Forfatteren og yrkeslivet

Av Per Bjørnar Grande

Førstelektor ved Høgskolen i Bergen

Kafkanovellen ”Forvandlingen” starter med at hovedpersonen Georg Samsa våkner opp en morgen og finner ut at han er forvandlet til en enorm bille. Noe av det første som streifer Georg er at han kommer til å bli for sen til jobben. Innen kvart over syv må han komme seg opp. Forretningen pleier å åpne før syv, og de vil begynne å spørre etter ham. Midt oppe i denne forvandlingen til et hjelpeløst krypdyr, er altså Georg Samsa mest opptatt av at han kommer for sent på jobb og risikerer å miste jobben.

Kafka selv arbeidet i forsikringsselskap mesteparten av sitt voksne liv. Forsikringsjobben skal angivelig ha bidratt til at han selv kjente på kroppen hvilke betingelser og begrensninger de fleste menneskene lever livene sine under. Kafkas innsikt i ulike bekymringer og fremmedhetsfølelse hos mennesker som lever sine indre liv innenfor hverdagens åtte til fire kontekst, gjorde ham til den realistiske allegoris mester. I Prosessen uttrykkes de samme hverdagslige begrensningene som i ”Forvandlingen”. Josef K sine prosesser er konsekvent styrt av administrative overbygninger, og leseren føler at dette kunne likegodt vært ens egne hverdagsprosesser.

I dag er mange forfattere heltidsforfattere. Gode stipendordninger gjør dette mulig. Og normen er at forfatteryrket skal være på linje med ethvert annet yrke. Idealet er forfatteren som skriver jevnt og trutt livet gjennom. Det betyr i realiteten et verk annethvert år. Noen forfattere greier fint å levere varene på de premissene. Fosse er et eksempel på en forfatter som skriver bøker av høy kvalitet hvert eller annethvert år.

Ingvar Ambjørnsen sto her forleden fram og ga unge forfattere råd om forfatteryrket. Ut fra disse rådene kunne man ikke unngå å få øye på et hierarki innenfor forfatterstanden. Lavest ned i dette forfatterhierarkiet kommer den ene boks forfatter, så kommer forfatterne som slutter å skrive når familie og andre bekymringer griper en, og så, til slutt, kommer forfatteren som starter som 14 åring og skriver livet ut. Dette hierarkiske og lett selvlegitimerende perspektivet på forfatterrollen innehar en logikk som synes å si at den som skriver mest og holder på lengst er den beste forfatteren. I tillegg hevder Ambjørnsen at et liv i ensomhet er en betingelse for store forfatterskap.

Dette forfatteridealet er delvis en levning av romantikkens bilde av kunstneren som et ensomt, annerledes og, i utgangspunktet, misforstått individ. Innenfor romantikken er forfatteren et menneske som lever under andre betingelser enn den vanlige kvinnen og mannen i gata.

Denne forfattermyten basert på kunstneren som opphøyd unntaksmenneske er kanskje en av de mest destruktive moderne mytene innenfor kulturlivet, som bidrar til å skape kunst som ofte er fullstendig løsrevet fra menneskers vanlige liv. Når forfattere og malere har en livsstil som knapt tangerer andre mennesker, blir også kulturlivet gradvis mer og mer pretensiøst. Jeg leser stadig intervjuer med (og møter fra tid til annen) forfattere og kunstnere der mytene fullstendig har tatt over livene deres. Og i grunnen fungerer disse forfattermytene på samme måten som de borgerlige idealene: de virker som skydd for angst og usikkerhet. Slik spissborgeren søker å verne seg gjennom en livsstil der alt er overdrevent ordnet og problemfritt, hvor fasaden blir bare mer og mer polert, søker den mytiske forfatteren skydd i forestillingene om å være utkåret, annerledes og fri fra de gjengse etiske begrensningene.

De moderne kunstneridealene minner mye om gnostikernes tredeling av menneskene. Gnostikerne delte menneskene inn i de materielle, de psykiske og de åndelige, og forfatteren skaper seg et hierarki som består av en uinteressant masse, en relativt interessant gruppe som både leser om og forstår det intellektuelle liv og så til slutt de skapende på toppen av pyramiden. Samtidig inneholder de moderne kunstnermytene en god del normativ manikeisme, der man, for å kunne uttrykke tilværelsens faenskap, lar seg synke stadig lenger og lenger ned i ondskap og dekadanse. I virkeligheten er det vel forsøket på å heve seg opp fra ondskapen som gir kunnskap om ondskap.

Det virker i grunnen nokså kuriøst og litt perverst at forfattere prøver å skape seg lakuner langt unna menneskenes vanlige virkelighet. Det å være forfatter betyr jo å kunne trenge så dypt som mulig ned i menneskets eksistens, å berøre de feltene som styrer oss og, i beste fall, skape ny innsikt omkring disse mekanismene.

Jeg tror at den moderne forfatterrollen virker ødeleggende i dette prosjektet på å finne mennesket i mennesket, i å utforske de betingelsene vi lever under. Det hadde vært mye bedre om forfatterne hadde hatt vanlige yrker, i det minste tidvis yrkesmessig erfaring, og så levert manus til forlagene i de periodene når man virkelig har funnet noe vesentlig å skrive om – og så holde kjeft og leve som andre i de periodene man ikke har noe presserende å fortelle.

Jeg skjønner veldig godt at forfattere skal kunne tjene gode penger, kjøpe seg hus og dra på ferie, som andre. Men idealet av forfatteren som leverer sine velfriserte manus annethvert år, fra han er 25 til 75, er virkelig kongeveien til uvesentlig litteratur. Dersom forfattere, periodevis, hadde jobbet i skolen, i avisredaksjonene, i oljeindustrien, på gølvet etc, ville man jo både tjent penger, fått unik innsikt i menneskers daglige strev og med hell kvittet seg med en god del egoistiske og livsudugelige forfattermyter. Samtidig ville bokmarkedet blitt strammere og bedre. Man hadde da fått flere bøker skrevet av forfattere som skriver når de virkelig har noe å si, og ikke er nødt til å publisere for å få endene til å møtes. Dette kunne også bidratt til at etablerte forfattere som på sine eldre dager ikke har stort å fortelle, slipper å ødelegge forfatterskapene sine ved å konvertere til krim eller skrive biografier som de ofte ikke er kompetente til.

Jeg tviler på at en forfatter som Gogol kunne beskrevet den unnselige, lille byråkraten slik at han gjør i Petersburgnovellene sine om han ikke selv ble tvunget til å jobbe som kollegieassessor. Jeg er sikker på at Hamsuns strøjobber ga ham verdifull innsikt i menneskenes indre sjeleliv, og at Duuns erfaring som folkeskolelærer ga ham unik innsikt i barnesinnet. De beste delene av Pessoas mesterverk, Uroens bok, er stemningsrapporter fra hovedpersonens mørke kontor i Baixa, et kontor som Pessoa selv tilbrakte mye av sitt korte voksenliv i.

Selvsagt finner man eksempler på forfattere som ikke gjorde stort annet enn å skrive. Proust er vel det beste eksemplet. Men så var jo han så astmatisk at han knapt ville greid å gjennomføre en eneste 37 ½ t arbeidsuke. Dessuten, disse forfatterne var alt annet enn yrkesforfattere som leverte inn sine manus annethvert år. Prousts På sporet av den tapte tid ble jo refusert av alle de etablerte forlagene i Paris inntil han krøp til korset og selv betalte en grov overpris på 17000 francs for å få det publisert.

Store forfatterskap er eruptive og ustadige, og kan ikke temmes til samlebåndsprodukter som utkommer annethvert år. Forfatterne får ødelagt forfatterskapene sine og forlagene tvinges til å utgi for mye halvgod skjønnlitteratur. Men verst av alt, leserne blir tvunget til å lese en mengde mellomromaner.