Biografi, begjær og bekjennelse Biografiens tid Biografien er, de siste tyve årene, blitt stadig mer populær i Norge. Den er blitt en viktig sjanger for de som interesserer seg for menneskeskjebner, de som leter etter mennesket i mennesket uten å henfalle til sladder- og skandalelitteratur. Og man kan spørre hva det er som gjør biografien så pop? Skyldes det et eksistensielt behov for å tolke sitt eget liv? Fører en fragmentarisk og identitetsoppløsende post-moderne livsfølelse til biografisk hunger? Skrives det biografier på et høyere, mer leseverdig nivå enn før? Eller skyldes populariteten manglende fornyelse innenfor andre litterære sjangre? Biografi og bekjennelse La oss først kikke på det karakteristiske ved biografien. Som sjanger inntar den en plass mellom fiksjonen og historiografien ettersom formen har en episk tendens, mens metoden er historisk. Et av de viktigste trekkene ved sjangeren er bekjennelses-aspektet. Selvbiografien vokste fram fra de kristnes syndsbekjennelses-riter, en bekjennelse som fram til det 5. århundret var offentlig. Behovet for å bekjenne sine synder måtte ha vært presserende. Den offentlige bekjennelsen utløste en uhåndterlig massebekjennelse, og ble til slutt privatisert. Offentlig skriftemål førte til at subjektiviteten fikk en framtredende plass i det offentlige liv. Med sitt fokus på syndsbekjennelse skapte de kristne i oldkirken en praktisk forutsetning for utviklingen av biografi-sjangeren. Ikke bare de syndige handlingene skulle bekjennes, men også motivene bak. Når intensjonen er like avgjørende som handlingen, skaper det naturlig nok fascinasjon for ens eget liv. Også det faktum at kristendommen henvendte seg til enkeltindividet og krevde regnskap for deres liv, virket fruktbart i forhold til biografiens utvikling. Individualisering Med syndsbekjennelsene fikk man altså en sterkere konsentrasjon omkring selvet, som igjen skapte et grunnlag for en større individualisering. Og individualiseringen, opptattheten av sitt eget jeg vil alltid være gunstig for biografisjangeren. Mens grekerne skilte ut det rasjonelle fra resten av de psykiske evnene, forsøkte de kristne å integrere det irrasjonelle i tenkningen. Antikkens nye selvrefleksjon fikk muligens sitt mest vellykkede uttrykk i Augustins Bekjennelser, hvor han ville vise at han trinnvis har blitt klokere, at han har avslørt tidens forføriske ideer, og, med Guds hjelp, blitt brakt til tro. Augustins selvbiografi er både bekjennende og forkynnende. I Augustins tilfelle er det omvendelsen som skaper Bekjennelser. Han ser tilbake på livet sitt fra et annet ståsted enn da han levde det. Nettopp denne distansen eller ideologiske nyvinningen i forhold til fortida skaper grobunn for en biografisk tekst. På den måten kan man si at selvbiografien og, mer symbolsk, biografien, etterlikner fortida gjennom skrift. Mimesis Biografien blir da en mimetisk sjanger. Den etterlikner og gjenskaper fortidas hendelser. Biografen eller selvbiografen gjenskaper livet ut fra en akademisk og ideologisk distanse, og ved hjelp av akademiske instrumenter og ideologisk plattform foretar man en redigering eller en gjentagelse av fortida. Denne gjentagelsen har en form for erkjennelse eller sannhetskriterium ved seg. Det er i etterkant, gjennom å gjenskape livet at meningen og perspektivene skapes. Slik sett er enhver biografi på sporet av den tapte tid, et forsøk på gi livet den meningen som ikke er gitt idet man lever det. Begjær Når biografisjangeren er mimetisk, vil den nødvendigvis beskjeftige seg med menneskets begjær. For det moderne mennesket hvor mulighetene til forskjellige former for livsutfoldelse florerer, vil biografien være kjærkommen: Biografien viser ikke bare begjærenes utfoldelse, den viser også begjærenes endelikt. Biografien synliggjør ikke bare hovedpersonens drømmer, drifter, lengsler, den viser også hvordan begjærene transformeres, hvordan de materialiseres, kort sagt hva de fører til. Slik sett er biografien en veileder i forhold til begjær, en veileder uten annen moral enn begjærenes egne bevegelser. Det hevdes at begjærsstrukturene ved biografien henger sammen med både et klassisk imitatio-motiv og et romantisk genibegrep. Og det er helt klart at biografiene ofte handler om unntaksmennesket, om de store heltene og de store skurkene. Nettopp denne konsentrasjonen omkring unntaksmennesket har fått Arild Linneberg til å hevde at biografi-sjangeren er fascistisk. Det er et synspunkt jeg oppfatter som hastig og overflatisk ettersom biografiens mimetisk-avslørende tendens river heltebildene i stykker og avslører mytene omkring mennesket. Dessuten har jo fascistisk ideologi vært svært lite opptatt av å finne mennesket bak mytene. Anti-modernisme Linnebergs anti-biografi-holdning virker preget av modernismens autonomi-tenkning hvor man vegrer seg mot å vise personens intellektuelle og mellommenneskelige påvirkninger. Ved å unngå å la kjendisene bli gjenstand for biografisk analyse, risikerer man å la dem stå fram, rene og ranke, ubesudlet og helhetlige. Slikt kan virkelig åpne opp for en dulgt og grumsete dyrking av det perfekte, av unntaksmennesket. Også modernismens religiøse dyrking av kunstneriske frambringelser er anti-biografisk. . Biografien er anti-modernistisk ut fra sitt mellommenneskelige preg, og en forstyrrende faktor i forhold til modernismens betoning av det autonome mennesket. For den som vil framholde troen på et selvstyrt menneske, en fast personlighetskjerne uavhengig av etterlikning, fortoner vel biografi-sjangeren seg like uutholdelig som livet selv: Biografien viser hvordan foreldrene, søsknene, vennene, lærerne, bøkene, ideene bidrar til å forme personen og, ikke minst, hvordan alt dette kaster lys over de sidene som gjør vedkommende verdig en biografi. Selvlegitimering Som jeg nevnte ovenfor så sprang biografien ut fra den kristne bekjennelsen. Men mens målet for de kristne bekjennelsene og de etterfølgende helgenbiografiene var den kristne dannelse, får biografien i renessansen et mer verdslige mål. Holdningen blir ikke nødvendigvis mindre bekjennende, men det oppstår et større behov for å legitimere livet sitt, for å brette det ut i all sin amoralitet. Cellini er et eksempel på denne selvlegitimerende holdningen. Selvforsvar Selv om biografien ble mer verdslig, skulle innholdet i 1700-tallsbiografien fungere som eksempler til etterfølgelse eller avskrekkelse. Slik sett beholdt man det mimetiske aspekt, men det religiøse aspektet viker for det rent etiske. Med romantikken legger man mindre vekt på det etiske. I Rousseaus Confessiones blir egentlig bekjennelsen underordnet selvforsvaret, og etter Rousseau blir selvbiografien mere selvlegitimerende. Dette bringer oss, rent idemessig, til den moderne selvbiografien. Intimitets-biografier Den typisk moderne bestsellerbiografien er preget av romantikkens subjektive, selvlegitimerende, ikke-bekjennende profil. Både politiker-biografier, rocke-biografier og idretts-biografier er preget av denne hybride tendensen. En biografi á la Gro Harlem Brundtlands Mitt liv: 1939-86, hvor forfatteren hevder å ha gjort det helt riktige siden skoledagene, må jo bli en mislykket biografi. Og her, i møte med den kommersialiserte biografien, har Arild Linneberg, endel glimrende poeng, spesielt rammer kritikken monomane framstillinger med rotfast tillit til en fast personlighetskjerne. Jeg er også delvis enig i hans kritikk av intimitetstyranniet, som, etter mitt syn, er en folkelig, freudiansk tro på at pikante intimitets-detaljer sier det vesentlige om en person. Personlig synes jeg at Linneberg treffer ganske så godt i sin kritikk av dårlige biografier. Når han angriper biogafi-sjangeren per se, mangler han fullstendig distinksjoner. Det blir egentlig som å avvise roman-sjangeren etter å ha lest Margit Sandemo. Jeg ser denne avvisningen i lys av en modernistisk puritanisme, som jo, i møte med en postmoderne tid, en tid hvor det har skjedd store framskritt innenfor biografisjangeren, virker reaksjonær og litt støyende ekshibisjonistisk, og en støyende ekshibisjonisme er jo nettopp karakteristisk for dårlige biografier. Forfatter-biografien Kanskje er det innenfor sjangeren litterær biografi (som jeg kjenner best) at det har utkommet enkelte mesterverk: Jeg vil hevde at Ellmans James Joyce, Haymans Proust, Bairs Beckett og Lottmans Flaubert befinner seg blant de viktige litterære tekstene de siste tiårene. Likevel, det samme kan neppe sies om de mange norske litterære biografiene som har kommet på markedet - selv om jeg vil hevde at Kjetsaa sine biografier om Gogol og Tolstoj er perler midt oppe i middelmådigheten. Middelmådigheten tror jeg beror på to ting: Det historiske arbeidet og biografens manglende distanse til den han skriver om. En biograf behøver ikke å drepe sine darlings (Joyce), men han bør heller ikke dikte seg selv eller sine syn inn i biografien. Biografiens sentrale stilling i det 20. århundret korresponderer med fragmenteringen og perspektivdreiningen. Helt fram til vårt århundre så mennesker sitt liv i et kristent perspektiv, i forhold til nytestamentets fire Jesus-biografier, hvor Jesu liv og opptsandelse var et mønster for eller en foregripelse av ens egen biografi. En typisk middelalderbiografi ville ha Jesu liv som et mimetisk ideal, hvor ens egen lidelse ble perspektivert gjennom Kristi lidelse. Slik sett har den kristne biografien fungert avslørende i forhold til suksessdyrkende og selvlegitimerende livsholdninger, og den innehar et utvidet perspektiv i forhold til de strømlinjeformede karrie-biografiene som nå er på markedet, biografier som sensurerer det som forstyrrer produksjonen av markedsorienterte suksessmyter. Biografien bør være en sjanger som ivaretar det mislykkede liv (til og med de vellykkede blir mislykket i en vellykket biografi). Den blir, som romanen, en avsløringssjanger. For mennesker som ser mislykkethet som en del av tilværelsen, fungerer den kanskje som en trøst og en hjelp til å leve et mere helhetlig liv.

Biografi, begjær og bekjennelse

Biografiens tid

Biografien er, de siste tyve årene, blitt stadig mer populær i Norge. Den er blitt en viktig sjanger for de som interesserer seg for menneskeskjebner, de som leter etter mennesket i mennesket uten å henfalle til sladder- og skandalelitteratur. Og man kan spørre hva det er som gjør biografien så pop? Skyldes det et eksistensielt behov for å tolke sitt eget liv? Fører en fragmentarisk og identitetsoppløsende post-moderne livsfølelse til biografisk hunger? Skrives det biografier på et høyere, mer leseverdig nivå enn før? Eller skyldes populariteten manglende fornyelse innenfor andre litterære sjangre?

Biografi og bekjennelse

La oss først kikke på det karakteristiske ved biografien. Som sjanger inntar den en plass mellom fiksjonen og historiografien ettersom formen har en episk tendens, mens metoden er historisk. Et av de viktigste trekkene ved sjangeren er bekjennelses-aspektet. Selvbiografien vokste fram fra de kristnes syndsbekjennelses-riter, en bekjennelse som fram til det 5. århundret var offentlig. Behovet for å bekjenne sine synder måtte ha vært presserende. Den offentlige bekjennelsen utløste en uhåndterlig massebekjennelse, og ble til slutt privatisert. Offentlig skriftemål førte til at subjektiviteten fikk en framtredende plass i det offentlige liv. Med sitt fokus på syndsbekjennelse skapte de kristne i oldkirken en praktisk forutsetning for utviklingen av biografi-sjangeren. Ikke bare de syndige handlingene skulle bekjennes, men også motivene bak. Når intensjonen er like avgjørende som handlingen, skaper det naturlig nok fascinasjon for ens eget liv. Også det faktum at kristendommen henvendte seg til enkeltindividet og krevde regnskap for deres liv, virket fruktbart i forhold til biografiens utvikling.

Individualisering

Med syndsbekjennelsene fikk man altså en sterkere konsentrasjon omkring selvet, som igjen skapte et grunnlag for en større individualisering. Og individualiseringen, opptattheten av sitt eget jeg vil alltid være gunstig for biografisjangeren. Mens grekerne skilte ut det rasjonelle fra resten av de psykiske evnene, forsøkte de kristne å integrere det irrasjonelle i tenkningen. Antikkens nye selvrefleksjon fikk muligens sitt mest vellykkede uttrykk i Augustins Bekjennelser, hvor han ville vise at han trinnvis har blitt klokere, at han har avslørt tidens forføriske ideer, og, med Guds hjelp, blitt brakt til tro. Augustins selvbiografi er både bekjennende og forkynnende.

I Augustins tilfelle er det omvendelsen som skaper Bekjennelser. Han ser tilbake på livet sitt fra et annet ståsted enn da han levde det. Nettopp denne distansen eller ideologiske nyvinningen i forhold til fortida skaper grobunn for en biografisk tekst. På den måten kan man si at selvbiografien og, mer symbolsk, biografien, etterlikner fortida gjennom skrift.

Mimesis

Biografien blir da en mimetisk sjanger. Den etterlikner og gjenskaper fortidas hendelser. Biografen eller selvbiografen gjenskaper livet ut fra en akademisk og ideologisk distanse, og ved hjelp av akademiske instrumenter og ideologisk plattform foretar man en redigering eller en gjentagelse av fortida. Denne gjentagelsen har en form for erkjennelse eller sannhetskriterium ved seg. Det er i etterkant, gjennom å gjenskape livet at meningen og perspektivene skapes. Slik sett er enhver biografi på sporet av den tapte tid, et forsøk på gi livet den meningen som ikke er gitt idet man lever det.

Begjær

Når biografisjangeren er mimetisk, vil den nødvendigvis beskjeftige seg med menneskets begjær. For det moderne mennesket hvor mulighetene til forskjellige former for livsutfoldelse florerer, vil biografien være kjærkommen: Biografien viser ikke bare begjærenes utfoldelse, den viser også begjærenes endelikt. Biografien synliggjør ikke bare hovedpersonens drømmer, drifter, lengsler, den viser også hvordan begjærene transformeres, hvordan de materialiseres, kort sagt hva de fører til. Slik sett er biografien en veileder i forhold til begjær, en veileder uten annen moral enn begjærenes egne bevegelser.

Det hevdes at begjærsstrukturene ved biografien henger sammen med både et klassisk imitatio-motiv og et romantisk genibegrep. Og det er helt klart at biografiene ofte handler om unntaksmennesket, om de store heltene og de store skurkene. Nettopp denne konsentrasjonen omkring unntaksmennesket har fått Arild Linneberg til å hevde at biografi-sjangeren er fascistisk. Det er et synspunkt jeg oppfatter som hastig og overflatisk ettersom biografiens mimetisk-avslørende tendens river heltebildene i stykker og avslører mytene omkring mennesket. Dessuten har jo fascistisk ideologi vært svært lite opptatt av å finne mennesket bak mytene.

Anti-modernisme

Linnebergs anti-biografi-holdning virker preget av modernismens autonomi-tenkning hvor man vegrer seg mot å vise personens intellektuelle og mellommenneskelige påvirkninger. Ved å unngå å la kjendisene bli gjenstand for biografisk analyse, risikerer man å la dem stå fram, rene og ranke, ubesudlet og helhetlige. Slikt kan virkelig åpne opp for en dulgt og grumsete dyrking av det perfekte, av unntaksmennesket. Også modernismens religiøse dyrking av kunstneriske frambringelser er anti-biografisk.

Biografien er anti-modernistisk ut fra sitt mellommenneskelige preg, og en forstyrrende faktor i forhold til modernismens betoning av det autonome mennesket. For den som vil framholde troen på et selvstyrt menneske, en fast personlighetskjerne uavhengig av etterlikning, fortoner vel biografi-sjangeren seg like uutholdelig som livet selv: Biografien viser hvordan foreldrene, søsknene, vennene, lærerne, bøkene, ideene bidrar til å forme personen og, ikke minst, hvordan alt dette kaster lys over de sidene som gjør vedkommende verdig en biografi.

Selvlegitimering

Som jeg nevnte ovenfor så sprang biografien ut fra den kristne bekjennelsen. Men mens målet for de kristne bekjennelsene og de etterfølgende helgenbiografiene var den kristne dannelse, får biografien i renessansen et mer verdslige mål. Holdningen blir ikke nødvendigvis mindre bekjennende, men det oppstår et større behov for å legitimere livet sitt, for å brette det ut i all sin amoralitet. Cellini er et eksempel på denne selvlegitimerende holdningen.

Selvforsvar

Selv om biografien ble mer verdslig, skulle innholdet i 1700-tallsbiografien fungere som eksempler til etterfølgelse eller avskrekkelse. Slik sett beholdt man det mimetiske aspekt, men det religiøse aspektet viker for det rent etiske. Med romantikken legger man mindre vekt på det etiske. I Rousseaus Confessiones blir egentlig bekjennelsen underordnet selvforsvaret, og etter Rousseau blir selvbiografien mere selvlegitimerende. Dette bringer oss, rent idemessig, til den moderne selvbiografien.

Intimitets-biografier

Den typisk moderne bestsellerbiografien er preget av romantikkens subjektive, selvlegitimerende, ikke-bekjennende profil. Både politiker-biografier, rocke-biografier og idretts-biografier er preget av denne hybride tendensen. En biografi á la Gro Harlem Brundtlands Mitt liv: 1939-86, hvor forfatteren hevder å ha gjort det helt riktige siden skoledagene, må jo bli en mislykket biografi. Og her, i møte med den kommersialiserte biografien, har Arild Linneberg, endel glimrende poeng, spesielt rammer kritikken monomane framstillinger med rotfast tillit til en fast personlighetskjerne. Jeg er også delvis enig i hans kritikk av intimitetstyranniet, som, etter mitt syn, er en folkelig, freudiansk tro på at pikante intimitets-detaljer sier det vesentlige om en person.

Personlig synes jeg at Linneberg treffer ganske så godt i sin kritikk av dårlige biografier. Når han angriper biogafi-sjangeren per se, mangler han fullstendig distinksjoner. Det blir egentlig som å avvise roman-sjangeren etter å ha lest Margit Sandemo. Jeg ser denne avvisningen i lys av en modernistisk puritanisme, som jo, i møte med en postmoderne tid, en tid hvor det har skjedd store framskritt innenfor biografisjangeren, virker reaksjonær og litt støyende ekshibisjonistisk, og en støyende ekshibisjonisme er jo nettopp karakteristisk for dårlige biografier.

Forfatter-biografien

Kanskje er det innenfor sjangeren litterær biografi (som jeg kjenner best) at det har utkommet enkelte mesterverk: Jeg vil hevde at Ellmans James Joyce, Haymans Proust, Bairs Beckett og Lottmans Flaubert befinner seg blant de viktige litterære tekstene de siste tiårene. Likevel, det samme kan neppe sies om de mange norske litterære biografiene som har kommet på markedet - selv om jeg vil hevde at Kjetsaa sine biografier om Gogol og Tolstoj er perler midt oppe i middelmådigheten. Middelmådigheten tror jeg beror på to ting: Det historiske arbeidet og biografens manglende distanse til den han skriver om. En biograf behøver ikke å drepe sine darlings (Joyce), men han bør heller ikke dikte seg selv eller sine syn inn i biografien.

Biografiens sentrale stilling i det 20. århundret korresponderer med fragmenteringen og perspektivdreiningen. Helt fram til vårt århundre så mennesker sitt liv i et kristent perspektiv, i forhold til nytestamentets fire Jesus-biografier, hvor Jesu liv og opptsandelse var et mønster for eller en foregripelse av ens egen biografi. En typisk middelalderbiografi ville ha Jesu liv som et mimetisk ideal, hvor ens egen lidelse ble perspektivert gjennom Kristi lidelse. Slik sett har den kristne biografien fungert avslørende i forhold til suksessdyrkende og selvlegitimerende livsholdninger, og den innehar et utvidet perspektiv i forhold til de strømlinjeformede karrie-biografiene som nå er på markedet, biografier som sensurerer det som forstyrrer produksjonen av markedsorienterte suksessmyter.

Biografien bør være en sjanger som ivaretar det mislykkede liv (til og med de vellykkede blir mislykket i en vellykket biografi). Den blir, som romanen, en avsløringssjanger. For mennesker som ser mislykkethet som en del av tilværelsen, fungerer den kanskje som en trøst og en hjelp til å leve et mere helhetlig liv.