i tiden, og derfor, ifølge den nye tids smak, ikke god nok. Stalin hadde en helt usedvanlig god tenorstemme, og fikk i ungdommen utgitt romantisk poesi. En visjonær, kunstnerlig politiker ble på 1900-tallet sett på som dobbelt kreativt. Når menneskene i Europa på slutten av 1800-tallet begynte å miste troen på kirkens lære og idealer, oppsto kunsten og kunstneren som et substitutt. Kunstneren ble sett på som et menneske som transcenderte virkeligheten, som viste menneskene den egentlige og essensielle virkeligheten. Og det å være kunstner, samtidig som man var politiker, ga politikeren en ekstra nimbus. Dette er en av grunnene til at Mussolini ble sett på som overlegen alle de andre italienerne. Han var ikke bare en ny statsmann: han var også et kreativt geni.

Hvis disse kunstneriske sidene skal kunne si noe om deres personlighet i forhold til den ondskapen de senere utviste, må det være at deres fantasi og kunstnermyter passer veldig dårlig sammen med nøktern realpolitikk. Verken Hitler eller Mussolini ville vel hatt mulighet til en politisk karriere dersom de hadde måttet arbeide seg opp gjennom mer ubetydelige stillinger i departement og råd. En annen side er latskapen. Selv om den kan, ut fra en snever eksistensiell måte, virke kreativ, viser spesielt Hitler og Mussolini best sine evner når de kan ta snarveier. Dette ser man blant annet når det gjelder utdannelse. Verken Mussolini eller Hitler hadde noen skikkelig utdannelse. Det vil si, begge var relativt kunnskapsrike, men dannelsen var av sorten halvstudert røver. Hos disse gjenfinner man akkurat den samme eklektiske holdningen som i kunstner- og bohemmiljøer. Et realiserbart og målbevisst prosjekt er sjelden til stede, og ender ofte opp med store tanker og kompensasjoner om egen betydning.

Nazismens ideologi er egentlig typisk nyromantisk på den måten at kunstneren skulle ta over politikerens rolle, og politikk i vanlig forstand skulle bli overflødig. Tyskeren hadde tradisjonelt liten sans for revolusjoner, men desto mer sans for apokalyptiske storhetstanker. Den tyske intellektuelle tradisjonen manglet totalt evnen til pragmatisk tenkning. Den var asosial, absolutt og apokalyptisk, og den sto i en høytidlig motsetning til livet. Det var kunsten mot politikken. Tyske intellektuelle lengtet etter en upolitisk politikk i Wagners og Nietzsches ånd. Ifølge Wagner var et politisk menneske motbydelig. Det offentlige politiske livet ble foraktet på bekostning av familielykken, naturfølelsen og erkjennelsens rolige feber. Sporene til denne realitetsløse tenkningen som i prinsippet er kritisk til politikk, finner man ifølge Hitler-biografen Joachim Fest både i de mytologiske ideologiene som ledet fram til Wagner-kulten og i det realitetsløse tyske dannelsesidealet. Den typiske strenge og idealistiske tyske professoren levde i bøkenes og drømmenes verden og utviklet ideer som en kompensasjon for reell realitet.

Kunsten ville vekke intuisjonen, avskaffe handel, føre folkene sammen og gjenopprette enheten i verden, ble det hevdet. I stedet for en kritisk og nøktern, rasjonell intellektualisme bygd på tradisjonelle etiske verdier som kristen omsorg og nestekjærlighet, var tyske kunstnere og intellektuelle i begynnelsen av 1900-tallet opptatt av mytiske eventyr, tragikk, katastrofer og undergang.

Myten om at de intellektuelle i Tyskland i stor grad holdt stand mot Hitler, er det lite belegg for. Tesen om at offiserene og næringslivslederne var de som først lot seg omvende til nazismen, mens kunstnerne, de intellektuelle, professorene, forfatterne, lærerne ved høyskolene og akademiene motvillig lot seg nazifisere er et heller et tvilsomt postulat. Bare 250 forfattere og vitenskapsmenn forlot landet. Bildet av en enslig Heidegger og noen få andre akademikere og intellektuelle som støttet Hitler, er nok resultat av en gedigen ettersensurering basert på behovet for å la noen utvalgte grupper framstå som ukorrupte. Når det gjelder kunstnerne er dette fritaket veldig kuriøst ettersom nesten samtlige hektet seg på en eller annen ekstrem ideologi; majoriteten av kunstnerne og forfatterne i Europa var, i tida 1920-1945, enten nazister, fascister eller marxister. At disse som gruppe har blitt såpass renvasket i ettertid må først og fremst bero på at de hadde liten konkret politisk innflytelse.

Den 25 august 1939, seks dager før Hitler var i ferd med å gå inn i Polen, sa han til den britiske ambassadøren, Sir Nevile Henderson at politikkens trivielle verden egentlig ikke interesserte ham. Han var kunstner av natur, ikke politiker, og når spørsmålet om Polen var ordnet, ville han trekke seg tilbake og avslutte sitt liv som kunstner, ikke som krigsmaker, hevdet han. Etter invasjonen i Polen blir det hevdet at Hitler sluttet med politikk. Fra da av var det mytologiske og apokalyptiske ideer som fortrengte den politikken som han hadde begynt å forakte. Hatet eller forakten mot politikken, som man så ofte møter blant kunstnere, hadde slått igjennom hos Hitler, men til forskjell fra en vanlig kunstner som enten føler seg hevet over politikkens regler og realiteter, eller lever i en idealverden hvor politikken forstyrrer den eksistensielle virkeligheten, befant Hitler seg som selve skjebnepersonen i Europa. Og med sine voldelige normer, sin menneskeforakt blandet med et Wagner-romantisk virkelighetsbilde, utviklet det hele seg til et ragnarokk verden aldri før hadde sett.

På slutten av sitt liv, da Mussolini var internert ved Gardasjøen og en form for gissel for tyskerne, begynte han å tvile på sin politiske evner. Mussolini fant da ut at han egentlig ikke var en statsmann, men en kunstner. Han lignet mer på en gal dikter, påsto han og ville gjerne hatt D'Annunzios, Rimbauds eller Baudelaires bisarre begavelse. Og han snakket ofte ærbødig om disse dikterne. Det man ser, både når det gjelder Hitler og Mussolini, var at politikken bare var noe foreløpig, en måte å hevde seg på. Det de egentlig var opptatt av, var kunsten.

I etterkant, når man ser at tidas intellektuelle enten var dogmatisk apolitiske eller stort sett kommunister eller fascister, kan det virke som om de begjærene som skapes gjennom å skulle leve ut kunstnermytene, ikke er forenelig med sosialdemokratisk tenkning. Kunstnermytene er selv med på å skape ekstreme tilbøyeligheter, ikke bare hos kunstnere men også hos folket som ser opp til kunstnere. Og selv om kunstnere i dag har en tendens til å støtte oppunder det lokale, antakelig som en reaksjon på disse ideologienes påståtte universalitet, er det neppe nøktern realpolitikk som motiverer denne endringen heller.