Dannelse Av Per Bjørnar Grande Det er tre overordna svakheter ved høgskolene i Norge: Det er for få baskerluer, for få utlendinger og for lite dannelse. Dannelse har lite med en bestemt etikette å gjøre, og det har ingenting med vestkantdannelse à la Toppen Bech. Dannelse er å utvikle personligheten, og dannelse i utdannelsessammenheng er å la kunnskapen forme ens person. Mine to mareritt i forhold til framtidas utdannelse er: 1. At fagene kun blir katalysatorer i pedagogikkens tjeneste. Med det mener jeg at man ikke lenger underviser fagene på hvert fags premisser, men vanner dem ut i temabasert læring. En ureflektert bruk av problembasert læring kan fungere slik hvis metoden ikke tilpasses fagets egenart. Det andre utdannelsesmarerittet mitt er at kunnskap fungerer som en utdannelsespakke, en pragmatisk og strukturt greie hvor målet er jobb. Dag Solstad beskriver marerittet i form av gymnasstudenter i blazere som iherdig skriver ned notater, uten overhodet å stille et kritisk spørsmål. Jeg ser problemet mindre politisk, mere i forhold til å tilegne seg kunnskaper på en eksistensiell måte. Det er her baskerluene kommer inn: En student bør være intellektuell, og en intellektuell er en person som er i dialog med fagstoffet, som grunner på det, subjektivt, som en utfordring i forhold til sitt eget liv. Når jeg underviser om Sartre, om egentlig og uegentlig eksistens, om at vi mesteparten av tida lever i forhold til ingenting, om at vi aldri kan bli lykkelige eller harmoniske, når jeg står framfor klassen og legger (ganske så ivrig) fram noen av vårt århundres mest vesentlige og utfordrende filosofiske spørsmål, rekker en eplekjekk ungdom handa sjølsikkert i været, og spør; men ka har det med jobben vår å gjere? Det er da jeg skjønner hvilke dannelsesidealer jeg konkurrerer med, for jeg tror ikke studenter, i utgangspunktet, er så lite filosofihungrige. De må ha blitt det, de må, i løpet av studiet, direkte eller indirekte, blitt påvirka til å tro at det de ikke umiddelbart kan ta med seg inn i en skoleklasse, er uvesentlig. Ka har det med jobben vår å gjere? Et slikt spørsmål ville vært absurd, uhørt på universitetet, sjøl om over 90% av universitetsstudentene studerer for å få jobb. Hvordan klarer vi på høyskolen å pervertere studentene slik at de så ensidig er opptatt av å få seg en utdannelsespakke? Fordi vi ikke har noen dannelsesidealer, og da mener jeg ikke de gamle dannelsesidealene, jeg mener de moderne dannelsesidealene som går på at kunnskap er viktig i seg sjøl, at innsikt i oss sjøl, i andre, i verdensbegivenhetene kan forme personligheten, gjøre oss mere menneskelige, og derfor, sekundært, kan gjøre oss til gode lærere og førskolelærere.

Dannelse

Av Per Bjørnar Grande

Det er tre overordna svakheter ved høgskolene i Norge: Det er for få baskerluer, for få utlendinger og for lite dannelse. Dannelse har lite med en bestemt etikette å gjøre, og det har ingenting med vestkantdannelse à la Toppen Bech. Dannelse er å utvikle personligheten, og dannelse i utdannelsessammenheng er å la kunnskapen forme ens person.

Mine to mareritt i forhold til framtidas utdannelse er: 1. At fagene kun blir katalysatorer i pedagogikkens tjeneste. Med det mener jeg at man ikke lenger underviser fagene på hvert fags

premisser, men vanner dem ut i temabasert læring. En ureflektert bruk av problembasert læring kan fungere slik hvis metoden ikke tilpasses fagets egenart. Det andre utdannelsesmarerittet mitt er

at kunnskap fungerer som en utdannelsespakke, en pragmatisk og strukturt greie hvor målet er jobb. Dag Solstad beskriver marerittet i form av gymnasstudenter i blazere som iherdig skriver ned notater, uten overhodet å stille et kritisk spørsmål. Jeg ser problemet mindre politisk, mere i

forhold til å tilegne seg kunnskaper på en eksistensiell måte. Det er her baskerluene kommer inn: En student bør være intellektuell, og en intellektuell er en person som er i dialog med fagstoffet, som grunner på det, subjektivt, som en utfordring i forhold til sitt eget liv.

Når jeg underviser om Sartre, om egentlig og uegentlig eksistens, om at vi mesteparten av tida lever i forhold til ingenting, om at vi aldri kan bli lykkelige eller harmoniske, når jeg står framfor klassen og legger (ganske så ivrig) fram noen av vårt århundres mest vesentlige og utfordrende filosofiske spørsmål, rekker en eplekjekk ungdom handa sjølsikkert i været, og spør; men ka har det med jobben vår å gjere?

Det er da jeg skjønner hvilke dannelsesidealer jeg konkurrerer med, for jeg tror ikke studenter, i utgangspunktet, er så lite filosofihungrige. De må ha blitt det, de må, i løpet av studiet, direkte eller indirekte, blitt påvirka til å tro at det de ikke umiddelbart kan ta med seg inn i en skoleklasse, er uvesentlig.

Ka har det med jobben vår å gjere? Et slikt spørsmål ville vært absurd, uhørt på universitetet, sjøl om over 90% av universitetsstudentene studerer for å få jobb. Hvordan klarer vi på høyskolen å pervertere studentene slik at de så ensidig er opptatt av å få seg en utdannelsespakke?

Fordi vi ikke har noen dannelsesidealer, og da mener jeg ikke de gamle dannelsesidealene, jeg mener de moderne dannelsesidealene som går på at kunnskap er viktig i seg sjøl, at innsikt i oss sjøl, i andre, i verdensbegivenhetene kan forme personligheten, gjøre oss mere menneskelige, og derfor, sekundært, kan gjøre oss til gode lærere og førskolelærere.