Gud hos Girard Av Per Bjørnar Grande Hos Girard kommer ikke gudsbegrepet eksplisitt inn i tenkningen før i hovedverket Des choses cachées depuis la fondation du monde, 1978 (eng. overs. Things Hidden since the Foundation of the World). Likevel, selve gudsbegrepet er antydet, både i utviklingen av den mimetiske teorien Mensonge romantique et vérité romanesque, 1961 (eng. overs. Deceit, Desire & The Novel)) og i teorien om syndebukkmekanismen La Violence et le sacré, 1972 (eng. overs. Violence and the Sacred). I den litteraturteoretiske refleksjonen, Deceit, Desire & The Novel bruker Girard begrepene vertikal og avvikende transcendens, hvor avvikende transcendens knyttes til en romantisk begjærslegitimering bygd på rivalisering, mens den vertikale transcendensen knyttes til en tilstand etter å ha avslørt de metafysiske eller illusoriske begjærene, en form for realisme oppnådd gjennom omvendelse. Girards utgangspunkt; en teori om begjæret Spørsmålet om transcendens er knyttet til Girards teori om det mimetiske begjær; i første omgang til en generell teori om begjæret. I motsetning til Freud knytter ikke Girard begjæret primært til det biologiske. Begjæret blir heller ikke verdibestemt i termer som ondt, destruktivt, sunt eller lignende. Begjæret er primært mimetisk, uten noe som helst fast etisk eller biologisk holdepunkt. Girards begjærsforståelse har en viss bakgrunn i den hegelske forståelse av det menneskelige begjær, et begjær etter den andres aksept. Girard har selv hevdet at han på 50-tallet (i likhet med de fleste franske intellektuelle) ble preget av Hegel-renessansen i Frankrike, en fornyelse preget gjennom Alexandre Kojeves Hegelforelesninger. Det nye med Girards begjærforståelse er at det i utgangspunktet fristilles fra ethvert fastlagt objekt og enhver verdi, og kan få et utall former alt etter hvilken mimesis en utsettes for. På den måten er ikke begjærets utgangspunkt fundamentalt erotisk (Freud) eller akseptsøkende (Hegel). Begjæret blir for Girard noe som utfoldes i forhold til de mimetiske bindingene. Og ut fra en mimetisk forståelse av begjæret utvikler Girard et nytt antropologisk utgangspunkt. I Deceit, Desire & The Novel finner man bare antydninger til denne systematisering av en begjærsteori. Girard antyder imidlertid i dette verket at menneskets tendens til å dyrke den andre skyldes en værensmangel. Denne avvikende transcendens skyldes at mennesket har dratt gudene ned fra himmelen og i stedet guddommeliggjort hverandre. Den genuine religiøsitet har med andre ord blitt erstattet med fascinasjonen for den andre, en fascinasjon bygd opp omkring hat, beundring og rivalisering. Syndebukkmekanismen som følge av det mimetiske begjær I Violence and the Sacred knyttes mimesis mer eksplisitt til historien, primært religionshistorien. En av Girards store oppdagelser ligger i koblingen mellom det mimetiske begjær og syndebukkmekanismen. Utgangspunktet er Girards Hobbes-inspirerte hypotese om en alles kamp mot alle. Ifølge Girard har denne kampen på visse tidspunkt i historien fått en rasjonell løsning i et alle mot en. Syndebukkmekanismen, gruppens valg av den ene skyldige er altså et forsøk på å kanalisere og demme opp for volden som truer med å ramme hele gruppen. Den voldsomme vekten Girard legger på menneskets potensialitet til vold kunne tyde på at han bestemmer menneskets vesen som voldelig. I grunnen gjør han det motsatte. Nettopp syndebukkmekanismen (som gjenfinnes i alle kulturer) tyder på at mennesket har drevet et frenetisk forsøk på å stoppe eller kanalisere volden. I hovedverket Things Hidden since the Foundation of the World hevder så Girard at det mest fundamentalt menneskelige ligger i at det ikke kan hanskes med volden, at det må sakralisere sine offer. Tilbake til temaet. Girards gudsbegrep ligger i forlengelsen av det mimetiske begjær og syndebukkmekanismen, som en negasjon. Den sanne transcendensen er altså en avsløring av de mimetiske kreftene som fører til at syndebukkmekanismen blir utløst. Samtidig avsløres offerets uskyld. Girards transcendens er bygd på en forståelse av en ikke-voldelig Gud som selv avslører volden. Et antropologisk og evangelisk gudsbegrep Det kan virke fristende å bestemme Girards gudsbegrep filosofisk; som en ikke-voldelig, ikke-mimetisk transcendens. Men Girard selv utvikler ikke noe filosofisk gudsbegrep. I stedet konkretiserer han den vertikale transcendensen gjennom en antropologisk tolkning av evangeliene. Gjennom en antropologisk lesning av evangeliene finner Girard den genuine opphevelsen av syndebukkmekanismen. Jesu død står i en slik kontrast til hans spontane nestekjærlighet at det bringer hele det religiøse maktapparatet i vanry. Girard griper på en måte til et åpenbaringsfenomen som utfolder en konsekvent ikke-voldelig og udifferensiert kjærlighet, som er menneskelig, men samtidig uten de mimetiske rivaliserende begjærene. Man kan kanskje si det slik at Kristus imiterer sin Fars kjærlighet, som Girard gjennom sin ikke-sakrifisielle evangelielesning tolker ikke-voldelig og universelt. Denne ensidige vektleggingen på kristusåpenbaringen som grunnlag for både det sant guddommelige og det sant menneskelige er i grunnen åpenbaringsbetont ettersom den indikerer at mulighetene for den udifferensierte kjærligheten i så liten grad er manifestert i det allmennreligiøse. Samtidig har den i liten grad blitt realisert gjennom den kristne historien ettersom kristushendelsen snart ble forstått som en ny sakrifisiell religion, hvor for eksempel jødene og kjetterne fungerte som syndebukker for den "rette lære". II Girard og den tradisjonelle teologien Til nå har jeg stort sett presentert de delene av Girards arbeide (volden og begjæret) som leder fram til hans gudforståelse. Heretter vil jeg prøve å se Girards gudsbegrep innenfor en mer teologisk ramme, det vil si innenfor rammen av en tradisjonell teologisk begrepsforståelse. Det som da er viktig å poengtere (ut fra et girardiansk ståsted) er den tradisjonelle teologiens mangel på begjærsteori, og på den måten står den uten et adekvat antropologisk apparat. Denne tendensen innenfor både teologien og filosofien mener Girard skyldes vår vestlige platonske arv, som åpnet opp for en værenstolkning uavhengig av det mimetiske. For Platon var det mimetiske en fare for samfunnsstabiliteten, og mimetiske aktiviteter noe som man ikke skulle oppmuntre til. Dualisme og vold Vestlig teologis dualisme stammer derfor, ifølge Girard, fra en platonsk metafysikkforståelse. Ideene tenkes isolert fra den menneskelige mimesis, og gudsforståelsen blir en statisk idé om det gode, det sanne eller det ene. Likevel, Girard angriper en dualisme som er mere grunnleggende enn den platonske, nemlig den som følger et rent sakrifisielt mønster. Dette sakrifisielle mønsteret er bygd på utstøtelse, og er selve grunnsteinen for kulturens opprinnelse. Innenfor et sakrifisielt mønster legitimerer Gud offerlogikken, og gudsbegrepet blir befengt med både destruktive og konstruktive elementer. Det er her relevant å snakke om mimetiske projeksjoner som skaper av en destruktiv guddom. Ifølge Girard er det nettopp kristusåpenbaringen som avmytologiserer de voldelige sidene ved gudsbegrepet. På den måten ligger Girard tett opp til Luthers begrep om Kristus alene og skriften alene som grunnlag for den sanne religionen. Nettopp Kristus alene, skriften alene kan best demme opp for en destruktiv transcendens. Den filosofiske implikasjonen av et gudsbegrep basert på et sakrifisielt mønster blir en dualistisk gudsforståelse grunnlagt i vold. Mennesket imiterer en destruktiv gud for å legitimere sin egen destruktivitet. Det vil si ens gud blir identisk med ens egen livsforståelse, en voldelig gud skapt i ens eget bilde. Det er nettopp fluktueringen mellom den gode og den destruktive mimesis som skaper en dualistisk situasjon og et dualistisk gudsbilde. Og ifølge Girard kommer nettopp denne splittelsen eller schizofrenien av en voldelig mimesis. Kristusåpenbaringen er, til tross for evangelistenes mangelfulle evne til å trekke en konsekvent antisakrifisiell linje, den mest voldsavslørende hendelsen i historien og derfor den mest guddommelige. Guds enhet består i hans udifferensierte kjærlighet, og hans vesen er derfor ikke dratt mellom det onde og det gode. Gud som den gode mimesis, den imiterende kraft Mye tyder på at Girard tolker Gud som den gode mimetiske kraft. Girard viser til en imitering av den guden som lar solen skinne over ugudelige som gudelige, det vil si en Gud som viser den samme udifferensierte kjærlighet mot alle mennesker. Men man finner likevel i de tidlige arbeidene, lite av en Kristi imitatio-forestilling hos ham. I verket Job - idol og syndebuk går Girard så langt som å antyde mimetisk immunitet som den høyeste dyd - et syn han senere har gått tilbake på. Dersom man kan antyde noen imitatio Kristi i hovedverket, ligger det mer på et teologisk enn et psykologisk plan ettersom det ikke er knyttet til begjæret. Imitasjonen av Kristus kommer imidlertid tydeligere fram i Girards senere arbeider, spesielt de som er skrevet de siste tjue år. Det er også problematisk å finne en tradisjonell dualitet mellom Gud og Satan i Girards tenkning ettersom det satanske blir forstått som en kraft uten transcendens, summen av de mimetiske kreftene som utløser syndebukkmekanismen. Likevel, dualismen, splittelsen er helt sentral i Girards livsforståelse ettersom begjæret eller forholdet mellom begjær og oppfyllelse, kontinuerlig skaper dobbeltgjengere. Guds annerledeshet For å oppsummere. Gud er for Girard en ikke-straffende, ikke-voldelig og konsekvent kjærlig kraft, og den tydeligste, for ikke å si eneste mulighet til sann gudsforståelse ligger i en antisakrifisiell kristusforståelse. Girards gudsforståelse har vokst fram fra avsløringene eller negasjonene av syndebukkmekanismen og det mimetiske begjærs virkninger. Slik sett kan man klart fornemme et via negativa i hans gudsbegrep. Gud er med andre ord ikke å finne blant de utallige voldelige offerritene som er blitt gjort i stand for å påkalle Guds navn. Ut fra dette voldsavslørende perspektivet kan man gjerne tale om en uutgrunnelig side ved Gud (hans uutgrunnelige godhet), men ikke om den skjulte gudens grusomhet, ettersom volden har et menneskelig opphav. Det onde blir med andre ord antropologisert. På den måten bringer Girards teori oss nærmere en antropologisk løsning på teodicéens problem, men den er ingen teori omkring natur og destruktivitet. Derfor kan heller ikke teorien legges fram som en verdensforklaring. Girards teorier, og da spesielt syndebukkteorien, vil være en sentral nøkkel til å forstå teologiske tekster. Dersom man for eksempel ser den klassiske forsoningsteorien i forhold til girardiansk teologi, kan det virke som om Anselms objektivt juridiske forsoningslære, delvis er tenkt ut fra et offerbetont gudsbilde. Ifølge Anselm (1033-1109) peker Gud ut sin sønn som offer for å sone menneskenes skyld. På den måten vil Gud, utfra girardiansk tenkning, fungere, om han er aldri så rettferdig, som en voldelig Gud som ofrer sin sønn for menneskenes skyld. Den anselmske forsoningsteorien begrunner forsoningen ut fra et generelt offerprinsipp som man kan gjenfinne i de fleste kulturers offerlogikk, selv om Anselm modifiserer offerforståelsen ved å fremstille en Gud på parti med mennesket. Girards teori om kristushendelsens virkningshistoriske karakter sammenfaller noe med Abelards (1079-1142) subjektive forsoningslære ved at ofringen av Jesus skaper en ny holdning blant mennesker. Girards kanskje viktigste bidrag i forbindelse med forsoningstanken ligger i hans poengtering av kristushendelsens offerfrie virkning. Jeg kan ikke se at Girards offerfrie teori modifiserer den klassiske forsoningsteoriens betoning av kristushendelsens totale karakter, selv om den problematiserer dens predestinerende karakter. Girards ensidige vektlegging av de bibelske skriftene som sann gudsåpenbaring, mener jeg problematiserer Den ortodokse og Den katolske kirkens sidestilling av skrift og tradisjon, spesielt med tanke på det i tradisjonen som griper tilbake til en sakrifisiell kristendomsforståelse. Også den katolske kirkens messeoffer-forståelse blir problematisk innenfor et girardiansk perspektiv. Den lutherske to-regimentslæren blir vanskelig å opprettholde når Gud i lys av kristushendelsen tolkes som avslører av alle former for voldelige samfunnsytringer. Når det gjelder den felleskonfesjonelle kjetterjakten, mener jeg det girardianske gudsbegrepet kan anvendes nokså radikalt. Kjetterjakt er selve eksemplet på sakrifisiell tenkning, der all latent vranglære rettes mot den ene personen, slik at de anklagede kan erklæres rettroende. Ifølge girardiansk tenkning er ikke Jesu rettroenhet primært en språklig utfoldelse. Det er først og fremst en hendelse som uttrykker den totale kjærlighet til Gud og medmennesker. Jesu guddommelighet grunnes i kjærlighet, og fruktene av denne kjærlighet ligger i at det ikke kreves nye offer i Jesu navn. Det skandaløse er at kjetterjegerne innhentes av sin egen kjetterjakt

Gud hos Girard

Av Per Bjørnar Grande

Hos Girard kommer ikke gudsbegrepet eksplisitt inn i tenkningen før i hovedverket Des choses cachées depuis la fondation du monde, 1978 (eng. overs. Things Hidden since the Foundation of the World). Likevel, selve gudsbegrepet er antydet, både i utviklingen av den mimetiske teorien Mensonge romantique et vérité romanesque, 1961 (eng. overs. Deceit, Desire & The Novel)) og i teorien om syndebukkmekanismen La Violence et le sacré, 1972 (eng. overs. Violence and the Sacred).

I den litteraturteoretiske refleksjonen, Deceit, Desire & The Novel bruker Girard begrepene vertikal og avvikende transcendens, hvor avvikende transcendens knyttes til en romantisk begjærslegitimering bygd på rivalisering, mens den vertikale transcendensen knyttes til en tilstand etter å ha avslørt de metafysiske eller illusoriske begjærene, en form for realisme oppnådd gjennom omvendelse.

Girards utgangspunkt; en teori om begjæret

Spørsmålet om transcendens er knyttet til Girards teori om det mimetiske begjær; i første omgang til en generell teori om begjæret. I motsetning til Freud knytter ikke Girard begjæret primært til det biologiske. Begjæret blir heller ikke verdibestemt i termer som ondt, destruktivt, sunt eller lignende. Begjæret er primært mimetisk, uten noe som helst fast etisk eller biologisk holdepunkt. Girards begjærsforståelse har en viss bakgrunn i den hegelske forståelse av det menneskelige begjær, et begjær etter den andres aksept. Girard har selv hevdet at han på 50-tallet (i likhet med de fleste franske intellektuelle) ble preget av Hegel-renessansen i Frankrike, en fornyelse preget gjennom Alexandre Kojeves Hegelforelesninger.

Det nye med Girards begjærforståelse er at det i utgangspunktet fristilles fra ethvert fastlagt objekt og enhver verdi, og kan få et utall former alt etter hvilken mimesis en utsettes for. På den måten er ikke begjærets utgangspunkt fundamentalt erotisk (Freud) eller akseptsøkende (Hegel). Begjæret blir for Girard noe som utfoldes i forhold til de mimetiske bindingene. Og ut fra en mimetisk forståelse av begjæret utvikler Girard et nytt antropologisk utgangspunkt.

I Deceit, Desire & The Novel finner man bare antydninger til denne systematisering av en begjærsteori. Girard antyder imidlertid i dette verket at menneskets tendens til å dyrke den andre skyldes en værensmangel. Denne avvikende transcendens skyldes at mennesket har dratt gudene ned fra himmelen og i stedet guddommeliggjort hverandre. Den genuine religiøsitet har med andre ord blitt erstattet med fascinasjonen for den andre, en fascinasjon bygd opp omkring hat, beundring og rivalisering.

Syndebukkmekanismen som følge av det mimetiske begjær

I Violence and the Sacred knyttes mimesis mer eksplisitt til historien, primært religionshistorien. En av Girards store oppdagelser ligger i koblingen mellom det mimetiske begjær og syndebukkmekanismen. Utgangspunktet er Girards Hobbes-inspirerte hypotese om en alles kamp mot alle. Ifølge Girard har denne kampen på visse tidspunkt i historien fått en rasjonell løsning i et alle mot en. Syndebukkmekanismen, gruppens valg av den ene skyldige er altså et forsøk på å kanalisere og demme opp for volden som truer med å ramme hele gruppen.

Den voldsomme vekten Girard legger på menneskets potensialitet til vold kunne tyde på at han bestemmer menneskets vesen som voldelig. I grunnen gjør han det motsatte. Nettopp syndebukkmekanismen (som gjenfinnes i alle kulturer) tyder på at mennesket har drevet et frenetisk forsøk på å stoppe eller kanalisere volden. I hovedverket Things Hidden since the Foundation of the World hevder så Girard at det mest fundamentalt menneskelige ligger i at det ikke kan hanskes med volden, at det må sakralisere sine offer.

Tilbake til temaet. Girards gudsbegrep ligger i forlengelsen av det mimetiske begjær og syndebukkmekanismen, som en negasjon. Den sanne transcendensen er altså en avsløring av de mimetiske kreftene som fører til at syndebukkmekanismen blir utløst. Samtidig avsløres offerets uskyld. Girards transcendens er bygd på en forståelse av en ikke-voldelig Gud som selv avslører volden.

Et antropologisk og evangelisk gudsbegrep

Det kan virke fristende å bestemme Girards gudsbegrep filosofisk; som en ikke-voldelig, ikke-mimetisk transcendens. Men Girard selv utvikler ikke noe filosofisk gudsbegrep. I stedet konkretiserer han den vertikale transcendensen gjennom en antropologisk tolkning av evangeliene. Gjennom en antropologisk lesning av evangeliene finner Girard den genuine opphevelsen av syndebukkmekanismen. Jesu død står i en slik kontrast til hans spontane nestekjærlighet at det bringer hele det religiøse maktapparatet i vanry. Girard griper på en måte til et åpenbaringsfenomen som utfolder en konsekvent ikke-voldelig og udifferensiert kjærlighet, som er menneskelig, men samtidig uten de mimetiske rivaliserende begjærene. Man kan kanskje si det slik at Kristus imiterer sin Fars kjærlighet, som Girard gjennom sin ikke-sakrifisielle evangelielesning tolker ikke-voldelig og universelt.

Denne ensidige vektleggingen på kristusåpenbaringen som grunnlag for både det sant guddommelige og det sant menneskelige er i grunnen åpenbaringsbetont ettersom den indikerer at mulighetene for den udifferensierte kjærligheten i så liten grad er manifestert i det allmennreligiøse. Samtidig har den i liten grad blitt realisert gjennom den kristne historien ettersom kristushendelsen snart ble forstått som en ny sakrifisiell religion, hvor for eksempel jødene og kjetterne fungerte som syndebukker for den "rette lære".

Girard og den tradisjonelle teologien

Til nå har jeg stort sett presentert de delene av Girards arbeide (volden og begjæret) som leder fram til hans gudforståelse. Heretter vil jeg prøve å se Girards gudsbegrep innenfor en mer teologisk ramme, det vil si innenfor rammen av en tradisjonell teologisk begrepsforståelse. Det som da er viktig å poengtere (ut fra et girardiansk ståsted) er den tradisjonelle teologiens mangel på begjærsteori, og på den måten står den uten et adekvat antropologisk apparat. Denne tendensen innenfor både teologien og filosofien mener Girard skyldes vår vestlige platonske arv, som åpnet opp for en værenstolkning uavhengig av det mimetiske. For Platon var det mimetiske en fare for samfunnsstabiliteten, og mimetiske aktiviteter noe som man ikke skulle oppmuntre til.

Dualisme og vold

Vestlig teologis dualisme stammer derfor, ifølge Girard, fra en platonsk metafysikkforståelse. Ideene tenkes isolert fra den menneskelige mimesis, og gudsforståelsen blir en statisk idé om det gode, det sanne eller det ene. Likevel, Girard angriper en dualisme som er mere grunnleggende enn den platonske, nemlig den som følger et rent sakrifisielt mønster. Dette sakrifisielle mønsteret er bygd på utstøtelse, og er selve grunnsteinen for kulturens opprinnelse. Innenfor et sakrifisielt mønster legitimerer Gud offerlogikken, og gudsbegrepet blir befengt med både destruktive og konstruktive elementer. Det er her relevant å snakke om mimetiske projeksjoner som skaper av en destruktiv guddom. Ifølge Girard er det nettopp kristusåpenbaringen som avmytologiserer de voldelige sidene ved gudsbegrepet. På den måten ligger Girard tett opp til Luthers begrep om Kristus alene og skriften alene som grunnlag for den sanne religionen. Nettopp Kristus alene, skriften alene kan best demme opp for en destruktiv transcendens.

Den filosofiske implikasjonen av et gudsbegrep basert på et sakrifisielt mønster blir en dualistisk gudsforståelse grunnlagt i vold. Mennesket imiterer en destruktiv gud for å legitimere sin egen destruktivitet. Det vil si ens gud blir identisk med ens egen livsforståelse, en voldelig gud skapt i ens eget bilde. Det er nettopp fluktueringen mellom den gode og den destruktive mimesis som skaper en dualistisk situasjon og et dualistisk gudsbilde. Og ifølge Girard kommer nettopp denne splittelsen eller schizofrenien av en voldelig mimesis. Kristusåpenbaringen er, til tross for evangelistenes mangelfulle evne til å trekke en konsekvent antisakrifisiell linje, den mest voldsavslørende hendelsen i historien og derfor den mest guddommelige. Guds enhet består i hans udifferensierte kjærlighet, og hans vesen er derfor ikke dratt mellom det onde og det gode.

Gud som den gode mimesis, den imiterende kraft

Mye tyder på at Girard tolker Gud som den gode mimetiske kraft. Girard viser til en imitering av den guden som lar solen skinne over ugudelige som gudelige, det vil si en Gud som viser den samme udifferensierte kjærlighet mot alle mennesker. Men man finner likevel i de tidlige arbeidene, lite av en Kristi imitatio-forestilling hos ham. I verket Job - idol og syndebuk går Girard så langt som å antyde mimetisk immunitet som den høyeste dyd - et syn han senere har gått tilbake på. Dersom man kan antyde noen imitatio Kristi i hovedverket, ligger det mer på et teologisk enn et psykologisk plan ettersom det ikke er knyttet til begjæret. Imitasjonen av Kristus kommer imidlertid tydeligere fram i Girards senere arbeider, spesielt de som er skrevet de siste tjue år.

Det er også problematisk å finne en tradisjonell dualitet mellom Gud og Satan i Girards tenkning ettersom det satanske blir forstått som en kraft uten transcendens, summen av de mimetiske kreftene som utløser syndebukkmekanismen. Likevel, dualismen, splittelsen er helt sentral i Girards livsforståelse ettersom begjæret eller forholdet mellom begjær og oppfyllelse, kontinuerlig skaper dobbeltgjengere.

Guds annerledeshet

For å oppsummere. Gud er for Girard en ikke-straffende, ikke-voldelig og konsekvent kjærlig kraft, og den tydeligste, for ikke å si eneste mulighet til sann gudsforståelse ligger i en antisakrifisiell kristusforståelse. Girards gudsforståelse har vokst fram fra avsløringene eller negasjonene av syndebukkmekanismen og det mimetiske begjærs virkninger. Slik sett kan man klart fornemme et via negativa i hans gudsbegrep. Gud er med andre ord ikke å finne blant de utallige voldelige offerritene som er blitt gjort i stand for å påkalle Guds navn.

Ut fra dette voldsavslørende perspektivet kan man gjerne tale om en uutgrunnelig side ved Gud (hans uutgrunnelige godhet), men ikke om den skjulte gudens grusomhet, ettersom volden har et menneskelig opphav. Det onde blir med andre ord antropologisert. På den måten bringer Girards teori oss nærmere en antropologisk løsning på teodicéens problem, men den er ingen teori omkring natur og destruktivitet. Derfor kan heller ikke teorien legges fram som en verdensforklaring.

Girards teorier, og da spesielt syndebukkteorien, vil være en sentral nøkkel til å forstå teologiske tekster. Dersom man for eksempel ser den klassiske forsoningsteorien i forhold til girardiansk teologi, kan det virke som om Anselms objektivt juridiske forsoningslære, delvis er tenkt ut fra et offerbetont gudsbilde. Ifølge Anselm (1033-1109) peker Gud ut sin sønn som offer for å sone menneskenes skyld. På den måten vil Gud, utfra girardiansk tenkning, fungere, om han er aldri så rettferdig, som en voldelig Gud som ofrer sin sønn for menneskenes skyld. Den anselmske forsoningsteorien begrunner forsoningen ut fra et generelt offerprinsipp som man kan gjenfinne i de fleste kulturers offerlogikk, selv om Anselm modifiserer offerforståelsen ved å fremstille en Gud på parti med mennesket. Girards teori om kristushendelsens virkningshistoriske karakter sammenfaller noe med Abelards (1079-1142) subjektive forsoningslære ved at ofringen av Jesus skaper en ny holdning blant mennesker. Girards kanskje viktigste bidrag i forbindelse med forsoningstanken ligger i hans poengtering av kristushendelsens offerfrie virkning. Jeg kan ikke se at Girards offerfrie teori modifiserer den klassiske forsoningsteoriens betoning av kristushendelsens totale karakter, selv om den problematiserer dens predestinerende karakter.

Girards ensidige vektlegging av de bibelske skriftene som sann gudsåpenbaring, mener jeg problematiserer Den ortodokse og Den katolske kirkens sidestilling av skrift og tradisjon, spesielt med tanke på det i tradisjonen som griper tilbake til en sakrifisiell kristendomsforståelse. Også den katolske kirkens messeoffer-forståelse blir problematisk innenfor et girardiansk perspektiv. Den lutherske to-regimentslæren blir vanskelig å opprettholde når Gud i lys av kristushendelsen tolkes som avslører av alle former for voldelige samfunnsytringer. Når det gjelder den felleskonfesjonelle kjetterjakten, mener jeg det girardianske gudsbegrepet kan anvendes nokså radikalt. Kjetterjakt er selve eksemplet på sakrifisiell tenkning, der all latent vranglære rettes mot den ene personen, slik at de anklagede kan erklæres rettroende. Ifølge girardiansk tenkning er ikke Jesu rettroenhet primært en språklig utfoldelse. Det er først og fremst en hendelse som uttrykker den totale kjærlighet til Gud og medmennesker. Jesu guddommelighet grunnes i kjærlighet, og fruktene av denne kjærlighet ligger i at det ikke kreves nye offer i Jesu navn. Det skandaløse er at kjetterjegerne innhentes av sin egen kjetterjakt - uten at de får smake sin egen medisin.