DAG SOLSTAD OG DET mimetiske begjær Hva er det sikreste middel til å drive et annet menneske til fortvilelsens rand, slik at det verken vet ut eller inn, hit eller dit? Svar: Å herme. (Dag Solstad) I Dag Solstads romaner er utforskingen av det mimetiske begjær så omfattende at det korresponderer med Girards teori om det mimetiske begjær som grunnlag for mellommenneskelig væren. Fra Irr! Grønt! til Genanse og verdighet formes og deformeres hovedpersonene i forhold de andre personene. Bakgrunnen for denne formative effekten er fascinasjonen overfor den andre. Fascinasjonen uttrykker en dobbelhet ettersom den i løpet av romanen fører til rivalisering, underlegenhetsfølelse og nag overfor den man imiterer. Solstads fremstilling av hovedpersonenes begjær etter å ligne eller bli ett med den fascinerende andre, er mer omfattende enn den hegelske forståelsen av det menneskelige begjær som begjæret etter å bli akseptert. Begjæret etter den annens aksept spiller en rolle i Solstads univers, men begjæret er mer omfattende i hans romaner. Begjæret hos Solstad er rettet mot den andres begjær. Det vil si at det som en person finner verd å begjære, vil før eller senere bli begjært av en annen. Derfor er det solstadske begjær et mimetisk begjær bygd på begjæret etter den andres begjær. Mimesis og identitet I Irr! Grønt! er Solstads forståelse av det mellommenneskelige spill påvirket av den polske filosof og forfatter Gombrowicz sin rolleteori om den menneskelige værens inautensitet, om den gjensidige påvirkning enhver relasjon vil ha. Geir Breivik er den første romanhelten i det solstadske univers som tematiserer rollespillet, forholdet til den andre gjennom mimesis. Geir Breivik er som Kierkegaard; født gammel. Hver dag, på toget fra Holmestrand til Tønsberg Gymnas, uttrykker den 17-årige Breivik og vennen Nils Hansson deres virkelighetsoppfatning, deres ufrihetsfølelse gjennom krøplingeord. Når de treffes igjen som studenter på Blindern, lever vennen Nils Hansson i forhold til de ubekymrede ungdomsidealene. Geir Breivik derimot, nekter å imitere den hektisk inautentiske ungdomsverden. Slik tvinges han til å se verden ut fra en oldingeverden. Breivik livnærer seg ved å bryte ned andres illusjoner, ved å vise bristene ved ungdomsrollen. Likevel, Geir Breivik er også fascinert av den ungdomsrollen som ikke er forunt ham, som virker så fascinerende og samtidig så ondskapsfullt på ham. Han er altså fanget i en dobbel binding mellom det fascinerende og det frastøtende, bindinger som karakteriserer hans kortvarige forhold til Benedikte Vik. Breivik prøver å berge seg ved å knytte begjær til det han ikke begjærer, for eksempel ved å angripe Benedikte Viks arrogante holdning overfor kunst. Geir Breivik er en seer uten selvinnsikt, som ikke skjønner at hans forakt for Benedikte Vik skyldes hennes arrogante holdning overfor ham selv. Geir Breiviks hevn, å få Benediktes venninne til å bryte ned Bendedikte gjennom herming, viser den unge Solstads forståelse av den mimetiske kraft i mellommenneskelige forbindelser. I Irr! Grønt! blir ikke det mimetiske spillet av katastrofal art fordi forfatteren gir Geir Breivik en viss form for privilegert mulighet til å stå utenfor det mimetiske, en ironisk distanse eller heroisk sinne som ikke blir avslørt i løpet av romanforløpet. Mimesis, identitet og ideologi Arild Asnes, 1970 er i utgangspunktet en roman om frihetens vilkår. Som vestlig forfatter representerer Arild Asnes den mest ytterliggående frihet. Men denne friheten er steril og tom og uten reell innflytelse. Drivkraften i forfatteren Arild Asnes' liv er hat og misunnelse mot det bestående. Imiteringen av det intellektuelle og småradikale studentmiljøet i Oslo avføder Arilds misunnelse og hat, mens dyrkingen av forfattermytene og den modernistiske poesien gjør ham desperat og tom (en erkjennelse som modnes i Asnes etter flere absurde turer til Sverige og Danmark). Etter å ha vist Asnes sine feilslåtte etterligningsroller tar Solstad et oppgjør med den individuelle romanen og strukturerer Arild Asnes, 1970 etter et kollektivistisk og ideologisk romanmønster. I Arild Asnes, 1970 knyttes altså individets betingelser sterkere opp mot samfunnsstrukturene. I denne romanen ligger ikke frihetsbegjæret eller forlokkelsen i det å gå opp i den andre men i det andre, å bli ett med AKP(m-l)ideologien. I Arild Asnes, 1970 knyttes identitet direkte til ideologi, og når Arilds identitet først er blitt knyttet til maoismen, blir den en uproblematisk størrelse. I likhet med idealistisk religiøse frelsesforestillinger, er tomheten og forvirringen bare noe som gjelder før omvendelsen. Av de romanene jeg anvender i denne artikkelen (de mest romanaktige), er Arild Asnes Solstads minst mimetiske og mest ideologiske roman. I Solstads romaner lider alle hovedpersonene i utgangspunktet av en værensmangel, en mangel som de prøver å overkomme. Fra og med Gymnaslærer Pedersen (1982) bukker de imidlertid under for en erkjennelse av at livet er umulig. Dette betyr at den oppbyggelige, optimistiske strukturen i Arild Asnes, 1970 opphører. Heretter følger romanene et typisk tragisk mønster. I begynnelsen av Gymnaslærer Pedersen begjærer Knut Pedersen de sosialdemokratiske idealene; å drikke kaffe på lærerommet, å få seg egen leilighet og, ikke minst, å stifte familie. Kimen til det tragiske oppstår når Knut Pedersen får oppfylt sine fundamentale behov, og det viser seg at det ikke er fundamentalt nok. I likhet med Fjord (Roman 87) og Bjørn Hansen ("Ellevte Roman, bok atten") starter Knut Pedersens tragiske eventyr idet han bryter ut av det konvensjonelle ekteskapet. For Gymnaslærer Pedersen mister det vanlige liv snart sin fortryllelse, og han foretar et mimetisk skifte. Fortryllelsen rettes mot Larvik Gymnas' radikale klikk, spesielt mot arbeidersønnen Werner Ludal. Jeg begynte å la blikket gli etter dem, og særlig etter den kortklipte lederen deres, Werner Ludal. (....) Særlig lot jeg mitt blikk flakke etter den kortklipte Werner Ludal, inntil det fant ham i skolegården et sted. (Gymnaslærer Pedersen, 61.) Interessen for AKP(m-l) vekkes altså gjennom den imitative fascinasjonen for Werner Ludal og hans kamerater. Også innvielsen i AKP(m-l) er mimetisk. Gjennom pågående agitasjon av arbeideren Jan Klåstad blir Gymnaslærer Pedersen et aktivt AKP-medlem. Klåstad innvier ikke bare Knut Pedersen i AKP(m-l), men blir hans mimetiske modell, den som omdanner ham til en ekte kommunist. Jeg forsøkte å se gjennom Jan Klåstads øyne. - Jeg prøvde å sanse som han, oppleve på samme måten som han. Jeg tenkte: Hvordan ville Jan Klåstad oppleve akkurat dette, og så prøvde jeg å oppleve det sånn. Og dette var ikke noe jeg gjorde under en kort periode da jeg hadde fått en plutselig altoppslukende interesse, men det var noe som var mitt daglige liv i fire samfulle år. Det var mine langvarige læreår. Jeg underkasta meg fullstendig min mester for å oppnå en forvandling av min personlighet. Jeg tør påstå at jeg var han underdanig. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har sagt han imot, tvert imot så var jeg vel mer kjennetegna av at jeg gjentok det han hadde sagt, ordrett, og svært fornøyd med meg sjøl. Når han sa noe jeg fant urimelig, protesterte jeg ikke, men svelga det i all stillhet og gikk og grubla for meg sjøl til jeg fikk tolka det slik at det falt inn i et system som gjorde tankegangen hans naturlig. (Gymnaslærer Pedersen, 108-109.) Knut Pedersen formes altså gjennom det imitative forholdet til Klåstad, et mønster som preger flere av romanheltene. I Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige (1984) er det forfatteren Dag Solstad som reflekterer over AG Larsens påvirkning, et litterært grep som nedtoner det fiktive og knytter forfatterskapet nærmere hans egen biografi. Fra hvalfangerbyens mørke, holdt sammen i tjukt og tynt, han åpen og utadretta, jeg inneslutta. Hadde jeg vært hans inneslutta skygge? Eller hadde han vært min representant i "virkeligheten". (Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, 10) Mimesis, identitet, ideologi og kjærlighet Ideologisk omvendelse i Gymnaslærer Pedersen betyr først og fremst å gå opp i den andre, bli formet gjennom mimetiske modeller. På den måten viser Solstad hvor grunnleggende den mellommenneskelige imiteringen er for de såkalte livssynene man knytter seg til. I Dag Soltads siste roman, Genanse og verdighet (1994) eksisterer det ingen ideologisk imitering. Anti-helten Elias Rukla, som går så sterkt opp i Johan Corneliussen, er mimetisk immun overfor Corneliussens marxisme. Ruklas drama har få ideologiske over- eller undertoner. Solstads romaner er, fra og med Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, hovedsaklg konsentrert omkring de amorøse forbindelsene, da med spesiell vekt på det triangulære begjær. Det tidligste triangulære begjæret finner man i Irr! Grønt!, mellom Geir Breivik- Benedikte Vik-Nils Hansson, et triangulært forhold som ikke utbroderes mot et dramatisk klimaks. Det har ingen tragiske virkninger fordi Breivik bryter seg inn i et forhold fullstendig basert på et rollespill, et ungdommelig spill som forutsetter en tredje person. Geir Breivik synes likevel ikke å innse at han er en del av det samme spillet ved å trenge seg inn og ta over forholdet til Benedikte Vik. I det triangulære forholdet mellom Knut Pedersen - Jan Klåstad - Nina Skåtøy legges det opp til et mer tragisk mønster, som i grunnen ikke kan forstås uten et, i denne romanens mer fundamentalt triangulært mønster: Forholdet Pedersen – Skåtøy - AKP(m-l). Det triangulære mønsteret starter med Knut Pedersens infame spørsmål om hva hun (Nina Skåtøy) synes om Stalin. Dette spørsmålet skaper en truende og avslørende atmosfære (ettersom det vil kunne avsløre fernisset av radikalitet og åpenbare restene av en borgerlig vestkantbakgrunn). Nettopp denne trusselen fører til at Nina Skåtøy legger an på Knut Pedersen. Forfeilet imitativt begjær fører til at man søker det som truer ens eksistens. Nettopp ved det faretruende, det ulovlige, det dødbringende opplever man å være i kontakt med livet. Skåtøy har med andre ord forstått at Knut Pedersen truer henne, og hun overvinner trusselen ved å legge an på ham. På den måten brukes det erotiske begjær som et middel til å takle det truende. Forholdet mellom Pedersen og Skåtøy er metafysisk på den måten at det ikke inngås ved noe spontant, erotisk begjær, men på bakgrunn av trussel og konflikt. Det ideologiske begjæret er så fundamentalt i forholdet at Nina Skåtøy roper "kamerat!" under orgasmen. Men ideologien, som i begynnelsen fører dem sammen, bryter etter hvert opp forholdet. Marxismen krever ordnede forhold, ikke sidesprang. Skåtøy og Pedersens forhold er basert på det truende, det ulovlige. Derfor er den forbudte erotikken de utfolder på årsmøtet i AKP(m-l) fem mil nord for Karlstad en kulminering av det forholdet deres er bygd opp på. Når spenningen ved det erotisk forbudte har nådd sitt bristepunkt, kan denne eksistensielle spenningen bare fortsettes ved et brudd, ved et svik, ved at Nina Skåtøy bekjenner deres ulovlige kjærlighetsforhold overfor sine partikamerater. Nettopp ved å avsløre og svike Knut Pedersen, gjør hun ham besatt av begjær etter henne. Gymnaslærer Pedersen kommer etter hvert såpass langt inn i en forfeilet mimesis at han begynner å begjære hindringene, han begjærer Nina nettopp fordi han blir avvist. I denne metafysiske begjærsdyrkingen gjenfinner man et sado/masochistisk mønster, som også har ideologiske implikasjoner, for eksempel Nina Skåtøys sjølproletarisering. På samme måten som hos Ibsen og Hamsun ender Solstads utforsking av forfeilet mimesis i død, i Gymnaslærer Pedersen vist gjennom Ninas selvmord. Det mest infernalske trekantdramaet i Solstads univers finner man i Solstads neste bok, i Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, mellom AG Larsen-Ylva-Bjørn Johnsen. Innelukket i det sosialdemokratiske Romsås etablerer disse forlatte skikkelsene et vennskap rundt å se voldelige videoer. Kveld etter kveld blir AG Larsen sittende sammen med Bjørn Johnsen og samboeren Ylva, og ser på voldsfilmer. AG Larsens begjær etter Ylva kan i utgangspunktet virke som et spontant begjær, men er egentlig et begjær ifølge Bjørn Johnsens begjær. En av de første kveldene AG besøkte dem, og de satt rundt salongbordet og så på video, viste Bjørn ved hemmelige geberder overfor AG hvor landet lå. Da hylla han henne utilsløra overfor AG, bak hennes rygg. Mann til mann hylla han henne. Ylva hadde reist seg for å gå ut på kjøkkenet etter ett eller annet, og gikk dvelende bortover med hypermoderne stramme bukser, og hennes ektemann fulgte henne med øynene, intenst, lenge før han vred nakken, stivt, skotta bort på AG, flirte og blunka teatralsk, med et kort anerkjennende blikk, i det ordløse, fra mann til mann: Bra støkke det derre, hæ! AG imiterer Bjørn Johnsens begjær og blir hans (skjulte) rival. AG Larsen blir etter hvert så preget av sin skjulte rivalisering at begjæret fordobles. AG Larsen begjærer ikke bare Bjørn Johnsens erotiske begjær, men også hans voldelige begjær. Ved å imitere Bjørn Johnsen, imiterer han samtidig hans voldelige livsfølelse, en imitering av katastrofale dimensjoner ettersom han blir delaktig i drapet på Ylva. Roman 87 avsluttes med at hjelpelærer Fjord innleder et trekantforhold til det unge paret Cecilie og Andreas (begge studenter ved Oppland Distrikthøyskole). Fjord er desperat etter å oppleve ungdom. Besettelsen etter Cecilie skyldtes (delvis) en ungdomstid som aldri ble levd ut. Fjords besettelse stammer altså fra ungdomstida, og trekantforholdet knytter trådene tilbake til Fjords famlende ungdomstid på Lillehammer. I likhet med Dostojevskij gir ikke Solstad sine romanpersoner annen fortid enn den som er helt essensiell for hovedhandlingen. I Fjords tilfelle er det de punkterte begjærene som utløser begjæret etter sin ungdomsløse ungdom. Fjords begjær overfor Cecilie er i utgangspunktet triangulært ettersom det er Cecilies blikk mot Andreas som vekker hans begjær. Idet jeg skulle fortsette de få metrene bort til mitt eget bord, blei jeg vár at en av de unge studinene som satt ved det bordet han nettopp hadde forlatt, så etter ham med et blikk så direkte, ja så utilslørt, at mine hender som holdt brettet med de to kaffekoppene begynte å dirre, og kaffen skvalpet over, asjettene klirret, svakt mens jeg fanget det blikk...(...) Like fullt har jeg ennå vanskelig for å forklare hvorfor dette øyekastet som en ung studine sender i smug mot en ung student, kan ha hatt en så sterk virkning på meg. (Roman 87, 352-353.) Begjæret rettes mot Cecilie og Andreas som par, eller som bilde av dem som det perfekte paret. Fjord vil, ved å trenge seg inn i det idylliske paret, bli en del av denne ursunne, norske ungdommelige idyllen. På den måten ser vi at Solstads forståelse av begjæret ikke består i et ukomplisert, rettlinjet begjær, men er basert på begjær etter det som andre begjærer. I flere av Solstads romaner er hovedpersonens brudd med det konvensjonelle samlivet starten på det store eventyret. Bruddet skyldes fascinasjonen for den andre: Knut Pedersens fascinasjon for Nina Skåtøy, Bjørn Hansens fascinasjon for Turid Lammers, og den fascinasjonen Bjørn Hansen føler overfor Turid Lammers er metafysisk og illusorisk. Som hennes elsker i Oslo hadde han mest vært opptatt av hennes fortid, de sju åra i Frankrike, som hadde gjort henne klokere (antok han) og samtidig gitt hennes bevegelser denne tillærte ynde, som han (på grunn av det eventyr på si de fikk sin glans fra) ikke kunne leve foruten. Særlig håndbevegelsene. ("Ellevte roman, bok atten", 12.) For å opprettholde spenningen i forholdet inngår Turid Lammers intime forhold til andre menn som utløser Bjørn Hansens overflatiske sjalusi, ikke egentlige sjalusi, fordi Bjørn Hansen skjønner at spenningen i forholdet bare kan opprettholdes gjennom en tredjeperson. Og når det ikke lenger er en begjærende tredjeperson i forholdet, mister Bjørn Hansen interessen for Turid Lammers. Det teatralske begjærsspillet har mistet sin makt over Bjørn Hansen, og gjort ham mentalt lam, noe han materialiserer ved å spille virkelig lam. Turid Lammers har gjennom sitt triangulære begjærsspill gjort Bjørn Hansen lam, lammet av forfeilet begjær. Det er derfor et poeng i at Bjørn Hansen ikke blir fysisk lam. I Genanse og verdighet gjenfinner man et typisk solstadsk vennemønster; den innadvendte, lett grublende Elias Rukla går inn i et mimetisk forhold til den utadvendte og handlingspreget Johan Corneliussen. Elias Rukla soler seg i glansen av Corneliussen. Han var seg også bevisst at når Johan Corneliussen dukket opp, så regnet de andre med at også han, Elias Rukla, var i nærheten, og skottet til siden, for å få stadfestet dette, som et faktum, som en del av Johan Corneliussens framtredelsesform. Dette smigret ham, selv om han var fullt klar over at for de andre var han en person i skyggen av Johan Corneliussen. Men siden det likevel viste til at det var et åpenbart faktum at Elias Rukla var Johan Corneliussens venn, så måtte det bety at det også måtte være noe ved ham, i de andres øyne. (Genanse og verdighet, 56-57.) Det drastiske ved denne imiteringen skjer idet Corneliussen stikker av til USA og Elias Rukla tar over kona Eva Linde og datteren. Slik blir Elias' skjebne totalt preget av sitt imitative vennskap med Johan Corneliussen. Jeg tolker Ruklas sammenbrudd som en innsikt (ibsensk) over å ha vært Corneliussens stand in, over å ha fungert som et substitutt i kjærlighetslivet. Dramaet i Ruklas liv rulles opp ved denne innsikten: Er han elsket av Eva Linda eller er han bare Corneliussens reserve, skapt gjennom sitt mimetiske begjær? Dag Solstad gir gjennom forfatterskapet en drepende innsikt i begjæret, en nesten fullstendig avvisning av den sentimentale forestillingen om det spontane begjær. Denne avsløringen er av en så fundamental karakter at man kan påstå at Solstads hovedanliggende ikke er personskildringer, men avsløringer av de dype beveggrunnene i det mellommenneskelige spill. Solstads romaner går temamessig inn i rekken av de klassiske avsløringsromanene hvis viktigste hensikt er å avsløre de menneskelige illusjonene. Romanens konklusjon I det siste kapitlet av Girards romanteoretiske refleksjon Mensonge romantique et verité romanesque (eng. overs. Deceit, Desire & the Novel) drøftes temaet romanens konklusjon. Ifølge Girard er konklusjonen forfatterens store vanskelighet og utfordring. De fleste moderne fortolkere prøver å se bort fra de store romaners konklusjoner ved å tolke dem som livssynsmessige og/eller ideologiske vedheng. Girard mener i stedet at konklusjonene kommer som en følge av å ha avslørt de forfeilede begjærene, av en innsikt skapt gjennom de forfeilede begjærs død. Girard mener at Prousts forfatterskap er et typisk eksempel på hvordan fascinasjoner og snobbistiske perversjoner først måtte miste makten før Proust fikk innsikten til å skrive På sporet av den tapte tid. Romanens konklusjon er altså den innsikt som forløser det store kunstverk. På den måten vil en forfatter stå utenfor den begjærssituasjon han en gang har befunnet seg innenfor. Ifølge Girard består den europiske romantradisjon av maksimalistiske og minimalistiske konklusjoner, alt etter graden av innsikt i det metafysiske begjær. Hvis man ser Solstads forfatterskap innenfor den girardianske teorien om romanens konklusjon, blir Irr! Grønt! en roman uten konklusjon, nettopp fordi romanen ikke gir grunn til konklusjon. Svakheten ved denne romanen er, etter min mening, at Breivik ikke kommer fram til noen sjølerkjennelse om sine egne rollespill, han blir bare den som avslører de andres roller. Breivik blir derfor ingen tragisk person med et tragisk livsforløp. Han blir en monolittisk seer, en som former andre, uten å bli formet sjøl. Arild Asnes markerer en ideologisk konklusjon. Den maostiske konklusjonen er egentlig en typisk romantisk konklusjon full av begjærslegitimering, en manikensk dualisme mellom godt (kommunisme) og ondt (de borgerlige). Denne konklusjonen er ideologen Solstads seier over forfatteren Solstad, hvor konklusjonen ikke følger av avsløring, men av selvlegitimering. Arild Asnes har en oppbyggelig konklusjon, men ikke en romanmessig konklusjon. I Gymnaslærer Pedersen konkluderer fortelleren med sin "indre jubel" over å ha skrevet denne beretningen. Fortelleren er en seer som er blitt i stand til å avsløre sine egne fascinasjoner og vise nederlagene av sine begjær. I denne romanen ligger det en reell form for konklusjon, et klarsyn etter å ha avslørt sine egne og sitt miljøs forfeilede begjær. Konklusjonen i Gymnaslærer Pedersen er en konklusjon skapt av det klarsynet romanforløpet har gitt. Det er likevel ikke en konklusjon som viser til alternativer, og ut fra denne romanens premisser, kan det ikke gis alternativer. I "Ellevte roman, bok atten" mener jeg det gis et alternativ, en henvisning til en god mimesis. Idet Bjørn Hansen reiser seg fra rullestolen for å tisse (inne på Herman Busks toalett) skjønner han at om Herman Busk hadde sett ham, ville han ikke avslørt ham, men akseptert ham. I denne nådesløse romanen representerer Bjørn Busk en mundan form for nåde. Men Herman Busk ville forstå ham. Ikke hvorfor han hadde gjort det, men at han hadde gjort det, og fordi han hadde gjort det så godtok han det og lot seg innvie i det. Han var sikker på at Herman Busk ville forstå det, og godta det. ("Ellevte roman, bok atten", 143.) Om denne gode mimesis også er antydet i Genanse og verdighet, er jeg usikker på. En tolkning kan gå på at det har grodd fram et genuint forhold mellom Elias Rukla og Eva Linde, et forhold som har gått fra det triangulære begjær til et ekte, spontant begjær. Alt avhenger om Eva Linda kan tåle Ruklas fall overfor samfunnet.

DAG SOLSTAD OG DET mimetiske begjær

Hva er det sikreste middel

til å drive et annet menneske til fortvilelsens rand,

slik at det verken vet ut eller inn,

hit eller dit?

Svar: Å herme.

(Dag Solstad)

I Dag Solstads romaner er utforskingen av det mimetiske begjær så omfattende at det korresponderer med Girards teori om det mimetiske begjær som grunnlag for mellommenneskelig væren. Fra Irr! Grønt! til Genanse og verdighet formes og deformeres hovedpersonene i forhold de andre personene. Bakgrunnen for denne formative effekten er fascinasjonen overfor den andre. Fascinasjonen uttrykker en dobbelhet ettersom den i løpet av romanen fører til rivalisering, underlegenhetsfølelse og nag overfor den man imiterer.

Solstads fremstilling av hovedpersonenes begjær etter å ligne eller bli ett med den fascinerende andre, er mer omfattende enn den hegelske forståelsen av det menneskelige begjær som begjæret etter å bli akseptert. Begjæret etter den annens aksept spiller en rolle i Solstads univers, men begjæret er mer omfattende i hans romaner. Begjæret hos Solstad er rettet mot den andres begjær. Det vil si at det som en person finner verd å begjære, vil før eller senere bli begjært av en annen. Derfor er det solstadske begjær et mimetisk begjær bygd på begjæret etter den andres begjær.

Mimesis og identitet

I Irr! Grønt! er Solstads forståelse av det mellommenneskelige spill påvirket av den polske filosof og forfatter Gombrowicz sin rolleteori om den menneskelige værens inautensitet, om den gjensidige påvirkning enhver relasjon vil ha. Geir Breivik er den første romanhelten i det solstadske univers som tematiserer rollespillet, forholdet til den andre gjennom mimesis.

Geir Breivik er som Kierkegaard; født gammel. Hver dag, på toget fra Holmestrand til Tønsberg Gymnas, uttrykker den 17-årige Breivik og vennen Nils Hansson deres virkelighetsoppfatning, deres ufrihetsfølelse gjennom krøplingeord. Når de treffes igjen som studenter på Blindern, lever vennen Nils Hansson i forhold til de ubekymrede ungdomsidealene. Geir Breivik derimot, nekter å imitere den hektisk inautentiske ungdomsverden. Slik tvinges han til å se verden ut fra en oldingeverden. Breivik livnærer seg ved å bryte ned andres illusjoner, ved å vise bristene ved ungdomsrollen. Likevel, Geir Breivik er også fascinert av den ungdomsrollen som ikke er forunt ham, som virker så fascinerende og samtidig så ondskapsfullt på ham. Han er altså fanget i en dobbel binding mellom det fascinerende og det frastøtende, bindinger som karakteriserer hans kortvarige forhold til Benedikte Vik. Breivik prøver å berge seg ved å knytte begjær til det han ikke begjærer, for eksempel ved å angripe Benedikte Viks arrogante holdning overfor kunst. Geir Breivik er en seer uten selvinnsikt, som ikke skjønner at hans forakt for Benedikte Vik skyldes hennes arrogante holdning overfor ham selv. Geir Breiviks hevn, å få Benediktes venninne til å bryte ned Bendedikte gjennom herming, viser den unge Solstads forståelse av den mimetiske kraft i mellommenneskelige forbindelser.

I Irr! Grønt! blir ikke det mimetiske spillet av katastrofal art fordi forfatteren gir Geir Breivik en viss form for privilegert mulighet til å stå utenfor det mimetiske, en ironisk distanse eller heroisk sinne som ikke blir avslørt i løpet av romanforløpet.

Mimesis, identitet og ideologi

Arild Asnes, 1970 er i utgangspunktet en roman om frihetens vilkår. Som vestlig forfatter representerer Arild Asnes den mest ytterliggående frihet. Men denne friheten er steril og tom og uten reell innflytelse. Drivkraften i forfatteren Arild Asnes' liv er hat og misunnelse mot det bestående. Imiteringen av det intellektuelle og småradikale studentmiljøet i Oslo avføder Arilds misunnelse og hat, mens dyrkingen av forfattermytene og den modernistiske poesien gjør ham desperat og tom (en erkjennelse som modnes i Asnes etter flere absurde turer til Sverige og Danmark). Etter å ha vist Asnes sine feilslåtte etterligningsroller tar Solstad et oppgjør med den individuelle romanen og strukturerer Arild Asnes, 1970 etter et kollektivistisk og ideologisk romanmønster. I Arild Asnes, 1970 knyttes altså individets betingelser sterkere opp mot samfunnsstrukturene. I denne romanen ligger ikke frihetsbegjæret eller forlokkelsen i det å gå opp i den andre men i det andre, å bli ett med AKP(m-l)ideologien.

I Arild Asnes, 1970 knyttes identitet direkte til ideologi, og når Arilds identitet først er blitt knyttet til maoismen, blir den en uproblematisk størrelse. I likhet med idealistisk religiøse frelsesforestillinger, er tomheten og forvirringen bare noe som gjelder før omvendelsen. Av de romanene jeg anvender i denne artikkelen (de mest romanaktige), er Arild Asnes Solstads minst mimetiske og mest ideologiske roman.

I Solstads romaner lider alle hovedpersonene i utgangspunktet av en værensmangel, en mangel som de prøver å overkomme. Fra og med Gymnaslærer Pedersen (1982) bukker de imidlertid under for en erkjennelse av at livet er umulig. Dette betyr at den oppbyggelige, optimistiske strukturen i Arild Asnes, 1970 opphører. Heretter følger romanene et typisk tragisk mønster.

I begynnelsen av Gymnaslærer Pedersen begjærer Knut Pedersen de sosialdemokratiske idealene; å drikke kaffe på lærerommet, å få seg egen leilighet og, ikke minst, å stifte familie. Kimen til det tragiske oppstår når Knut Pedersen får oppfylt sine fundamentale behov, og det viser seg at det ikke er fundamentalt nok. I likhet med Fjord (Roman 87) og Bjørn Hansen ("Ellevte Roman, bok atten") starter Knut Pedersens tragiske eventyr idet han bryter ut av det konvensjonelle ekteskapet. For Gymnaslærer Pedersen mister det vanlige liv snart sin fortryllelse, og han foretar et mimetisk skifte. Fortryllelsen rettes mot Larvik Gymnas' radikale klikk, spesielt mot arbeidersønnen Werner Ludal.

Jeg begynte å la blikket gli etter dem, og særlig etter den kortklipte lederen deres, Werner Ludal. (....) Særlig lot jeg mitt blikk flakke etter den kortklipte Werner Ludal, inntil det fant ham i skolegården et sted. (Gymnaslærer Pedersen, 61.)

Interessen for AKP(m-l) vekkes altså gjennom den imitative fascinasjonen for Werner Ludal og hans kamerater. Også innvielsen i AKP(m-l) er mimetisk. Gjennom pågående agitasjon av arbeideren Jan Klåstad blir Gymnaslærer Pedersen et aktivt AKP-medlem. Klåstad innvier ikke bare Knut Pedersen i AKP(m-l), men blir hans mimetiske modell, den som omdanner ham til en ekte kommunist.

Jeg forsøkte å se gjennom Jan Klåstads øyne. - Jeg prøvde å sanse som han, oppleve på samme måten som han. Jeg tenkte: Hvordan ville Jan Klåstad oppleve akkurat dette, og så prøvde jeg å oppleve det sånn. Og dette var ikke noe jeg gjorde under en kort periode da jeg hadde fått en plutselig altoppslukende interesse, men det var noe som var mitt daglige liv i fire samfulle år. Det var mine langvarige læreår. Jeg underkasta meg fullstendig min mester for å oppnå en forvandling av min personlighet. Jeg tør påstå at jeg var han underdanig. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har sagt han imot, tvert imot så var jeg vel mer kjennetegna av at jeg gjentok det han hadde sagt, ordrett, og svært fornøyd med meg sjøl. Når han sa noe jeg fant urimelig, protesterte jeg ikke, men svelga det i all stillhet og gikk og grubla for meg sjøl til jeg fikk tolka det slik at det falt inn i et system som gjorde tankegangen hans naturlig. (Gymnaslærer Pedersen, 108-109.)

Knut Pedersen formes altså gjennom det imitative forholdet til Klåstad, et mønster som preger flere av romanheltene. I Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige (1984) er det forfatteren Dag Solstad som reflekterer over AG Larsens påvirkning, et litterært grep som nedtoner det fiktive og knytter forfatterskapet nærmere hans egen biografi.

Fra hvalfangerbyens mørke, holdt sammen i tjukt og tynt, han åpen og utadretta, jeg inneslutta. Hadde jeg vært hans inneslutta skygge? Eller hadde han vært min representant i "virkeligheten". (Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, 10)

Mimesis, identitet, ideologi og kjærlighet

Ideologisk omvendelse i Gymnaslærer Pedersen betyr først og fremst å gå opp i den andre, bli formet gjennom mimetiske modeller. På den måten viser Solstad hvor grunnleggende den mellommenneskelige imiteringen er for de såkalte livssynene man knytter seg til. I Dag Soltads siste roman, Genanse og verdighet (1994) eksisterer det ingen ideologisk imitering. Anti-helten Elias Rukla, som går så sterkt opp i Johan Corneliussen, er mimetisk immun overfor Corneliussens marxisme. Ruklas drama har få ideologiske over- eller undertoner. Solstads romaner er, fra og med Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, hovedsaklg konsentrert omkring de amorøse forbindelsene, da med spesiell vekt på det triangulære begjær.

Det tidligste triangulære begjæret finner man i Irr! Grønt!, mellom Geir Breivik- Benedikte Vik-Nils Hansson, et triangulært forhold som ikke utbroderes mot et dramatisk klimaks. Det har ingen tragiske virkninger fordi Breivik bryter seg inn i et forhold fullstendig basert på et rollespill, et ungdommelig spill som forutsetter en tredje person. Geir Breivik synes likevel ikke å innse at han er en del av det samme spillet ved å trenge seg inn og ta over forholdet til Benedikte Vik. I det triangulære forholdet mellom Knut Pedersen - Jan Klåstad - Nina Skåtøy legges det opp til et mer tragisk mønster, som i grunnen ikke kan forstås uten et, i denne romanens mer fundamentalt triangulært mønster: Forholdet Pedersen – Skåtøy - AKP(m-l). Det triangulære mønsteret starter med Knut Pedersens infame spørsmål om hva hun (Nina Skåtøy) synes om Stalin. Dette spørsmålet skaper en truende og avslørende atmosfære (ettersom det vil kunne avsløre fernisset av radikalitet og åpenbare restene av en borgerlig vestkantbakgrunn). Nettopp denne trusselen fører til at Nina Skåtøy legger an på Knut Pedersen.

Forfeilet imitativt begjær fører til at man søker det som truer ens eksistens. Nettopp ved det faretruende, det ulovlige, det dødbringende opplever man å være i kontakt med livet. Skåtøy har med andre ord forstått at Knut Pedersen truer henne, og hun overvinner trusselen ved å legge an på ham. På den måten brukes det erotiske begjær som et middel til å takle det truende. Forholdet mellom Pedersen og Skåtøy er metafysisk på den måten at det ikke inngås ved noe spontant, erotisk begjær, men på bakgrunn av trussel og konflikt. Det ideologiske begjæret er så fundamentalt i forholdet at Nina Skåtøy roper "kamerat!" under orgasmen. Men ideologien, som i begynnelsen fører dem sammen, bryter etter hvert opp forholdet. Marxismen krever ordnede forhold, ikke sidesprang.

Skåtøy og Pedersens forhold er basert på det truende, det ulovlige. Derfor er den forbudte erotikken de utfolder på årsmøtet i AKP(m-l) fem mil nord for Karlstad en kulminering av det forholdet deres er bygd opp på. Når spenningen ved det erotisk forbudte har nådd sitt bristepunkt, kan denne eksistensielle spenningen bare fortsettes ved et brudd, ved et svik, ved at Nina Skåtøy bekjenner deres ulovlige kjærlighetsforhold overfor sine partikamerater. Nettopp ved å avsløre og svike Knut Pedersen, gjør hun ham besatt av begjær etter henne.

Gymnaslærer Pedersen kommer etter hvert såpass langt inn i en forfeilet mimesis at han begynner å begjære hindringene, han begjærer Nina nettopp fordi han blir avvist. I denne metafysiske begjærsdyrkingen gjenfinner man et sado/masochistisk mønster, som også har ideologiske implikasjoner, for eksempel Nina Skåtøys sjølproletarisering. På samme måten som hos Ibsen og Hamsun ender Solstads utforsking av forfeilet mimesis i død, i Gymnaslærer Pedersen vist gjennom Ninas selvmord.

Det mest infernalske trekantdramaet i Solstads univers finner man i Solstads neste bok, i Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, mellom AG Larsen-Ylva-Bjørn Johnsen. Innelukket i det sosialdemokratiske Romsås etablerer disse forlatte skikkelsene et vennskap rundt å se voldelige videoer. Kveld etter kveld blir AG Larsen sittende sammen med Bjørn Johnsen og samboeren Ylva, og ser på voldsfilmer. AG Larsens begjær etter Ylva kan i utgangspunktet virke som et spontant begjær, men er egentlig et begjær ifølge Bjørn Johnsens begjær.

En av de første kveldene AG besøkte dem, og de satt rundt salongbordet og så på video, viste Bjørn ved hemmelige geberder overfor AG hvor landet lå. Da hylla han henne utilsløra overfor AG, bak hennes rygg. Mann til mann hylla han henne. Ylva hadde reist seg for å gå ut på kjøkkenet etter ett eller annet, og gikk dvelende bortover med hypermoderne stramme bukser, og hennes ektemann fulgte henne med øynene, intenst, lenge før han vred nakken, stivt, skotta bort på AG, flirte og blunka teatralsk, med et kort anerkjennende blikk, i det ordløse, fra mann til mann: Bra støkke det derre, hæ!

AG imiterer Bjørn Johnsens begjær og blir hans (skjulte) rival. AG Larsen blir etter hvert så preget av sin skjulte rivalisering at begjæret fordobles. AG Larsen begjærer ikke bare Bjørn Johnsens erotiske begjær, men også hans voldelige begjær. Ved å imitere Bjørn Johnsen, imiterer han samtidig hans voldelige livsfølelse, en imitering av katastrofale dimensjoner ettersom han blir delaktig i drapet på Ylva.

Roman 87 avsluttes med at hjelpelærer Fjord innleder et trekantforhold til det unge paret Cecilie og Andreas (begge studenter ved Oppland Distrikthøyskole). Fjord er desperat etter å oppleve ungdom. Besettelsen etter Cecilie skyldtes (delvis) en ungdomstid som aldri ble levd ut. Fjords besettelse stammer altså fra ungdomstida, og trekantforholdet knytter trådene tilbake til Fjords famlende ungdomstid på Lillehammer. I likhet med Dostojevskij gir ikke Solstad sine romanpersoner annen fortid enn den som er helt essensiell for hovedhandlingen. I Fjords tilfelle er det de punkterte begjærene som utløser begjæret etter sin ungdomsløse ungdom.

Fjords begjær overfor Cecilie er i utgangspunktet triangulært ettersom det er Cecilies blikk mot Andreas som vekker hans begjær.

Idet jeg skulle fortsette de få metrene bort til mitt eget bord, blei jeg vár at en av de unge studinene som satt ved det bordet han nettopp hadde forlatt, så etter ham med et blikk så direkte, ja så utilslørt, at mine hender som holdt brettet med de to kaffekoppene begynte å dirre, og kaffen skvalpet over, asjettene klirret, svakt mens jeg fanget det blikk...(...) Like fullt har jeg ennå vanskelig for å forklare hvorfor dette øyekastet som en ung studine sender i smug mot en ung student, kan ha hatt en så sterk virkning på meg.(Roman 87, 352-353.)

Begjæret rettes mot Cecilie og Andreas som par, eller som bilde av dem som det perfekte paret. Fjord vil, ved å trenge seg inn i det idylliske paret, bli en del av denne ursunne, norske ungdommelige idyllen. På den måten ser vi at Solstads forståelse av begjæret ikke består i et ukomplisert, rettlinjet begjær, men er basert på begjær etter det som andre begjærer.

I flere av Solstads romaner er hovedpersonens brudd med det konvensjonelle samlivet starten på det store eventyret. Bruddet skyldes fascinasjonen for den andre: Knut Pedersens fascinasjon for Nina Skåtøy, Bjørn Hansens fascinasjon for Turid Lammers, og den fascinasjonen Bjørn Hansen føler overfor Turid Lammers er metafysisk og illusorisk.

Som hennes elsker i Oslo hadde han mest vært opptatt av hennes fortid, de sju åra i Frankrike, som hadde gjort henne klokere (antok han) og samtidig gitt hennes bevegelser denne tillærte ynde, som han (på grunn av det eventyr på si de fikk sin glans fra) ikke kunne leve foruten. Særlig håndbevegelsene. ("Ellevte roman, bok atten", 12.)

For å opprettholde spenningen i forholdet inngår Turid Lammers intime forhold til andre menn som utløser Bjørn Hansens overflatiske sjalusi, ikke egentlige sjalusi, fordi Bjørn Hansen skjønner at spenningen i forholdet bare kan opprettholdes gjennom en tredjeperson. Og når det ikke lenger er en begjærende tredjeperson i forholdet, mister Bjørn Hansen interessen for Turid Lammers. Det teatralske begjærsspillet har mistet sin makt over Bjørn Hansen, og gjort ham mentalt lam, noe han materialiserer ved å spille virkelig lam. Turid Lammers har gjennom sitt triangulære begjærsspill gjort Bjørn Hansen lam, lammet av forfeilet begjær. Det er derfor et poeng i at Bjørn Hansen ikke blir fysisk lam.

I Genanse og verdighet gjenfinner man et typisk solstadsk vennemønster; den innadvendte, lett grublende Elias Rukla går inn i et mimetisk forhold til den utadvendte og handlingspreget Johan Corneliussen. Elias Rukla soler seg i glansen av Corneliussen.

Han var seg også bevisst at når Johan Corneliussen dukket opp, så regnet de andre med at også han, Elias Rukla, var i nærheten, og skottet til siden, for å få stadfestet dette, som et faktum, som en del av Johan Corneliussens framtredelsesform. Dette smigret ham, selv om han var fullt klar over at for de andre var han en person i skyggen av Johan Corneliussen. Men siden det likevel viste til at det var et åpenbart faktum at Elias Rukla var Johan Corneliussens venn, så måtte det bety at det også måtte være noe ved ham, i de andres øyne. (Genanse og verdighet, 56-57.)

Det drastiske ved denne imiteringen skjer idet Corneliussen stikker av til USA og Elias Rukla tar over kona Eva Linde og datteren. Slik blir Elias' skjebne totalt preget av sitt imitative vennskap med Johan Corneliussen. Jeg tolker Ruklas sammenbrudd som en innsikt (ibsensk) over å ha vært Corneliussens stand in, over å ha fungert som et substitutt i kjærlighetslivet. Dramaet i Ruklas liv rulles opp ved denne innsikten: Er han elsket av Eva Linda eller er han bare Corneliussens reserve, skapt gjennom sitt mimetiske begjær?

Dag Solstad gir gjennom forfatterskapet en drepende innsikt i begjæret, en nesten fullstendig avvisning av den sentimentale forestillingen om det spontane begjær. Denne avsløringen er av en så fundamental karakter at man kan påstå at Solstads hovedanliggende ikke er personskildringer, men avsløringer av de dype beveggrunnene i det mellommenneskelige spill. Solstads romaner går temamessig inn i rekken av de klassiske avsløringsromanene hvis viktigste hensikt er å avsløre de menneskelige illusjonene.

Romanens konklusjon

I det siste kapitlet av Girards romanteoretiske refleksjon Mensonge romantique et verité romanesque (eng. overs. Deceit, Desire & the Novel) drøftes temaet romanens konklusjon. Ifølge Girard er konklusjonen forfatterens store vanskelighet og utfordring. De fleste moderne fortolkere prøver å se bort fra de store romaners konklusjoner ved å tolke dem som livssynsmessige og/eller ideologiske vedheng. Girard mener i stedet at konklusjonene kommer som en følge av å ha avslørt de forfeilede begjærene, av en innsikt skapt gjennom de forfeilede begjærs død. Girard mener at Prousts forfatterskap er et typisk eksempel på hvordan fascinasjoner og snobbistiske perversjoner først måtte miste makten før Proust fikk innsikten til å skrive På sporet av den tapte tid. Romanens konklusjon er altså den innsikt som forløser det store kunstverk. På den måten vil en forfatter stå utenfor den begjærssituasjon han en gang har befunnet seg innenfor. Ifølge Girard består den europiske romantradisjon av maksimalistiske og minimalistiske konklusjoner, alt etter graden av innsikt i det metafysiske begjær.

Hvis man ser Solstads forfatterskap innenfor den girardianske teorien om romanens konklusjon, blir Irr! Grønt! en roman uten konklusjon, nettopp fordi romanen ikke gir grunn til konklusjon. Svakheten ved denne romanen er, etter min mening, at Breivik ikke kommer fram til noen sjølerkjennelse om sine egne rollespill, han blir bare den som avslører de andres roller. Breivik blir derfor ingen tragisk person med et tragisk livsforløp. Han blir en monolittisk seer, en som former andre, uten å bli formet sjøl.

Arild Asnes markerer en ideologisk konklusjon. Den maostiske konklusjonen er egentlig en typisk romantisk konklusjon full av begjærslegitimering, en manikensk dualisme mellom godt (kommunisme) og ondt (de borgerlige). Denne konklusjonen er ideologen Solstads seier over forfatteren Solstad, hvor konklusjonen ikke følger av avsløring, men av selvlegitimering. Arild Asnes har en oppbyggelig konklusjon, men ikke en romanmessig konklusjon.

I Gymnaslærer Pedersen konkluderer fortelleren med sin "indre jubel" over å ha skrevet denne beretningen. Fortelleren er en seer som er blitt i stand til å avsløre sine egne fascinasjoner og vise nederlagene av sine begjær. I denne romanen ligger det en reell form for konklusjon, et klarsyn etter å ha avslørt sine egne og sitt miljøs forfeilede begjær. Konklusjonen i Gymnaslærer Pedersen er en konklusjon skapt av det klarsynet romanforløpet har gitt. Det er likevel ikke en konklusjon som viser til alternativer, og ut fra denne romanens premisser, kan det ikke gis alternativer.

I "Ellevte roman, bok atten" mener jeg det gis et alternativ, en henvisning til en god mimesis. Idet Bjørn Hansen reiser seg fra rullestolen for å tisse (inne på Herman Busks toalett) skjønner han at om Herman Busk hadde sett ham, ville han ikke avslørt ham, men akseptert ham. I denne nådesløse romanen representerer Bjørn Busk en mundan form for nåde.

Men Herman Busk ville forstå ham. Ikke hvorfor han hadde gjort det, men at han hadde gjort det, og fordi han hadde gjort det så godtok han det og lot seg innvie i det. Han var sikker på at Herman Busk ville forstå det, og godta det. ("Ellevte roman, bok atten", 143.)

Om denne gode mimesis også er antydet i Genanse og verdighet, er jeg usikker på. En tolkning kan gå på at det har grodd fram et genuint forhold mellom Elias Rukla og Eva Linde, et forhold som har gått fra det triangulære begjær til et ekte, spontant begjær. Alt avhenger om Eva Linda kan tåle Ruklas fall overfor samfunnet.