Erasmus Montanus og det moderne dannelsesidealet Erasmus Montanus er en av Holbergs komedier som har vist seg mest holdbar. I tillegg er det et av de stykkene som flest forfattere og kritikere har lest og kommentert. Og det har vært bemerkelsesverdig mye uenighet omkring hvordan man skal forstå dette stykket. Mange av de senere tolkningene har vært nokså ulik forfatterens egen tolkning. I likhet med Cervantes overfor Don Quijote ville også Holberg forstå sin hovedperson som en komisk skikkelse som lider av akutt virkelighetstap. Men i ettertid, spesielt i den romantiske perioden, har man tolket begge disse hovedpersonene som store helter i stand til å bryte ut av kollektivets begrensninger. Nietzsche for eksempel kunne ikke fordra at man lo av Don Quijote mens Kierkegaard så Erasmus som et individ som velger sannheten i motsetning til den fordummende massen. I romantikken så man faktisk Erasmus Montanus som et kampskrift om eneren stilt opp mot en dum og overtroisk masse. I denne idealistiske perioden tolket man Erasmus Montanus mer som en tragedie enn som en komedie. Det var derfor en tendens til å se bort fra Erasmus sin hovmodighet, hans arroganse og nihilistiske lærdomssyn. P.L. Møller skriver for eksempel at stykket viser en høyere erkjennelse i kamp mot dumhet og fordommer. I realismens og naturalismens perioder blir Erasmus igjen komisk, og kritikerne legger vekt på farsen. Her fokuseres det på menneskets dumhet, enten det gjelder Erasmus sin virkelighetsfjernhet, Per Degns manglende kunnskaper eller bondebefolkningens overtro. Erasmus legemliggjør en formal dannelse løsrevet fra naturen hvor bare ordene er tilbake. I denne andre delen av 1800-tallet vektlegges også skildringen av bondesamfunnet. Foreldrene til Erasmus er jo bønder som har blitt relativt velstående. Og med penger kommer behovet for dannelse. Legger man vekt på samfunnssatiren, vil man kunne lese stykket som en kritikk av et hierarki hvor lærdom blir forbeholdt et lite mindretall. Man vil da kunne hevde at Holberg kritiserer samfunnet ved å la Jacob, Erasmus sin bror, være, ved siden av løytnanten, den mest fornuftige, og derfor forfatterens eget talerør. Samtidig er Erasmus, i likhet med Jeppe på Bjerget, et eksempel på et individ som vikler seg ut av sin stand. Fra det perspektivet er det klart at Holberg legitimerer samfunnets status quo. Når en bondesønn først kommer til lærdom, vil han ikke hanskes med den og det hele degraderes til unyttig kverulering basert på formal logikk. Det er kanskje dette dannelsesaspektet, løst fra samfunnssatiren og hierarkitenkningen som virker mest relevant i dag. Nesten alle (i vesten) går på skole i 15 år eller mer. Det betyr at vi har en teoretisk utdannelse som langt overgår generasjonene før oss. Derfor er det nok ganske så mange eksempler på Erasmuser som kommer hjem til sine udannede foreldre i påsken, juleferien, om sommeren, med klokkertro på egen klokskap og sterk misnøye til opphavets kunnskaper og fordommer. Den arrogante studenten som vender hjem og ser ned på omgivelsene, er selve urscenen til å forstå Erasmus Montanus. Leser man Erasmus Montanus som en komedie omkring dannelse, dreier stykket seg om motsetningen mellom lærdom og liv. Erasmus er et kroneksempel på hvor ille det kan gå når det kun er ”fornuften” som styrer et menneske. På det grunnlaget så Sophus Claussen stykket som en skildring av en nevrotisk karakter. Han er intellektet løsrevet fra følelsene. På en måte kan man tolke Erasmus som en lærd uten dannelse. Han går fullstendig på akkord med sannheten og er egentlig helt ute av stand til å bruke lærdommen til noe nyttig. Derfor har jeg studeret, derfor har jeg lagt mit Hoved i blød, at jeg kan sige, hvad jeg vil, og forsvare det. (Holberg. Erasmus Montanus, 70.) Ettersom akademisk utdannelse er blitt et spill omkring logiske begreper, fungerer komedien som en kritikk av universitetet som ikke klarer å danne normale, sannhetssøkende og samfunnsnyttige individer. Ifølge Holberg må akademia bli tilført en sunn, jordnær og folkelig fornuft slik den materialiserer seg hos broren, Jacob. Og med løytnantens hjelp skal Erasmus bringes i kontakt med kroppen og samfunnet igjen. Ut fra denne lesningen uttrykker Erasmus et mislykket dannelsesideal. Han representerer på et vis antitesen til en klassisk dannelse. Det er her tydelig at Holberg er påvirket av renessansens og barokkens dannelsesidealer hvor den lærde begynner å framtre som en komisk skikkelse. Idealet er ikke lenger den lærde med nesen begravd i bøkene. Den dannede er den som i tillegg til lærdom også er i stand til å ri og konversere. Holberg synes påvirket av det klassiske dannelsesidealet slik det framtrer i Castigliones dannelsesverk kalt Boken om hoffmannen fra 1528. Ifølge Castiglione bør en dannet person komme fra en edel familie og være både litterært, musikalsk og kunstnerisk skolert. Han må kunne bruke våpen. Ikke minst må han kunne ordlegge seg og ikke opptre som en pedant. Når han viser fram ferdighetene sine må det skje uten synlig anstrengelse, som om det er rene fornøyelsen, uten skryt og på en måte som tiltaler andre. I lys av et slikt dannelsesideal blir jo Erasmus motsetningen til idealet. Han er bondesønn, pedantisk, anstrengende, ekstremt skrytende, ute av stand til å tåle fysiske strabaser og med et hovmod som gjør ham i stand til å komme i konflikt med hvem som helst i løpet av få minutter. Men samtidig, i dag vil man kunne gjennomskue Castigliones dannelsesideal som nokså forfengelig, basert på å skulle overgå andre. Det er en form for dannelse basert på rivalisering, lite preget av det kristne ydmykhetsidealet og et gentlemansideal som setter andre foran seg selv. Dette renessanseidealet inntar faktisk en parallell til en type folkelig dannelsesideal slik det kommer til uttrykk i massemedia. Et slikt ideal manifesterer seg i dag gjennom det jeg vil kalle James Bond-idealet. James Bond er handlingsmennesket, i stand til å konversere og forføre hvilken dame det skal være, teknisk briljant, kunnskapsrik, velkledd og fysisk perfekt. I likhet med renessansens dannelsesideal, uttrykker dagens masseideal nedlatenhet til den nerdede lærde. Den moderne Erasmus er akademikeren som ikke bryr seg om stort annet enn sitt forskningsfelt og det å få rett. På den annen side, dagens massedannelse basert på James Bond-idealet er både voldelig og egoistisk, samtidig som det uttrykker redsel for svakhet og det ikke-perfekte. Det er også blottet for omsorg for andre. Slik sett uttrykker dagens folkelige og mediebaserte dannelsesideal et aldri så lite forfall fra renessansehumanistenes ideal. Dette moderne dannelsesidealet ligger også langt fra Holbergs opplysningsideal basert på det moralske og fornuftige mennesket med integrerte kunnskaper, i stand til å bruke kunnskapen til andres beste. Man kan si at dannelse, dersom det ikke motiveres gjennom nestekjærlighet, lett ender opp i ulike former for rivaliseringer. ”Jeg har bedre manerer enn deg”, ”min familie er finere enn din”, jeg har en høyere utdannelse enn deg”, osv, osv. Erasmus Montanus er jo kroneksemplet på et udannet menneske som forsøker å heve seg over andre. På en måte, når dannelse blir konkurranse, inntrer anti-dannelsen. Rivaliseringen om hvem som er mest dannet, skaper nye former for dannelse mens selve innholdet i dannelsen blir borte. På det viset er dannelse en degenerert dannelse så snart man forsøker å skaffe seg fordeler gjennom den. Den ytre formen for dannelse, basert på å overgå andre, er i grunnen en verdiløs dannelse som skaper rivaler i stedet for venner. Den egentlige dannelsen kan derfor ikke løsrives fra religiøse idealer slik som å elske sin neste eller å utvikle empati. Dannelse i likhet med nestekjærlighet virker slik at straks man forsøker å eie den eller å gi den et eksklusivt preg, mister man den. På den måten vil dannelse og det kristne idealet av å elske ens neste nødvendigvis høre sammen - dersom dannelse skal kunne fremme fellesskapet. Erasmus Montanus kan altså leses som en komedie omkring dannelse eller manglende sådan. I denne komedien uttrykkes en kraftig korreks til akademia og det lærdomsidealet som setter de vesentlige sidene av livet i parentes og bytter dem ut med logikkens gymøvelser. I Erasmus Montanus er de akademiske dannelsesidealene blitt så teoretisert at hjertets dannelse har forsvunnet. Derfor kan stykket i dag med hell leses som et angrep på et (ut)dannelsessystem hvor klokskap, nytte, personlig integritet forsvinner ut bakdøra. Her rammes vel vi som underviser på universiteter og høyskoler spesielt hardt.

Erasmus Montanus og det moderne dannelsesidealet

Erasmus Montanus er en av Holbergs komedier som har vist seg mest holdbar. I tillegg er det et av de stykkene som flest forfattere og kritikere har lest og kommentert. Og det har vært bemerkelsesverdig mye uenighet omkring hvordan man skal forstå dette stykket. Mange av de senere tolkningene har vært nokså ulik forfatterens egen tolkning. I likhet med Cervantes overfor Don Quijote ville også Holberg forstå sin hovedperson som en komisk skikkelse som lider av akutt virkelighetstap. Men i ettertid, spesielt i den romantiske perioden, har man tolket begge disse hovedpersonene som store helter i stand til å bryte ut av kollektivets begrensninger. Nietzsche for eksempel kunne ikke fordra at man lo av Don Quijote mens Kierkegaard så Erasmus som et individ som velger sannheten i motsetning til den fordummende massen.

I romantikken så man faktisk Erasmus Montanus som et kampskrift om eneren stilt opp mot en dum og overtroisk masse. I denne idealistiske perioden tolket man Erasmus Montanus mer som en tragedie enn som en komedie. Det var derfor en tendens til å se bort fra Erasmus sin hovmodighet, hans arroganse og nihilistiske lærdomssyn. P.L. Møller skriver for eksempel at stykket viser en høyere erkjennelse i kamp mot dumhet og fordommer.

I realismens og naturalismens perioder blir Erasmus igjen komisk, og kritikerne legger vekt på farsen. Her fokuseres det på menneskets dumhet, enten det gjelder Erasmus sin virkelighetsfjernhet, Per Degns manglende kunnskaper eller bondebefolkningens overtro. Erasmus legemliggjør en formal dannelse løsrevet fra naturen hvor bare ordene er tilbake. I denne andre delen av 1800-tallet vektlegges også skildringen av bondesamfunnet. Foreldrene til Erasmus er jo bønder som har blitt relativt velstående. Og med penger kommer behovet for dannelse. Legger man vekt på samfunnssatiren, vil man kunne lese stykket som en kritikk av et hierarki hvor lærdom blir forbeholdt et lite mindretall. Man vil da kunne hevde at Holberg kritiserer samfunnet ved å la Jacob, Erasmus sin bror, være, ved siden av løytnanten, den mest fornuftige, og derfor forfatterens eget talerør. Samtidig er Erasmus, i likhet med Jeppe på Bjerget, et eksempel på et individ som vikler seg ut av sin stand. Fra det perspektivet er det klart at Holberg legitimerer samfunnets status quo. Når en bondesønn først kommer til lærdom, vil han ikke hanskes med den og det hele degraderes til unyttig kverulering basert på formal logikk.

Det er kanskje dette dannelsesaspektet, løst fra samfunnssatiren og hierarkitenkningen som virker mest relevant i dag. Nesten alle (i vesten) går på skole i 15 år eller mer. Det betyr at vi har en teoretisk utdannelse som langt overgår generasjonene før oss. Derfor er det nok ganske så mange eksempler på Erasmuser som kommer hjem til sine udannede foreldre i påsken, juleferien, om sommeren, med klokkertro på egen klokskap og sterk misnøye til opphavets kunnskaper og fordommer. Den arrogante studenten som vender hjem og ser ned på omgivelsene, er selve urscenen til å forstå Erasmus Montanus.

Leser man Erasmus Montanus som en komedie omkring dannelse, dreier stykket seg om motsetningen mellom lærdom og liv. Erasmus er et kroneksempel på hvor ille det kan gå når det kun er ”fornuften” som styrer et menneske. På det grunnlaget så Sophus Claussen stykket som en skildring av en nevrotisk karakter. Han er intellektet løsrevet fra følelsene. På en måte kan man tolke Erasmus som en lærd uten dannelse. Han går fullstendig på akkord med sannheten og er egentlig helt ute av stand til å bruke lærdommen til noe nyttig.

Derfor har jeg studeret, derfor har jeg lagt mit Hoved i blød, at jeg kan sige, hvad jeg vil, og forsvare det. (Holberg. Erasmus Montanus, 70.)

Ettersom akademisk utdannelse er blitt et spill omkring logiske begreper, fungerer komedien som en kritikk av universitetet som ikke klarer å danne normale, sannhetssøkende og samfunnsnyttige individer. Ifølge Holberg må akademia bli tilført en sunn, jordnær og folkelig fornuft slik den materialiserer seg hos broren, Jacob. Og med løytnantens hjelp skal Erasmus bringes i kontakt med kroppen og samfunnet igjen.

Ut fra denne lesningen uttrykker Erasmus et mislykket dannelsesideal. Han representerer på et vis antitesen til en klassisk dannelse. Det er her tydelig at Holberg er påvirket av renessansens og barokkens dannelsesidealer hvor den lærde begynner å framtre som en komisk skikkelse. Idealet er ikke lenger den lærde med nesen begravd i bøkene. Den dannede er den som i tillegg til lærdom også er i stand til å ri og konversere. Holberg synes påvirket av det klassiske dannelsesidealet slik det framtrer i Castigliones dannelsesverk kalt Boken om hoffmannen fra 1528. Ifølge Castiglione bør en dannet person komme fra en edel familie og være både litterært, musikalsk og kunstnerisk skolert. Han må kunne bruke våpen. Ikke minst må han kunne ordlegge seg og ikke opptre som en pedant. Når han viser fram ferdighetene sine må det skje uten synlig anstrengelse, som om det er rene fornøyelsen, uten skryt og på en måte som tiltaler andre.

I lys av et slikt dannelsesideal blir jo Erasmus motsetningen til idealet. Han er bondesønn, pedantisk, anstrengende, ekstremt skrytende, ute av stand til å tåle fysiske strabaser og med et hovmod som gjør ham i stand til å komme i konflikt med hvem som helst i løpet av få minutter. Men samtidig, i dag vil man kunne gjennomskue Castigliones dannelsesideal som nokså forfengelig, basert på å skulle overgå andre. Det er en form for dannelse basert på rivalisering, lite preget av det kristne ydmykhetsidealet og et gentlemansideal som setter andre foran seg selv.

Dette renessanseidealet inntar faktisk en parallell til en type folkelig dannelsesideal slik det kommer til uttrykk i massemedia. Et slikt ideal manifesterer seg i dag gjennom det jeg vil kalle James Bond-idealet. James Bond er handlingsmennesket, i stand til å konversere og forføre hvilken dame det skal være, teknisk briljant, kunnskapsrik, velkledd og fysisk perfekt.

I likhet med renessansens dannelsesideal, uttrykker dagens masseideal nedlatenhet til den nerdede lærde. Den moderne Erasmus er akademikeren som ikke bryr seg om stort annet enn sitt forskningsfelt og det å få rett. På den annen side, dagens massedannelse basert på James Bond-idealet er både voldelig og egoistisk, samtidig som det uttrykker redsel for svakhet og det ikke-perfekte. Det er også blottet for omsorg for andre. Slik sett uttrykker dagens folkelige og mediebaserte dannelsesideal et aldri så lite forfall fra renessansehumanistenes ideal. Dette moderne dannelsesidealet ligger også langt fra Holbergs opplysningsideal basert på det moralske og fornuftige mennesket med integrerte kunnskaper, i stand til å bruke kunnskapen til andres beste.

Man kan si at dannelse, dersom det ikke motiveres gjennom nestekjærlighet, lett ender opp i ulike former for rivaliseringer. ”Jeg har bedre manerer enn deg”, ”min familie er finere enn din”, jeg har en høyere utdannelse enn deg”, osv, osv. Erasmus Montanus er jo kroneksemplet på et udannet menneske som forsøker å heve seg over andre. På en måte, når dannelse blir konkurranse, inntrer anti-dannelsen. Rivaliseringen om hvem som er mest dannet, skaper nye former for dannelse mens selve innholdet i dannelsen blir borte. På det viset er dannelse en degenerert dannelse så snart man forsøker å skaffe seg fordeler gjennom den. Den ytre formen for dannelse, basert på å overgå andre, er i grunnen en verdiløs dannelse som skaper rivaler i stedet for venner. Den egentlige dannelsen kan derfor ikke løsrives fra religiøse idealer slik som å elske sin neste eller å utvikle empati. Dannelse i likhet med nestekjærlighet virker slik at straks man forsøker å eie den eller å gi den et eksklusivt preg, mister man den. På den måten vil dannelse og det kristne idealet av å elske ens neste nødvendigvis høre sammen - dersom dannelse skal kunne fremme fellesskapet.

Erasmus Montanus kan altså leses som en komedie omkring dannelse eller manglende sådan. I denne komedien uttrykkes en kraftig korreks til akademia og det lærdomsidealet som setter de vesentlige sidene av livet i parentes og bytter dem ut med logikkens gymøvelser. I Erasmus Montanus er de akademiske dannelsesidealene blitt så teoretisert at hjertets dannelse har forsvunnet. Derfor kan stykket i dag med hell leses som et angrep på et (ut)dannelsessystem hvor klokskap, nytte, personlig integritet forsvinner ut bakdøra. Her rammes vel vi som underviser på universiteter og høyskoler spesielt hardt.