Borgerskapet hyller Ibsen (mens FRP teller stemmer) Av Per Bjørnar Grande Landets elite ønsker en verdig avslutning på Ibsen-året. De arrangerer en oppsetning av Peer Gynt i Giza, utenfor Kairo. Der kommer 1500 nordmenn for å se en hybrid Bjarte Hjelmeland i Ray Ban solbriller overspille en mindre viktig sekvens om vår norske folkehelt. Det er oktober, været er dårlig. I Bergen og Oslo regner det, i Trøndelag er det sludd og lenger nord snør det. Det er derfor velkomment med et avbrekk. La oss kombinere en kulturutflukt med sol og sommer ble det sikkert snakket om i ulike politiske kretser på forsommeren 2006. Og kulturministeren ordner det slik at både eks og barn blir med på både oppsetning og solferie på Ritz Carlton i Sharm el Sheik. For at ikke dette skal bli en patetisk feiring av seg selv, av den norske sjølgodheten, inviterer man noen hundre egyptere. De skjønner imidlertid lite av stykket. Men den innlysende økonomiske fordelen tvinger fram noen høflige fraser om vakker musikk og scenografi. Jeg har selv vært med på en katedraltur rundt i Frankrike på Statens regning. Det var for å styrke kompetansen i forhold til KRL. Det føltes også litt luksuriøst, selv om hensikten var å skjerpe kompetansen omkring kunst og religion. Denne Ibsen-markeringen har jo imidlertid en meget svak målsetning og minner om typen fordekt ferietur. Og en ferietur trenger man nå som man beveger seg inn i det store høstmørket. Men hvorfor skal vi betale dette? Oppsetningen er pinlig, motivene bak er pinlige og en regjering som skulle markere større likhet, søler bort millioner på et stykke som antakelig ingen får noe varig igjen for. Dessuten, det er et paradoks når et establishment på denne utvortes måten hyller outsideren Ibsen. Om noen tiår ser jeg for meg Giske lede en delegasjon rundt i Berlins gater, på jakt etter steder Dag Solstad beskrev i boka 16.07.41 med et halehang journalister og påfølgende lunsj på Hotel Adlon. På skattebetalerens regning. Ibsen-året avsluttes som statssnobbisme i sosialdemokratiets navn. Når jeg skriver dette ser jeg stadig for meg en tidligere statsminister sitte i kurvstolen utenfor Marriott, Midtøstens største hotell. (Den personen kunne jo selvsagt være hvem som helst av delegatene.) Men det minner meg litt på den scenen da Søren Kierkegaard satt i domkirken i København idet den styrtrike biskopen entret prekestolen og begynte å preke om det kristne fattigdomsidealet. Det verste var, sa Kierkegaard, at ingen lo.

Borgerskapet hyller Ibsen

(mens FRP teller stemmer)

Av Per Bjørnar Grande

Landets elite ønsker en verdig avslutning på Ibsen-året. De arrangerer en oppsetning av Peer Gynt i Giza, utenfor Kairo. Der kommer 1500 nordmenn for å se en hybrid Bjarte Hjelmeland i Ray Ban solbriller overspille en mindre viktig sekvens om vår norske folkehelt.

Det er oktober, været er dårlig. I Bergen og Oslo regner det, i Trøndelag er det sludd og lenger nord snør det. Det er derfor velkomment med et avbrekk. La oss kombinere en kulturutflukt med sol og sommer ble det sikkert snakket om i ulike politiske kretser på forsommeren 2006. Og kulturministeren ordner det slik at både eks og barn blir med på både oppsetning og solferie på Ritz Carlton i Sharm el Sheik.

For at ikke dette skal bli en patetisk feiring av seg selv, av den norske sjølgodheten, inviterer man noen hundre egyptere. De skjønner imidlertid lite av stykket. Men den innlysende økonomiske fordelen tvinger fram noen høflige fraser om vakker musikk og scenografi.

Jeg har selv vært med på en katedraltur rundt i Frankrike på Statens regning. Det var for å styrke kompetansen i forhold til KRL. Det føltes også litt luksuriøst, selv om hensikten var å skjerpe kompetansen omkring kunst og religion. Denne Ibsen-markeringen har jo imidlertid en meget svak målsetning og minner om typen fordekt ferietur. Og en ferietur trenger man nå som man beveger seg inn i det store høstmørket.

Men hvorfor skal vi betale dette? Oppsetningen er pinlig, motivene bak er pinlige og en regjering som skulle markere større likhet, søler bort millioner på et stykke som antakelig ingen får noe varig igjen for. Dessuten, det er et paradoks når et establishment på denne utvortes måten hyller outsideren Ibsen. Om noen tiår ser jeg for meg Giske lede en delegasjon rundt i Berlins gater, på jakt etter steder Dag Solstad beskrev i boka 16.07.41 med et halehang journalister og påfølgende lunsj på Hotel Adlon. På skattebetalerens regning.

Ibsen-året avsluttes som statssnobbisme i sosialdemokratiets navn. Når jeg skriver dette ser jeg stadig for meg en tidligere statsminister sitte i kurvstolen utenfor Marriott, Midtøstens største hotell. (Den personen kunne jo selvsagt være hvem som helst av delegatene.) Men det minner meg litt på den scenen da Søren Kierkegaard satt i domkirken i København idet den styrtrike biskopen entret prekestolen og begynte å preke om det kristne fattigdomsidealet. Det verste var, sa Kierkegaard, at ingen lo.